Se for deg at du står i midten av en gedigen idrettshall. En idrettshall fullstappet med mennesker som alle ser ut til å spille en slags blandingssport. Baller i alle størrelser tilhørende ulike idretter kastes, sparkes, dyttes og rulles rundt omkring i alle mulige retninger. Noen bruker henda og noen beina – og noen foretrekker andre kroppsdeler til å føre ballen. Enkelte dunker inn i hverandre. Noen av de samler seg i flokker og synes å prøve å samarbeide, mens andre holder for seg selv. Rundt står det heiagjenger å heier, men du skjønner ikke helt hvem som heier på hvem eller hvem som er på lag med hvem. I det hele tatt skjer det veldig mye forskjellig uten at du egentlig skjønner hva det er som skjer og hvorfor det skjer.
Dette er det inntrykket jeg av og til får av samfunnet jeg lever i. Det er ganske mye vi mennesker ønsker og vil, og alle streber etter å få til noe. Noe som motiverer oss, en drivkraft bak det hele. Et mål, om du vil, som varierer fra person til person.
Samfunnet består av mennesker som ønsker å imponere, å drive med aktivisme, å virke smarte, å sanke stemmer, å samle inn penger, å få venner, å få noen til sengs, å bygge karriere, å få bekreftelse på seg selv, å fortelle sin historie, å snakke om verdier, å vise hvor gode de er, å søke sannhet, å spre hva de anser for å være sant, å beskytte gruppeidentitet, å være kontrære, å få til mye fort, å polarisere, å bli likt aller helst, å rømme fra eksistensiell angst – og noen vil kanskje bare å ha det gøy. Inneklemt blant alle disse målene ligger meningene våre. Bortgjemt.
Likevel er det målene våre, samlet sett, som avgjør hvilken helling samfunnsdebatten tar. I og for seg er denne homogene målbevisstheten en av bærebjelkene for et godt samfunn, og i de aller fleste andre settinger. Er det da helt bra dersom vi ikke er enige om og – like viktig – tydelige på hva målet i samfunnsdebatten skal være? Kunne vi klart å gjøre målet i samfunnsdebatten enda tydeligere?
En som muligens satt lista høyt for resten av oss, var den greske filosofen Aristoteles. Han brukte mye tid på å gruble og forstå, spesielt opptatt var han av å forstå oss mennesker. Aristoteles la merke til at vi bruker mye av tiden vår på et slags implisitt felles prosjekt for å prøve å oppnå et godt samfunn. Det er definitivt en konstant vi har hatt fra før antikkens Athen til i dag. Derfor spør han seg om vi kanskje ikke er tjent med å undersøke hva det er vi gjør, hvor det vi gjør nå leder oss, hvorfor vi gjør det vi gjør og hvordan vi skal komme dit vi egentlig vil.
Nye forsøk på å forandre samfunnet og handle på en måte heller enn en annen, er ifølge Aristoteles nemlig et tegn på at vi ikke egentlig er helt fornøyde med hvor vi er nå. Vi skulle gjerne sett at ting var litt annerledes, hvis ikke skulle formodentlig valget vært å stå på stedet hvil. “Hva er det som er en suksess?” lønner det seg da å stille seg.
Aristoteles brukte vel å merke ikke en idrettshall som en analogi for samfunnsdebatten, men jeg er sikker på at han neppe ville vært uenig med meg i at et utmerket sted å starte en debatt fra, er å først bli enige i rette målskiven mot å jobbe med samme problemstilling. De meninger og synspunkter som utveksles i debatter, er i en forstand et løsningsforslag på en konkret problemstilling i samfunnet. Så det er et bra utgangspunkt å starte fra. I idretten er vi tilsvarende alle enige før avspark om hva slags sport det er vi spiller og hva det er som telles som et mål; vi er altså enige i å sikte på det samme. Da kan man jo spørre seg: Kanskje ett felles mål burde være at vi er åpne og ærlige om hva som er våre egne personlige mål? At vi i det minste er ærlige om hva vi sikter mot?
