Engler og demoner

Noen hylles, og andre fordømmes. 16-åringene Nick Sandmann og Greta Thunberg ble gjenstand for massiv oppmerksomhet i løpet av 2019. Hovedpersonens alder forener to ellers ulike saker: er det rimelig å holde 16-åringer fullt ut til ansvar for hva de sier og gjør i et opphetet offentlig ordskifte? Og hvorfor blir 16-åringenes alder tilsynelatende tillagt så ulik vekt av mange?

En konfrontasjon ved Lincoln-monumentet

(Jeg gir en relativt omfattende presentasjon av denne første saken, siden den fikk mindre dekning i Norge enn hva tilfellet var i USA. Poenget med denne artikkelen er ikke saksfremstillingen, men heller hvordan hovedpersonen ble behandlet i offentligheten.)

Fredag 18. januar var Nick Sandmann (16) på skoletur i Washington med klassen sin fra Covington Catholic High School, en katolsk gutteskole i Kentucky. Guttene hadde tidligere på dagen deltatt i March for Life, en årlig markering mot abort, og ventet på busstransport hjem igjen. I løpet av ventetiden kom det til det som ble omtalt som en konfrontasjon mellom Sandmann (#MAGAkids) og den svært siterbare amerikanske indianeren Nathan Phillips (64).

I korte trekk ble Sandmann og hans medelever, fra et øyeblikk til et annet, forsidestoff i hele USA og i det minste nyhetssak i resten av vesten. Han ble fremstilt som en flirende tenåring i Trump-lue som hånet den fredssøkende urfolksaktivisten og vietnamveteranen Phillips.

Medienes første vinkling var omtrent dette: Guttene, under Sandmanns ledelse, var ute etter bråk og innledet en ordkrig med en gruppe kristne svarte gatepredikanter, for så å omringe Phillips mens han spilte tromme og sang fredelig. Der skal de ha latterliggjort ham ved å hoppe, danse og rope over trommingen og sangen hans. Guttene ropte slagord som «Build the wall!» og andre provokasjoner, i følge Phillips. Han sa selv han følte seg truet i situasjonen, og la i mange intervjuer ettertenksomt til at «These lands were never meant to have walls». En sterkt redigert videosnutt på om lag fire minutter tjente som sannhetsvitne sammen med Phillips selv.

Phillips fortalte i de første intervjuene at Covington-guttene yppet til bråk med those black kids preaching the word of God, exercising their freedom of speech, at guttene ble stadig flere, og at det hele kunne få et stygt utfall om ingen grep inn. Han følte det som sin plikt å roe gemyttene ved å gå mellom med sin tromme og fredssang.

Medstrømsmediene som CNN, CBS, New York Times og Washington Post fikk saken presentert på sølvfat. Det passet en vinkling de ønsket å skrive om; alle aktørene hadde ‘riktig’ bakgrunn, og konfliktlinjene stemte med de som skulle være der i Trumps Amerika. Da fikk det heller være at den opprinnelige videoen åpenbart utelot en del av konteksten – offentligheten bet på med søkke og snøre. Twitter eksploderte i sinne og avsky, og saken ble bredt presentert i pressen fra lørdag 19. januar. Medienes omtale gav dekning for de voldsomme reaksjonene på Twitter fra ulike A- og B-kjendiser med markeringsbehov. Ekkokammeret var samstemt og øredøvende.

