En Fafo-undersøkelser viser at både borgere og lokalpolitikere er mer negative til kommersielle velferdsaktører, eller det vi kan kalle for konkurranseutsetting.
Den er klart færre velgere som er positive til å konkurranseutsette velferdstjenester i 2018 enn i 2012 – 34 mot 45 prosent, ifølge Kommunal Rapport.
Ofte betyr konkurranseutsetting lavere kostnader. Lavere kostnader gir som regel økt innsats på andre deler av kommunal sektor, avsetting til fond eller redusert eiendomsskatten. Lokalpolitikere har stor frihet i hvordan bruke gevinsten fra modernisering av kommuner.
Konkurranseutsetting er langt fra perfekt, men det er ikke flertall for privatisering av det som er typiske oppgaver i kommunene.
Konkurranseutsetting bør bli et sentralt tema i kommunevalgkampen i alle kommunene.
Hva er konkurranseutsetting?
At noe som tidligere har vært en offentlig produsert vare eller tjeneste (et monopol) i fremtiden også kan produseres av private. Det offentlige etterspør en vare eller tjeneste.
I praksis innebærer dette at et (politisk) organ (forhåpentligvis) lager en liste med krav til kvaliteten på tjenesten, og så lyser ut en konkurranse.
Private (bedrifter eller ideelle organisasjoner) kommer så med et tilbud, der de viser hvordan de vil løse oppgaven i forhold til kravene, og til hvilken pris.
Et offentlig organ (ikke nødvendigvis politisk) velger så hvilken tilbyder som har det mest troverdige tilbudet. Det er ikke noe krav at man skal velge den billigste.
Finansieringen er fortsatt offentlig. Dette betyr at det ikke er den enkelte brukers lommebok som avgjør kvaliteten på tilbudet.
