Det viser seg at en titalls trygdemottakere, en av samfunnets svakeste grupperinger, er uskyldig dømt til fengsel.
CC BY-SA 3.0, Link
På grunn av en tolkningsfeil utført av NAV har flere nå fått fengselsstraff eller andre reaksjoner fra domstolene. Samtidig er det grunn til å tro at flere tusen mennesker har fått krav om tilbakebetaling av ytelser, og blitt nektet nye ytelser, som de i utgangspunktet har hatt krav på hele veien.
Det har til nå blitt rettet store pekefingre mot NAV, påtalemyndigheter og arbeids- og sosialministeren. Det er likevel av særdeles viktighet at rettsvesenet på ingen måte unnslipper et kritisk søkelys i forbindelse med denne saken.
Hele poenget med maktfordelingsprinsippet er at statens tre deler skal vokte hverandre. Rettsvesenets oppgave er å sørge for at uskyldige mennesker ikke havner i fengsel. Politi og påtalemyndigheter skal i prinsippet ikke plassere folk direkte i fengsel, eller ilegge mennesker straff på andre måter. Dette skal gå gjennom rettsvesenet. Det er ikke slik at rettsvesenet sender folk direkte til fengsel fordi «politiet mener de må være kriminelle». Dette ville selvfølgelig være helt uhørt. Man er uskyldig, heter det, til det motsatte er bevist.
Det er ingen prinsippell forskjell når NAV anmelder sitt eget klientell, og påtalemyndighetene går til sak, som når politiet etterforsker befolkningen, og påtalemyndighetene går til sak: Rettsvesenet er der for å forhindre at uskyldige mennesker blir offer både for saksbehandlingsfeil og onde intensjoner fra myndighetene.
Myndighetenes rolle har sviktet i tre ledd. Først når reglementet har blitt misforstått av NAVs saksbehandlere. Deretter når påtalemyndighetene ikke har oppfattet dette, og gått til sak mot uskyldige mennesker. Begge disse manglene er grove, og svært skadelige for menneskene det gjelder i seg selv. Det største sviket har allikevel kommet fra rettsvesenet, som her har hatt blind tiltro til påtalemyndighetene fremfor den siktede.
Det var NAV som selv først ble oppmerksom på at det var tvil rundt lovforståelsen, og rapporterte dette videre. Jusprofessor Asbjørn Strandbakken reagerer på tiden NAV brukte på å få en juridisk vurdering, og vidererapporteringen til påtalemyndighetene. Og han har selvfølgelig et poeng. Men desidert viktigere er problemet vi har med den blinde tilliten rettsvesenet har hatt til påtalemyndigheter og NAV.
Den er meget skremmende. Hensikten med rettsvesenet er å gi uskyldige mennesker et vern mot maktmisbruk. Det være seg om det kommer av saksbehandlingsfeil utført av sløve saksbehandlere, eller om enkeltindivider i forvaltningsmyndighetene har direkte onde intensjoner. Man kan aldri gardere seg mot slikt. Derfor er man uskyldig til det motsatte er bevist, og man tar saken til en domstol fordi dommerne presumptivt er de som har kjennskap til gjeldende lover og regler.
Hvis dommerne, som representerer den dømmende makt, lener seg på «eksperter» som jobber for den utøvende makt, kan vi like gjerne fjerne hele rettsvesenet som sådan! Hva i alle verdens dager er poenget med å dele myndighetene opp i en dømmende makt og en utøvende makt, når de samstundes leier hender mens befolkningen tynes, og uskyldige mennesker settes i fengsel?
Fru Justis holder et sverd i den ene hånden, og en vekt i den andre. Allikevel ser det ut som at hun i Norge har en tredje arm, utstrakt til de utøvende myndigheter.