For Sandmann og Covington-elevene ble de påfølgende dagene spesielle. Det kunne fremstå som en samlet offentlighet, fra kjendiser til internasjonal presse, fordømte dem og alt de stod for. De, og Sandmann spesielt, hadde uforvarende blitt sentrale aktører i den polariserte kulturkonflikten. Den hadde nådd særlig høy temperatur etter at Donald Trump ble valgt til president i 2016. Kjendiser, journalister og politikere ytret seg i sakens anledning med alt fra fordømmelse og krav om at guttene skulle utvises fra skolen, til (formodentlig billedlig ment) trusler om julig og til og med noen som ønsket dem døde. Jakten på guttenes identitet foregikk i full offentlighet på Twitter, der blant annet årbøker fra Covington High School ble etterspurt av journalister som ville spore opp hvem de var. Noen få stemmer tok til motmæle, enten på saksfremstillingen eller det faktum at guttene var 16 år og neppe kunne forstå rekkevidden av det som hadde skjedd. De få stemmene som forsvarte guttene druknet fullstendig i offentlighetens blodtørstighet de første dagene. Jaktsesongen var i gang, og guttene var fritt vilt.

“ This veteran put his life on the line for our country. The students’ display of blatant hate, disrespect, and intolerance is a signal of how common decency has decayed under this administration. Heartbreaking.”

Kongresskvinne Deb Haaland på Twitter.

Her er en artikkel og video om hendelsen fra New York Times 19 januar, som er indikativ for mediedekningen den første dagen. Nedenfor en noe mer nyansert video fra Washington Post en dag senere, 20 januar.

Fra lørdag 19. januar lå det ute uavbrutt video på halvannen time på YouTube som viste hele hendelsesforløpet (og ulike komprimerte versjoner). Disse motsa den rådende historien ettertrykkelig. Det viste seg at de svarte gatepredikantene tilhørte Black Hebrew Isrealites, som ofte sammenlignes med den forhatte og mer kjente menigheten Westboro Baptist Church. De er begge kjent for å opptre sjokkerende og provokativt.

Det var de godt voksne gatepredikantene som hadde slengt rasistiske og homofobe tilrop etter 16-åringene (herunder «Crackers», «Pedophiles» og «Future school shooters»). Og det var aktivisten Phillips som hadde marsjert trommende og syngende over til, og inn i gruppen med ungdommer. Og guttene hadde slett ikke ropt og skreket til Phillips. De sang allerede sine innøvde heiarop for skolens basketlag, for å overdøve de grove tilropene fra gatepredikantene. Ingen steder i videoen kan man høre guttene rope «Build the wall!», eller rasistiske slagord. Man kan derimot tydelig høre Phillips’ kompanjong be de hvite guttene dra tilbake til Europa.

Man kunne håpe nominelt seriøse nyhetsmedier hadde faktasjekket grunntrekkene i historien de videreformidlet før de publiserte. Som et minimum burde de korrigert en feilaktig saksfremstilling raskest mulig og utvetydig så snart motstridende informasjon dukket opp. Det var ekstra viktig i dette tilfellet, for å bremse de uproporsjonale reaksjonene mot Covington-guttene. Likevel nøyde de fleste medier seg med å korrigere til en versjon av saken der «alle parter har litt skyld, det er mer komplekst enn først antatt», f eks New York Times påfølgende søndag.

Det er ikke lett å se av videoen på halvannen time at Covington-guttene bærer mye av ansvaret på sine skuldre, det faktiske hendelsesforløpet og deres alder tatt i betraktning. Det er ingenting som bestrider guttenes forklaringer, og mye som bestrider Phillips’ opprinnelige versjon, og hans generelle troverdighet.

Selvutnevnte YouTube-journalister som dekket saken mer eller mindre hjemmefra, klarte å finne de riktige nyansene på første forsøk samme helg. Det var langt fra tilfeldig. De startet ikke med hvem de ulike aktørene var, men hva som faktisk hadde skjedd. Mange store medieorganisasjoner fikk derimot en sak i fanget ferdig fordøyd. Den passet historien de ønsket å fortelle så godt at de publiserte det for millioner av lesere og TV-seere uten videre kontroll. Korrigerende informasjon var samtidig enkelt tilgjengelig, i det minste nok til å skape betydelig tvil om det påståtte hendelsesforløpet. I alle fall om man gadd å sjekke videre etter at man hadde hørt det man ville høre.