Det høres lett ut, men det er overhodet ikke selvsagt at man diskuterer samme sak. For å illustrere dette, se for deg en diskusjon mellom en nihilist og en dypt kristen. Nihilisten argumenterer for at moral bare er oppspinn, mens den kristne mener slike ideer vil føre til et kynisk samfunn. Legg merke til hvordan begge partene egentlig besvarer to ulike ting. Den ene parten svarer på om det eksisterer en moral, som er et ontologisk spørsmål; den andre parten svarer på hva som blir å skje hvis troen på moral ikke eksisterer, som er en prediksjon så vel som en uttalelse om at dette er noe vi bør unngå.
Etter hva jeg ser prøver man bemerkelsesverdig nok ikke å svare på den samme problemstillingen. Det er, som eksemplifisert av tredje avsnitt i denne artikkelen, veldig ofte helt andre mål vi har satt oss i en samfunnsdebatt. I media ser man det som har fått betegnelsen dydssignalisering eller moralposering, altså når man later som man er en bedre person enn det man er. Andre ganger misforstår man rett og slett hverandre, ikke nødvendigvis fordi man er uenige, men fordi man svarer på ulike spørsmål. Selvsagt er det informativt å dele og ta inn over seg ulike vinkler og perspektiver på ting, men når man hører noen si “Men det er mitt perspektiv på saken!”, hender det gjerne at deltakeren(e) av en debatt ikke svarer på det samme.
Fra den maieutisk metode – bedre kjent som Sokrates metode – har vi sannsynligvis mye å lære. Begrepet stammer fra de Platonske dialogene der Platon lar Sokrates omtale seg selv som jordmor for motpartens latente tanker gjennom å pretendere uvitenhet. Målet i maievtikken er å stille gode, kritiske og presise spørsmål for å lettere komme til sannhet og bygge enighet – og, som Sokrates selv oppdaget, innse at man trodde man visste mer enn man gjorde. Mitt håp er at du etter å ha lest denne artikkelen står bedre stilt til å vite hvilke spørsmål som raskt klargjør en diskusjon.
Hvilke spørsmål skal vi helst stille oss?
I mange diskusjoner er det stor nytteverdi i å gjøre en rekke kategoriseringer av en diskusjon for å trekke en skillelinje mellom hvilke spørsmål det er vi søker å besvare. En første slik kategorisering, er den som skiller mellom diskusjonen om hva som bør og hva som er, eller normativ og deskriptiv slik det heter. Normative diskusjoner går ut på det etiske, hva vi mener bør være. Deskriptive diskusjoner forsøker på sin side å beskrive hvordan verden faktisk er, det faktuelle. Begge prøver å forteller noe riktig eller korrekt om verden, men på hver sin måte. Spørsmålet blir dermed om det som blir sagt i en diskusjon er en rekke påstander om hvordan den bør være, eller hvordan den faktisk er?
En del påstander befinner seg i gråsonen mellom deskriptiv og normativ, og de kaller vi preskriptive påstander. Deskriptive påstander er i utgangspunktet verdinøytrale, men det finnes avvik, og vi kan tenke på preskriptive påstander som disse avvikene. De er altså implisitt verdiladet. Påstanden “Barn tar skade av å bli slått” er et faktum, men den impliserer også at å slå barn er galt og ikke bør gjøres. Det er et underliggende premiss om at dette er et onde.
Vi trenger ikke å gå lengre enn til evolusjonsbiologen for vanskeligere preskriptive påstander å håndtere. Den etiske svakheten med evolusjonsteorien, er at den kan forvrenges til å komme med preskriptive påstander om verden, i stedet for strengt faktuelle påpekelser. Mange kjenner til og får kanskje negative assosiasjoner til ideen om den sterkestes rett, sosialdarwinismen, og gammel raseteori. Det kan for mange virke etisk fordømmende når evolusjonsbiologer, i grove trekk, forfekter at bare de beste genene videreføres – resten taper i det genetiske lotteriet. Ikke bare det, men det er vår forplantningsprosess som bestemmer hvem som er vinnerne og taperne. Vi bestemmer hvem og hva som overlever.
En annen belysende distinksjon, er skillet mellom en debatt om jussen og en om etikken. De fleste vil være enige i at alt som er etisk uakseptabelt ikke skal være forbudt. Det skal med andre ord være lov å være umoralsk, men det er selvsagt fremdeles umoralsk å være umoralsk. I liberale samfunn er rammen for hva som skal være forbudt betraktelig smalere enn moralens. Den dekker et mindre rom. Det er derfor ikke overraskende om man mener noe som er umoralsk fremdeles er innenfor lovens rammer. Mener man noe skal bli forbudt, eller mener man det er umoralsk?
