Norge er et forholdsvis fritt samfunn hvor man kan gjøre som man vil, stort sett. Det er derimot en forventning om at hvis man ytrer noe som ikke alle er enig i, så mener man det sterkt og det kan derfor godt få en sosial kostnad i form av uthenging og kjeft. Den type motbør er vanlig i omtrent all politisk og kulturell diskusjon, ikke kun hvis man kommer med fiendtlige meninger. Resultatet er at folk sier lite av hva de mener fordi kostnaden av å ytre seg blir for stor.
Kulturell fasthet
De uskrevne sosiale reglene er strenge i Norge, og om man skal tro en internasjonal studie av Gelfand et al. (2011) så har nordmenn nesten et like strengt forhold til sosiale regler (bedre kjent som kulturell fasthet) som det pakistanere, singaporere og koreanere har. Førsteamanuensis Vidar Schei ved Norges Handelshøyskole (NHH) var ansvarlig for den norske delen av forskningsprosjektet som inkluderer 45 forskere og var ovefrasket over resultatet. Han kommenterte følgende:
“Generelt kan fremveksten og opprettholdelsen av kulturell fasthet (tightness) forklares av historiske og naturmessige forhold. Kulturer som har møtt ressursknapphet, naturkatastrofer, eller territoriale trusler har måttet utvikle sterke sosiale normer for å kunne koordinere seg og håndtere utfordringene best mulig. (…) Norge kommer veldig høyt opp. Det innebærer at vi har svært klare krav til hvordan vi skal opptre i ulike situasjoner. Dermed sanksjonerer nordmenn lettere avvikende atferd enn for eksempel nederlendere, brasilianere eller amerikanere”. (Strenge nordmenn, 2011).
Kulturelt faste, men ganske individualistiske
Basert på studien så skulle man kanskje tro at Norge også da vil score lavt på individualisme, men det stemmer ikke totalt sett. Gorodnichenko og Roland (2017) har studert forskjellene mellom kollektivistiske og individualistiske land, og plasserer Norge i den individualistiske gruppa sammen med USA, Nederland og Australia som de tre mest individualistiske. Studien konkluderer med at individualisme, velstand og innovasjon er positivt korrelert med hverandre, og i følge Binder (2017) har individualistiske land generelt sett en mer rettferdig rettshåndhevelse og høyere grad av likestilling.
Sverige og Danmark blir også definert som individualistiske, og scorer litt høyere enn Norge. De to faktorene som skiller Norge mest fra sine naboland er intellectual autonomy og affective autonomy. Disse omhandler folks evne eller vilje til å danne egne selvstendige tanker/ideer og til å dyrke seg selv gjennom positive opplevelser, to aspekter ved individualisme som muligens blir mer påvirket av sosiale regler enn hva f.eks. innovasjon og anerkjennelse blir. Vi nordmenn anerkjenner tross alt norske idrettshelter som unike vinnere, så lenge de ellers er helt vanlige mennesker og produkt av et kollektiv.
Liberal framtid
Så hva er egentlig problemet med kulturell fasthet (tightness)? Jo, selv om borgene gjerne blir flinkere og mer pliktoppfyllende av det, så gjør kulturell fasthet oss mer tradisjonelle og mindre åpne for endring. Det er heldigvis noen lyspunkt, og det er at verden har blitt mindre med internett og at endring kommer. Med mer informasjon om våre mer liberale naboer kan vi bidra til endringen gjennom opplysning. Mye tyder på at Norge vil ha godt av litt lavere skuldre, og en økt toleranse for folks ulike valg/livsstiler virker som en god start. Dette er til syvende og sist en endring som må komme innenfra, en endring som må skje hos hver enkelt.
Det starter med individet.