“When you see pictures of lynchings… the same faces of the folks that were doing the lynchings – that’s what these young people’s faces looked like. They were… angry. They got to a point where it was scary. ”

Nathan Pillips om Covington-elevene. Intervju med Democracy Now! 22 januar

Phillips var ikke vietnamveteran, slik det ble hevdet. Han var derimot en erfaren aktivist på 64 år, som har beskyldt unge mennesker for tilsvarende rasistisk ladede overtramp tidligere. Guttene fra Covington sa selv at de forstod lite av hva som skjedde der og da. Det er rimelig å anta at en erfaren aktivist som Phillips var fullt klar over det politiske sprengstoffet i en slik konfrontasjon.

Han bidro selv sterkt til polariseringen gjennom sine i beste fall mangelfulle beskrivelser av hendelsesforløpet. Han lot mange misforståelser og feilaktige fremstillinger stå uimotsagt, som at han var vietnamveteran, at guttene hadde flokket seg rundt ham, og ikke minst at det var guttene som hadde vært aggresive. Viktigst var kanskje at han var den som med tyngde kunne korrigert det voldsomme mediekjøret mot 16-åringen Sandmann de første dagene. Det gjorde han aldri.

Ettersom stadig nye fakta ble kjent, tilpasset også Phillips sin beskrivelse. Han ble ganske raskt en «vietnam-era veteran», med hvilket han mente å beskrive militærtjenesten sin som kjøleskapreparatør i USA på ‘Vietnamkrig-tiden‘. Han kunne også bekrefte at det var han som hadde gått bort til guttene, og at han marsjerte trommende og syngende inn i flokken uten forvarsel, heller enn at de flokket seg rundt ham. Og de svarte gatepredikantene hadde vært aggresive og ufine overfor guttene, selv om Phillips tidligere hadde nøyet seg med å opplyse at «de benyttet seg av sin ytringsfrihet».

Det virker vanskelig for CNN, NBC, New York Times, Washington Post, og andre sentrums- og venstreorienterte medier å være like nøytrale og kritiske til en representant fra et urfolk, som de er til en gutt på 16 år uten medieerfaring.

En enkel kontroll av om sannhetsvitnet Phillips var en troverdig kilde burde vært tilstrekkelig. Det fantes intervjuer med Phillips fra tidligere der han lyver om sin status som Vietnamveteran (ofte benevnt som «Stolen Valor»). Til alt overmål var anledningen for dette intervjuet også at han påstod å ha blitt uprovosert angrepet av rasister mens han holdt på med sitt. Rasistene den gang hadde tilfeldigvis en språkføring (slik den ble gjengitt av Phillips) som egnet seg for TV. Han hevdet bl a at de sa ting som «Våre rettigheter er viktigere enn dine!» (flaks når rasistene er så siterbare). Dermed får ultrakonservative Fox News kulturkrigpoengene servert gratis fra et hjelpesløst pressekorps for øvrig.

“He locked eyes with me and approached me, coming within inches of my face. I did not speak to him. I did not make any hand gestures or other aggressive moves. To be honest, I was startled and confused as to why he had approached me. We had already been yelled at by another group of protesters… I was worried that a situation was getting out of control where adults were attempting to provoke teenagers.”

-Nick Sandmann (og hans foreldre) i pressemelding

Nedenfor videoer fra hhv 20. og 21. januar som oppsummerer saken. De gir fremstillinger og nyanser du aldri ville fått med deg om du kun leste New York Times eller andre anerkjente sentrum/venstre-medier den første uken. New York Times og andre kom rett nok med et mea culpa på opinion-sidene samme helg, men deres redaksjonelle selvkritikk er etter forholdene mild eller fraværende. De gjorde samtidig svært lite for å rette opp de skjeve vinklingene de hadde brukt. De fleste medier hadde korrigert de groveste feilene etter noen dager (eller uker!), men langt fra med samme prominens eller trykk som de formidlet gal saksfremstilling i starten. Selvransakelsen kom de fleste steder på opinion-sidene, og det er rimelig å anta at det ble lest av bare en brøkdel av de mange som leste de opprinnelige, feilaktige nyhetssakene. Man kunne jo ønske at mediene rettet opp sine feil med samme intensitet som de skapte dem, særlig når feilene får voldsomme konsekvenser for de som rammes av dem. Det er vanskelig å hevde at disse mediehusene på noe tidspunkt kom disse guttene til unnsetning ved å forsøke å dempe reaksjonene.

