Arrestasjonen, varetektsfengslingen og deporteringen av fascisten Greg Johnson er ikke et stolt øyeblikk i norsk rettsstatshistorie.
I en rettsstat skal politiet beskytte ytringsfriheten i praksis, også fra mobber som forsøker å stanse ytringer med vold. I helgen var politiets oppgave å beskyttet de hvite nasjonalistenes Scandza Forum konferanse i Oslo fra de aggressive anti-fascistiske demonstrantene på utsiden. I stedet pågrep politiet konferansens hovedtaler, Greg Johnson, for tankekriminalitet. Begrunnelsen fra PST var frykten for hva Johnson kunne komme til å si, og da spesifikt muligheten for at han ville “inspirere til høyreekstrem vold”.
Folk som forsøker å innskrenke ytringsrommet hevder ofte at ytringsfriheten gir deg rett til å mene noe, men ikke rett på en plattform. Det er korrekt. Men for at ytringsfriheten skal eksistere, er retten til å skape egne plattformer en forutsetning. Dette gjelder spesielt for de mest ytterliggående – inkludert hardbarka rasister – som de fleste med det moralske kompasset i vater ikke vil assosieres med. Det er hvordan vi møter ekstremistene som avgjør om vi verdsetter grunnleggende friheter til assosiasjon og ytring.
Høyreradikale holdninger er så godt som bortvist fra den respektable offentligheten, men bevegelsen har skapt egne plattformer, eller ekkokamre, der de kan spre propagandaen sin uimotsagt. Ytringsfriheten inkluderer retten til å ta i bruk ethvert lovlig middel for å bekjempe slike meninger – dette inkluderer de-plattforming, boikott og demonstrasjoner. Det er derimot en autoritær fallitterklæring å bruke politiet til å arrestere, fengsle og deportere mennesker for hatefulle ytringer.
Oppfordring til vold?
I en rettsstat finnes det legitime juridiske grunner for å iverksette preventive tiltak mot ekstremistiske bevegelser, spesielt hvis faren for vold er tilstede. Det er ikke illiberalt å overvåke organisasjoner som Profetens Ummah eller Den nordiske motstandsbevegelsen av hensyn til borgerens sikkerhet. Johnsons pågripelse blir sammenlignet med nettopp behovet for å beskytte samfunnet mot islamister. Vi ville ikke akseptert at Profetens Ummah inviterer radikale islamister for å holde taler i Norge, har det blitt påpekt. Denne analogien er relevant, ikke minst fordi vi i de siste årene har sett en spredning i høyreekstreme terrorangrep.
Det er opp til PST å vurdere trusselnivået i slike sammenhenger, men nasjonale sikkerhetshensyn bør veie tyngre når det gjelder organisasjoner som har erklært hellig krig mot Vesten eller som aktivt rekrutterte fremmedkrigere til en brutal terrororganisasjon, enn for å stanse dresskledde rasister på Sinsen. Det er derimot viktig å huske på at også politiske islamister har lov til å utrykke sine umoralske meninger i Norge, så fremt de ikke oppfordrer til vold og terror.
Denne analogien forutsetter videre at Johnson faktisk har oppfordret til vold, noe som i beste fall er tvilsomt. Det finnes en mengde tekster og foredrag der Johnson fordømmer høyreekstremistisk terror – om enn av opportunistiske årsaker – men jeg har ikke funnet direkte voldsoppfordringer. Johnsons forsvar av Breiviks ideologi, som Filter Nyheter har dekket, er forutsigbart, ettersom Breiviks manifest er en blåkopi av retorikken til høyreekstremistiske intellektuelle.
Begrunnelsen Martin Bernsen i PST gir NRK for pågripelsen av Johnson er ikke at han har oppfordret til vold, men at han “forfekter og kommuniserer en høyreekstrem ideologi” som det er en “fare for at kan resultere i vold eller voldelige handlinger”. Dette fremstår politisk motivert, og ikke som legitime hensyn til rikets sikkerhet. Og med lørdagens pågripelse får Johnsons ideologi oppmerksomheten han bestreber; over natten gikk han fra å være en skrulling kjent for kanskje et par hundre nordmenn, til å ha blitt et hjemlig navn i norske stuer som muligens vekker nysgjerrigheten til enda flere hvite menn.
