Hva har Münchenforliket («Peace in Our time») og publiseringen av Muhammedkarikaturene til felles?
Begge deler fant sted på denne datoen, henholdsvis i 1938 og 2005. Og begge deler handler om å lefle med totalitære krefter.
Storbritannias statsminister Neville Chamberlain ble fullstendig overrumplet av Tysklands diktator Adolf Hitler. Sistnevnte krevet at Sudetenland skulle avståes til Tyskland, og med Italias diktator Benito Mussolini som megler (!) godtok Chamberlain og Frankrikes statsminister Daladier kravene fra Hitler. Tsjekkoslovakia var Sentral-Europas eneste demokrati i disse årene, men lederne fikk ikke være med å forhandle om sitt lands fremtid. Chamberlain kom hjem og mente at avtalen (Münchenforliket) hadde sikret «fred i vår tid». Mindre enn et år senere var krigen et faktum. Gir man en diktator lillefingeren tar han det han har lyst på.
På samme dato i 2005 publiserte Jyllandsposten 12 karikaturer av profeten Muhammed. Tegneren Kurt Westergård, redaktøren Fleming Rose og avisen selv mottok mange drapstrusler og ble utsatt for forsøk på terror. Ingen store aviser i Norge ville trykke karikaturene. Da den kristne avisen Magazinet under ledelse av redaktør Vebjørn Selbekk trykket karikaturene, var det dårlig med solidaritet fra andre norske redaktører. Publiseringen av karikaturene utløste voldelige opptøyer i mange land der Islam er den dominerende religionen. Uteniksminister Jonas Gahr Støre (Ap) dro på rundreise til flere land i Midt-Østen, men imponerte få med sitt lunkne forsvar for norsk ytringsfrihet. Hans rake motsetning var Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen. Han avslo å møte imamer i Danmark for å snakke om karikaturstriden. Han hadde nemlig ikke ansvar for hva danske aviser skrev.
I årene som har gått har flere terroraksjoner og drapsforsøk sitt opphav i publiseringen av Muhammedkarikaturene. I Norge skjøt debatten om en ny blasfemiparagraf fart. En av få politiske saker der et bredt spekter av bloggere allierte seg for å forhindre en ny og strammere blasfemiparagraf. Det sank inn hos brede lag av folket (og blant de folkevalgte) at ytringsfriheten må beskyttes i møte med totalitære krefter. Ja, den er en forutsetning for demokratiet vi nyter godt av, og som fullstendig mangler i mange av landene der Islam er dominerende religion. Statens makt og religionens privilegier er sterkt sammenvevet i disse landene. Norge har gått i motsatt retning; individer og sivilsamfunnet har rettigheter, og koblingen mellom stat og religion blir stadig løsere.
Det fører ikke noe godt med seg å lefle med totalitære krefter. Det bør begivenhetene 30.september 1938 og 2005 være en sterk påminnelse om.