I videoen nedenfor kommer Nick Sandmann selv til orde under et intervju 23 januar. Dette er mange dager etter at en seriøs nyhetskilde bør ha puslet sammen hendelsesforløpet på en troverdig måte. Den erfarne journalisten spør 16-åringen (med fire dagers nyvunnen erfaring som nasjonal syndebukk) i en mild, men også ledende og overbærende tone, om han nå ser hvor han selv tro feil og sin egen rolle i konflikten. Hun spør ikke om han har gjort noe galt, eller om hendelsesforløpet stemmer. Han svarer godt for seg, og retter selv opp vinkelen på spørsmålet. Det er langt over hva man kan forvente av en 16-åring uten medieerfaring og med en samlet offentlighet mot seg. Og langt mindre enn hva man bør forvente av en profesjonell journalist. I den neste videoen blir Phillips intrvjuet av samme journalist dagen etter.

Den relativt sett mer medievante urfolksaktivisten slipper unna med upresist språk, færre kritiske spørsmål og høflige bemerkninger fra journalisten som den siste uken må ha vært belastende for deg. 16-åringen blir spurt om han vil beklage, 64-åringen om han vil tilgi. Historien og vinkelen består mens tiden og twitterstormen ruller videre med et enormt skadepotensiale for Sandmann.

Wikipedia har en egen, fyldig artikkel på hele forløpet og etterspillet.

CNN, NBC og Washington Post er i ettertid saksøkt for æreskrenkelser gjennom sin feilaktige dekning av hendelsesforløpet. Et utvalg Twitterbrukere, deriblant demokratisk presidentkandidat Elizabeth Warren, er også saksøkt for sine ytringer. Saken mot Washington Post ble avvist av retten i sommer.

(Oppdatering 07.01.2020: CNN har inngått rettslig forlik med Nick Sandmann. Erstatningsbeløpet er ukjent.)

Nå vil sikkert enkelte (fortsatt) være uenige i denne fremstillingen av saken. Det er verdt å merke seg at det er hevet over tvil at Phillips har uttalt seg sterkt misvisende i intervjuer. Det er påstandene til Phillips – ikke Sandmann – som har måttet tilpasses stadig ny dokumentasjon i ettertid.

Men la eventuell uenighet om saksfremstilling ligge. Mitt poeng her er at Sandmann måtte svare for seg som en voksen, gå gjennom kritiske intervjuer der han utfordres på fakta, og bære den voldsomme negative pressedekningen han ble gjenstand for. Han kritiseres samtidig for å ha innøvd svar fra PR-rådgiverne sine, og blir generelt vist lite medfølelse og forståelse for den ekstreme situasjonen han befinner seg i.

Det er ikke ofte Trevor Noah (22 jan) og Tucker Carlson (21 jan) er enige i sak, men begge frikjenner Covington-guttene. Det er nok under omstendighetene Trevor Noah som fortjener ros her. Man kan mistenke det var mer lystbetont for Tucker Carlson å avsløre de øvrige medstrømsmedienes skjeve vinkling.