Det er også verdt å vite om det vi diskuterer er mål (med stor M!) eller om det er et middel for å nå et mål. La oss for eksempel si vi møter noen som mener rusmidler burde være forbudt, og du er uenig i det. Et vanlig argument i rusdebatten er at flere kommer til å ruse seg om man legaliserer eller avkriminaliserer rusmidler. Her kan vi grave litt i om målet er å få færre eller ingen til å ruse seg, eller om dette bare er hvor vi må for å komme til det samfunnet vi egentlig vil? Er dette bare et stykke på veien eller er dette et endelig mål? Dersom målet jo egentlig er å forhindre skade og overdosedødsfall, blir det et empirisk spørsmål hvorvidt et forbud klarer, helt eller delvis, å gjøre akkurat det.
Videre kan vi prøve å pirke borti om det vi snakker om er noe som er realistisk eller om vi snakker om et ideal. En av de mest kjente filosofene i så måte, er Platon, som så for seg en utopi. Styrken med å forestille seg en utopi ligger i inspirasjonen til å strekke oss etter noe, en slags idé eller tanke om et radikalt forbedret eller nærmest perfekt samfunn. Den åpenbare svakheten er at disse samfunnene ikke går an, i hvert fall ikke i vår tid.
Når vi er kommet så langt, kan det være vi har lyst til å gå enda dypere til verks. Da blir neste steg å spisse seg inn på hva den personen nøyaktig mener med nettopp sitt standpunkt. Er vedkommende for et kategorisk forbud av rusmidler; eller er det kun under visse tilfeller bruken av rusmidler skal være forbudt? Gjelder dette alle kontekster eller ikke? I så fall burde vi muligens prøve å finne ut av om det er noen former for reguleringer vi kan innføre som klarer å tilstrekkelig utelukke de inntrufne tilfellene av det. Klarer vi ikke det, kan man – til tross for rusmidler ikke er galt per se – vedgå at det kan hende et totalforbud heller er veien å gå enn regulering. Altså: Gitt premissene vi setter.
Alternativt fokuserer vi oppmerksomheten vår til å utfordre premisset om at det finnes slike tilfeller hvor rusmidler skal være forbudt. Vedkommende påpeker, faktuelt korrekt, at rusmidler ved høyt forbruk fører til overdosering og i verste fall død. Her er vi nødt til å spørre oss hva det faktisk er vi ser i et argument: Har vi funnet en grunn til at det er kategorisk galt å tillate rusmidler, eller har vi funnet en ulempe ved å tillate rusmidler? Det synes noen ganger som at de som peker på en ulempe ved noe, tror de har oppdaget en grunn til å la dem utelukke absolutt alle andre motargumenter og ikke tenke over saken lengre. Eller det som gjerne kalles pro tanto-grunner, det vil si en grunn til å gjøre noe så sterk at alle innsigelser mot er betydningsløs.
Vi kan gå med på at rusmidler i en legio mengde tilfeller (eller kanskje mer presist under noen forutsetninger?) har nokså skadelige effekter på både individ og samfunn. I stedet for å tro at dette er grunn til å overhodet ikke tillate rusmidler, kan vi heller se på det som en grunn som taler imot et slikt synspunkt. For det er jo svært usannsynlig at ingen argumenter veier mot et synspunkt. De fleste saker har fordeler og ulemper. I en kost/nytte-analyse ser man på nettoresultatet åkkesom.
Det blir mang en gang sagt at alt har sin pris. At alt har fordeler og ulemper. Da kan man jo spørre i hvor stor grad eller omfang disse fordelene og ulempene strekker seg. Forekommer ulempene sjeldent, i blant eller veldig ofte? Skjer ulempene regelmessig eller irregulært? Og om ulempene skjer irregulært, klarer vi å kontrollere de på et vis – vil vi i så fall det? Hvor dårlig er ulempene spesifikt? Mange ganger er dette en skjønnsvurderingssak som er meget vanskelig å bedømme, spesielt når man setter fordeler og ulemper opp mot hverandre. Av og til ser man flere tungtveiende argumenter som taler for et syn, samtidig som det finnes like tungtveiende argumenter for det motsatte synet. Går det dessuten an at noe er en større fordel for en gruppe enn en annen? Det er slettes ikke uvanlig at vi vekter våre egne gruppeinteresser høyere enn andre grupper menneskers interesser, så her kan det i tillegg hende vi trenger å gå inn i oss selv litt, og reflektere over egne verdibetraktninger.
