Venstre har stagnert som et tannløst mikroparti. Potensialet for et liberalt sentrumsparti i norsk politikk er mye større.
Venstre får 3,2 % på VGs november-måling. I beste fall får det nok partiledelsen til å trekke på skuldrene, som alle oss andre. Oppslutningen er jo bedre enn i sommer, da målingene lå på nedre halvdel av 2-tallet.
Hovedproblemet er ikke at det er null entusiasme for partiet, men at de er fullstendig irrelevante. Ikke engang i norsk politisk offentlighet virker det som om noen bryr seg om partiet for tiden. Det er kanskje ikke så rart. Det har blitt en alminnelig joke at Venstre kun passer for de som er politisk ubesluttsomme om alt. Og den er egentlig ikke morsom lenger.
Via: Nrk Humor/ Satiriks
Fornyelse eller død
Kanskje dette er skjebnen til Norges eldste parti. Det er tiår siden Venstre var en seriøs kraft i norsk politikk; siden 1973 har partiet kun havnet over 4 % i stortingsvalgene 1997, 2005 og 2017 – tre av elleve valg.
Likevel virker det rimelig å anta at det bør være plass til et liberalt, borgerlig parti i Norge som profilerer seg som tolerant, miljøvennlig og næringsvennlig. Det er mulig Venstre blir utkonkurrert i alle disse sakene fra partier på både venstre- og høyresiden. Men selv om partiet ikke vinner enkeltsaksvelgere på samme måte som MDG, bør de kunne nå ut til flere mennesker som deler denne miksen av verdier – spesielt i kjernegruppen yngre velgere i byene.
På nåværende tidspunkt virker det høyst usannsynlig at Venstre er i stand til å skape mer etterspørsel for politikken sin. Hvorfor skulle dette skje, all den tid partiet mangler en spisset profil og en tydelig stemme i viktige debatter.
Her har Venstre en ting eller to å lære av konkurrentene i MDG, som foreløpig ligger an til å doble oppslutningen på 3 % i stortingsvalget 2017. I motsetning til Venstre, har dette partiet stått nokså rakrygget i betente strider. Og de har tjent på det, noe bompengestriden illustrerer. Til tross for at bompenger er upopulært, har partiets tydelige standpunkt forsterket entusiasmen blant folk som deler MDGs verdier. Når velgerne blir presentert med konkrete alternativ, og får muligheten til å velge side i en sak, vil partene som tilbyr et ståsted vinne frem. De andre vil blekne i skyggen.
Venstre vil aldri kunne utkonkurrere klimapartiet på klima, og de vil måtte tåle kritikk fra de ivrigste klimaaktivistene, uten at de trenger å miste troverdighet av den grunn. Det finnes nok av velgere som bryr seg om miljø og som ikke er sosialister (meg selv inkludert). Men det er mange flere saker der Venstre kan markere et tydelig standpunkt: kjernekraft, integrering, rus, ytringsfrihet, arbeidslivsreguleringer, sykelønn og offentlig pengebruk.
Merk, jeg valgte spesifikt områder der det allerede er reformvilje i partiet. Likevel virker Venstre mer opptatt av å unnskylde seg overfor venstresiden – og love velgerne, spesielt i økonomiske spørsmål, at de er minst like snille som Støre og Co. Det er sjeldent ledertrioen Trine Skei Grande, Ola Elvestuen og Terje Breivik skaper kontrovers og oppmerksomhet ved å markere seg i tøffe diskusjoner, selv i saker der de burde ha anledning til dette.
Det nærmeste man kommer et Venstre-forsøk på å hive seg inn i offentligheten var Abid Rajas desperate brunbeising av regjeringskollegaene i FrP, som ingen borgerlige velgere satt pris på. Denne moralposeringen gir heller ingen sympatistemmer fra sentrum-venstre velgere.
Det kan jo hende at det simpelthen ikke er nok velgere i Norge som ønsker sosialliberalisme eller en slik «høyrepolitikk» som angivelig vil «rasere» arbeidslivet og velferdsstaten. Jeg tror derimot at de finnes. Jeg tror flere velgere ønsker et reelt alternativ til Arbeiderpartiet og LOs maktmonopol på norsk arbeidslivspolitikk. Men da må de først bli presentert med et fornuftig alternativ, noe som forutsetter at Venstre tør å forsvare krevende reformer, ikke minst når det gjelder økt offentlig pengebruk.
Dersom Venstre blir et mer spisset liberalt, høyreparti vil de riktignok stå i fare for å havne i skyggen av Høyre. Potensialet for større oppslutning ville nok vært større dersom Høyre var tradisjonelt konservative. Høyre er imidlertid verken liberalt eller konservativt; det er et grått, visjonsløst styringsparti. Og nettopp det kan Venstre utnytte til sin fordel som en mer idealistisk vaktbikkje med integritet nok til å stå i kontroversielle saker.
Venstre kan tross alt være mer frempå og nytenkende enn hva et såkalt folkeparti kan tillate seg. I stedet er det Høyres egne kjernevelgere som må stemme strategisk fordi de ønsker en høyreorientert regjering. Raja gikk selv ut og «takket og roste taktiske høyrevelgere» for at de fikk Venstre over sperregrensen i 2017. Tro det den som kan.
Hva mener egentlig Grande?
Opp i det hele har partiet blitt styrt i ti år av en leder som har vært politiker hele sitt voksne liv. Man skulle trodd at denne bakgrunnen har gitt henne en sterk stemme i samfunnsdebatten. Det har jeg i så fall ikke har fått med meg. For hva mener egentlig Grande om noen ting? Jeg innrømmer at jeg ikke nistirrer på daglige partipolitiske diskusjoner, og det kan sikkert hende at partilederen også gjør mye bra.
Men jeg, som tross alt er over gjennomsnittlig politisk engasjert, aner virkelig ikke hva Grande står for. Det burde være et problem for Venstre. Jeg har fått med meg at Grande liker fri kjærlighet, el-bil, sykkelvei og aller helst ønsker mindre gruvedrift, avfallsdumping og oljeboring i Nord. Som tidligere Venstre-velger er jeg derimot nødt til å se mer tyngde, løsninger og visjoner før det igjen blir interessant å vurdere de som et seriøst parti.
Fraværet av konkrete løsninger og overordnede visjoner skyldes naturligvis et større problem i partikulturen enn bare Grande. Liberalisme er nå kun et tomt slagord Venstrefolk slår seg på brystet med for å late som om de har en formålsfull funksjon. Samtidig etterspør brorparten av partiet endringer i ledelsen, fordi de ønsker at noen kan stake ut en ny kurs.
Flere fylkeslag, et samlet ungdomsparti og profilerte Venstrepolitikere har påpekt det åpenbare: Grande må gå. Grande selv virker ikke ut til å ha en sikker formening – ikke i denne saken heller. Hun trives tydeligvis med å være partileder og kulturminister, og ønsker visstnok å fortsette med dette.
Derfor er ikke spøken morsom lenger; fordi Grande fremstår som en maktkåt karrierepolitiker som ikke en gang evner å begrunne formålet med sin egen posisjon. Det kler et liberalt parti meget, meget dårlig.