For å avrunde saksbeskrivelsen, tar jeg et raskt sveip innom et par (relativt store) alternative mediekanaler som selv identifiserer seg tydelig på venstresiden. Hvordan håndterte de samme sak? David Pakman (21 jan) fremstilte tilgjengelige fakta riktig, men kunne samtidig fortelle at han visste egne seere kom til å bli sinte over fremstillingen han gav. The Young Turks (22 jan) har også riktig faktafremstilling i stort. Tonen er likevel svært kritisk overfor Sandmann og medstudentene, og vinklingen blir ikke overbevisende korrigert. Begge kanaler er nøye med å presisere at 16-åringene fortsatt bør kritiseres for sine politiske ståsteder og oppførsel, i form av å ha demonstrert mot abort og for å bære Trump-luer. De har samtidig ikke et kritisk ord å si om Phillips. The Young Turks (23 jan) følte det nødvendig å fylle ut saken med at sympatien guttene fikk etter at faktaene kom på bordet, aldri ville blitt minoritetsbarn til del.

16-åring irettesetter verdensledere

Jeg skal være mer kortfattet i introduksjonen til Greta Thunberg. Jeg regner med de fleste er godt kjent med den svenske 16-årige klimaaktivisten. Hun tok initiativ til «Skolestreik for klimaet», og med økende oppmerksomhet og berømmelse gjennom 2019, fikk hun tale til FN i september etter en utslippsfri seiltur over Atlanteren. Tro mot eget budskap ville hun ikke fly til FN-møtet. Det er ikke vanskelig å se at hennes engasjement har større troverdighet enn f eks Leonardo DiCaprio, som kombinerer klimaformaninger overfor andre med et skyhøyt privat forbruk selv.

Thunberg var bookmakernes favoritt til Nobels Fredspris 2019 for sitt klimaengasjement, og mediedekningen av henne har vært enorm.

Det er imponerende hvor mye oppmerksomhet Thunberg (eller om du lytter til kritikerene; de som står bak henne) har klart å skape rundt klimautfordringene. Hun er en sympatisk frontfigur med en troverdig idealisme for en sak mange mener trenger større oppmerksomhet. Hun har blitt et svært effektivt samlingspunkt for kampen mot klimaendringer.

Det er også rimelig at de som er uenig i sak, finner det vanskelig å ta til motmæle. Hvordan kritiserer man et budskap som målbæres av en 16-årig jente med aspbergers-diagnose uten å fremstå i beste fall umusikalsk?

The Young Turks hadde lite sympati med de 16-årige guttene fra Covington da de måtte bære anklager fra et nesten samlet pressekorps, og nådeløse karakterdrap fra høyt ansette skuespillere og politikere. Når Greta Thunberg omtales, spesielt i forbindelse med kritikk av henne, virker det som alderen hennes blir et mye viktigere poeng. Både The Young Turks og mange andre påpeker hyppig hvor patetisk det er for voksne å kritisere en 16-åring som brenner for en god sak.

Målet her er ikke å gå i rette med hverken Thunbergs budskap, eller hva hennes kritikere måtte anklage henne for. Usaklig kritikk av Thunberg er ikke mangelvare. Hun har samtidig en stor og effektiv skare av forsvarere som ikke lar hennes kritikere slippe unna uten en ripe eller tre i lakken.

Det interessante i vår sammenheng, er å se hvordan Thunberg forsvares. Greenpeace-aktivisten Mike Hudemas vinkling (se bilde fra Twitter) er én blant mange andre som går igjen. Svaret nedenfor er enda tydeligere.

Det er to identitære grunnpoeng her: hun er 16, og hun er jente. Dernest er det menn som protesterer mot henne. Det er ikke bare menn: det er voksne, mektige menn, om vi skal lese litt mellom linjene. Og de er redd for henne. Hun er smart og sterk, og dermed føler de seg truet.

Det er riktig at det er flest menn som protesterer mot Thunberg i Alberta. Det er nemlig flest menn som jobber i olje- og gassindustrien der. Og de er, om vi ser bort fra kjønnsanalysen, også redd for å miste jobbene sine. De ser det formodentlig slik at budskapet og tiltakene som målbæres av en 16-årig jente med aspbergers syndrom, truer industrien de jobber i. Av årsaker de ikke kontrollerer, er det Greta som er frontfigur for saksfremstillingen de er uenig i. Kan hende er disse mennenes saksanalyse gal, men det er i alle fall plausibelt at det ikke er ren misogynisme som ligger bak. Man kan saktens spekulere i om det bare er flaks for saken at nettopp Greta ble frontfigur, eller om det ligger et snev av en strategisk tanke bak det.