“Everything has its price – and if that price is not paid, not that thing but something else is obtained… it is impossible to get anything without this price.”
Ralph Waldo Emerson
Mer fundamentalt kan det være man blir uenig i hva som er en ulempe og hva som er en fordel. Det er tross alt ikke alltid helt åpenbart. Om noen sier ruspåvirkning får oss til å gå vekk i fra den naturlige eller nøytrale sinnstilstanden til hjernen, er vi også nødt til å spørre oss selv hva det er vi har funnet. Har vi funnet en ulempe ved å være ruspåvirket, eller har vi funnet en effekt ved rus som i grunnen verken er dårlig eller bra? Er dette eventuelt kontekstuelt avhengig?
Til slutt kan vi jo prøve å bli enige i å overfladisk dele diskusjonen inn vesentlige og uvesentlige (i alle fall mindre vesentlige) spørsmål å besvare. Ofte vil det hjelpe å ta et skritt tilbake og se diskusjonen i sin helhet, for å sjekke hva som er de sentrale poengene. Hva er viktig å diskutere? Er det avgjørende for konklusjonen om rusmidler er unaturlige, eller er dette strengt tatt en avsporing? Tenker man at dersom en går med på dette premisset eller denne definisjonen, så er slaget tapt? Etter min mening virker det som det i utgangspunktet er en digresjon om rusmidler er naturlige eller ei, hva gjelder spørsmålet om rusmidler burde være lov eller ikke.
Vi kan også se for oss en mer hverdagslig hypotetisk situasjon mellom et par som har en opphetet diskusjon over hvorvidt en paisleymønsteret skjorte er en klassisk skjorte. Bakgrunnen for diskusjonen er at den ene parten i forholdet liker å gå kledd med klassisk designede skjorter. Problemet oppstår således når paret ikke blir enige i definisjonen over hva som utgjør det klassiske. Dersom målet deres er å finne ut hva personen skal gå kledd i, virker det imidlertid som en avledning å diskutere hva klassisk designede skjorter er. Vil det ikke være mer fruktbart å prøve å finne ut av hva personen faktisk liker? Kanskje man kan prøve å bringe diskusjonen på rett spor ved å ikke fokusere så mye på de “korrekte” begrepene brukt for å beskrive noe?
For at diskusjonen ikke skal kollapse til en irrelevant definisjonskrig, vil det være hensiktsmessig å ikke henge seg for mye opp i hva ord egentlig betyr. Trolig er det ingen “ekte” sannhet i hva ord egentlig betyr. Ord er noenlunde tilfeldige lyder vi mennesker lager, gir en betydning og bestemte symboler. Hvis det skulle bli problematisk å gå med på en definisjon, for eksempel fordi man trenger å definere et spesifikt fenomen, får man eventuelt prøve å lage egne definisjoner for å separere det fra et annet fenomen.
Skuta på rett kurs
Ifølge Platon var samfunnet som å styre en båt. Enhver god kaptein vet hvilken retning skuta seiler mot – skal det babord eller styrbord? Dette spørsmålet kjennetegner kanskje en god samfunnsdebatt også. Hvis vi evner å systematisk sørge for at vi alle sammen i det minste prøver å navigere mot å svare på det samme, har vi vunnet mye. Jo tidligere vi tilsidesetter mange av disse i utgangspunktet unødvendige diskusjonene og sikter oss inn på det vi egentlig er ute etter å få vite svaret på, desto lettere glir samfunnsdebatten.
Forhåpentligvis ved å tydeliggjøre hvor det er vi selv vil, hvor det er du vil og hvor alle andre i samfunnet vil, samt hvor det er vi tror andre vil, så klarer vi å dra denne skuta vi kaller “samfunnet” i en stødigere kurs.
Kast loss!