Johnson, redaktør for det nasjonalistiske tidsskriftet Counter-Currents, forfekter primært to sentrale ideer for den såkalte “alt-right”-bevegelsen: genetiske raseforskjeller og “the great replacement theory” – forestillingen om at hvite europeere er i ferd med å bli minoriteter i egne hjemland. Rase og demografi er kompliserte tema med farlige politiske undertoner, men det bør likevel ikke være bannlyst fra seriøse debattfora. Hovedproblemet med den anti-rasistiske industrien er at de bidrar til å øke trykkokeren ved å innskrenke ytringsrommet; dette har ført til at legitime diskusjoner er blitt forbeholdt rasister, mens stadig flere opplever at den politiske offentligheten ikke representerer deres interesser. Dette er ingen god oppskrift for en harmonisk, flerkulturell fremtid.
Politisk kriminalisering
De senere årene har hvite nasjonalister i økende grad organisert seg politisk og institusjonelt, noe som har tatt bevegelsen fra internett til offentligheten, i konferanser, debatter og demonstrasjoner. I kombinasjon høyrepopulismens økte popularitet, byr dette på nye trusler mot det liberale, åpne og multikulturelle demokratiet. Trump og Brexit er blitt symbolske seire for den nasjonalistiske høyresiden, og symbolske advarsler for deres politiske motstandere.
Sjokkbølgene disse begivenhetene sendte gjennom det liberale demokratiet har bidratt til målrettede politiske tiltak for å forhindre høyreradikalisering, blant annet flere lover mot hatprat og misinformasjon på internett og innreiseforbud. Sistnevnte trend har vi sett i andre vestlige land, som for eksempel da Storbritannia nektet innreise til Geert Wilders, lederen av det anti-islamistiske Frihetspartiet (PVV) som ble Nederlands nest største parti i valget i 2017.
Tiltakene for å forhindre hvit radikalisering er ikke fullt så ulikt den anti-kommunistiske forfølgelsen i 1970-årene. Også da var vestlig demokrati truet av krefter som flørtet med totalitære diktaturer og som fantaserte om at den sosialistisk revolusjonen ville rive den borgerlige samfunnsorden opp med roten. Arbeiderpartistaten var nok i sin tid hardere på overvåkningen av kommunister enn det PST er av dagens høyreekstremister. Anholdelsen av Johnson, ironisk nok med hjemmel i Utlendingsloven, kan likevel tolkes som et steg i retning av mer direkte kriminalisering av politiske ytringer.
Slike tiltak åpner for mer sensur i fremtiden; det starter med ekstremistene ingen i den respektable offentligheten vil forsvare, før ytringsrommet innskrenkes ytterligere. Venstresidens tradisjonelle forsvar for ytringsfrihet med den opprørske 68-generasjonen har på kort tid blitt forvandlet til et intensivert fokus på ytringsfrihetens skyggesider, gjerne etterfulgt av økt etterspørsel for å straffe “hatefulle ytringer”. Men også blant såkalte ytringsfrihetsforkjempere på høyresiden ser man ofte en lignende politisk opportunisme. Lederen for koko-høyre, Hans Lysglimt Johansen, som deltok på konferansen, har tatt til orde for å ta juridiske skritt mot Filter Nyheter.
Ytringsfriheten er dermed truet fra ytre venstre som vil stilne høyredissidenter og fra nasjonalister som vil stilne marxister og islamister. I turbulente tider er det desto viktigere å tenke prinsipielt. Det innebærer å løsrive seg fra den pågående politiske skyttergravskrigen og forsvare de overordnede rammene vi ønsker å bygge sivilisasjonen vår på.