De mektigste mennene i Canada jobber som hovedregel ikke på gulvet i oljeindustrien. Den formelt mektigste, statsminister Justin Trudeau, står side om side med Thunberg, og ble gjenvalgt i oktober.

Identitet über alles

Covington-guttene passet en vinkling med gode vekstvilkår i en stadig mer identitær tid. Det er en overflod av kjente og ukjente mennesker som er villig til å kaste seg over enhver forbrytelse mot de identitære kjerneverdiene. Som det fremgår av Covington-saken, er det intet hinder at den som er gjenstand for vreden er 16 år og ikke forstår hva som skjer. Det er mye å forvente av en 16-åring å skulle forstå rekkevidden av et feilsteg i en overpolarisert samtid. Mediene og den offentlige forargelsen var opptatt av at 16-årige Sandmann hadde fornærmet 64-årige Phillips. Man kunne tro det ikke bar i seg potensiale til å snu livet til 16-åringen fullstendig på hodet – eller verre.

Det var likevel mange som ikke tok seg bryet med å tenke over saken to ganger før de lot seg blinde i blodtåke og berettiget harme på vegne av en god sak. Det var helt avgjørende at Sandmann var hvit, gutt, og på gal side av gjeldende progressive verdier (de hadde akkurat demonstrert mot abort og hadde Trump-luer på hodet). Det var også avgjørende at Phillips hørte til den amerikanske urbefolkningen, og at gatepredikantene var svarte. Startposisjonen er dermed slik at Sandmann og hans medstudenter begynner med noen minuspoeng på moralkontoen, og alle andre involverte begynner med noen plusspoeng. Da går det fort galt når det gløder i peisen og pressen leter etter ved.

Det identitære virker motsatt for Greta Thunberg. Den som vil kritisere det 16-åringen sier, bør trå varsomt. Om man nøyer seg med å kritisere innholdet (en god tilnærming om ytringsbehovet melder seg, og en regel slett ikke alle følger), er det fortsatt ikke mye mental gymnastikk som skal til før det ligner på en indirekte måte å angripe henne på. Hvorfor kritiserer vedkommende egentlig budskapet til en idealistisk 16-årig jente? Tåler ikke vedkommende at jenter får ytre seg om viktige ting? Reaksjonene vil forventelig variere avhengig av kritikerens i sammenhengen heldige eller uheldige identitetsmarkører.

Identitær argumentasjon er gift for den offentlige samtalen. Det er kanskje effektivt for å bringe nervøse meningsmotstandere til stillhet i frykt for ydmykelse og sosial fordømmelse. Det er mindre egnet til å vinne ekte sympati og langsiktige venner. Når vi bedømmer enkeltmennesker ut fra ytre markører heller enn innholdet i hva de sier, tar dialogen et sidespor ingen bør se seg tjent med. Mennesker er individer og har et legitimt moralsk krav på å bli behandlet som det. De skal aldri, og formodentlig aller minst i verdiliberale samfunn, behandles som eksponenter for summen av alle synder noen knytter til gruppen de er del av.

Behandlingen av guttene fra Covington High School bør være en påminnelse til alle om å opptre med større varsomhet i det offentlige ordskiftet. Vi kan velge å tolke andre i beste mening litt oftere, og kanskje utsette endelig dom til vi vet, mer enn vi tror eller antar. Vi kjenner sjelden andres egentlige intensjoner. En slik varsomhet må gjelde spesielt når hovedpersonene er svært unge, og helt uten medieerfaring. Et ekstra lag mildhet, selv når noen har trykket på alle knappene dine, goes a long way.

Det er tross alt ikke de som har valgt dine knapper.

https://www.youtube.com/watch?v=hn1VxaMEjRU