Det moderne Norge kan ikke reduseres til et produkt av klassekamp og «sekulære opplysningsideer».
Sosiolog Gunnar C. Aakvaag skriver i Morgenbladet at «troen er ikke noen bærende kraft i Norge». Analysen til Aakvaag er ganske snodig: Hvem vi er i dag har ingenting å gjøre med 1000 år med kristendom, men ene og alene begivenhetene i 1814 – «år 0 i det moderne Norge». Samfunnsprosjektet, påbegynt av liberale embetsmenn, «som gjennom 200 år har skapt det Norge vi i dag lever i», var ikke berørt av religion, men «sekulære, fornuftsbaserte og ikke minst humanistiske opplysningsideer som satte individet i sentrum».
«Norsk kulturarv» har, sett gjennom Aakvaags undertrykker/undertrykt-briller, blitt frembragt omtrent slik: bondebevegelsen nedkjempet embetsmannseliten, deretter «temmet» arbeiderbevegelsen kapitalismen, og senere fikk man kvinnebevegelsen.
At Norges grunnlov oppsto i et vakuum var jeg ikke klar over. Ei heller at «menneskerettigheter, rettsstat, demokrati, sosial likhet og likestilling» har røtter som ikke strekker seg lenger tilbake i tid enn 1814.
Det foregår en del rart i Aakvaags kronikk. Opplysningsideene som «satte individet i sentrum» er ikke særnorske eller utpreget «sekulære», slik Aakvaag har fått for seg. Humanisme fornekter heller ikke per definisjon Guds eksistens. Den vestlige verdens historie er et produkt av en 3000 år lang spenning mellom gresk filosofi og jødisk-kristen tro: tvillingideene om at mennesket er skapt i Guds bilde, og at mennesket er utrustet med fornuft og fri vilje til å utforske Guds verden.
Det var forestillingen om at mennesket er skapt i Guds bilde som plasserte individet i sentrum: Alle mennesker, ikke bare konger og herskere, har iboende verdi. Ut av denne ideen sprang filosofien om individuelle rettigheter. Amerikaneren Walter Lippmann påpeker i sin berømte The Good Society (1937) at evangeliene «forankret menneskenes rettigheter i universets struktur». Rettigheter ble satt på et plan der de var uangripelige, og ved å erkjenne at hvert menneske har en udødelig sjel som bare Gud kan dømme, «ble det satt en grense for menneskers herredømme over mennesker».
Særlig skriftene til den britiske liberale filosofen John Locke om individets gudegitte rettigheter, og et statssystem som skal beskytte disse, influerte opplysningstidens tenkere – og grunnlovsdokumenter som den norske tok etter. Locke søkte for eksempel å bevise at eiendom er en naturlig rettighet, noe som gjorde kongens vilkårlige skatter til et brudd på rettigheter skjenket individet av Gud.
Grunnlovsfaren John Adams skrev at den amerikanske grunnloven var ment for moralske og religiøse mennesker, og for både den amerikanske og britiske opplysningstradisjonen var religion en alliert. Til forskjell fra i Frankrike lå ikke fornuften i krig med religionen. Sentral i den britiske opplysningstradisjonen var metodismen, og det hevdes at metodismen skånet England fra revolusjon. Metodistene spilte også en stor rolle i opphevelsen av slaveriet.
Sosiologen Max Weber så kapitalismens fremvekst som et resultat av en historisk og spesifikk kombinasjon av hendelser. Moralske kvaliteter som det å være kalkulerende og dristig på samme tid, og det å være pålitelig og dedikert til egen virksomhet, knytter Weber i Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1905) direkte til etiske maksimer og religiøse ideer. Weber mente at den protestantiske etikk sørget for at det å være forretningsdrivende og å søke profitt ble betraktet som et kall, en etisk forpliktelse. Protestantismen har en forestilling om at Gud lønner med materielle goder, slik at en forretningsmann kunne tolke sin egen vellykkethet som tegn på å være utvalgt av Gud. Materiell suksess måtte imidlertid ikke ødsles bort, man skulle leve nøkternt og reinvestere overskudd.
Norges historie er ikke løsrevet fra resten av Vestens. Norge ble en integrert del av verdensøkonomien med sin industrielle revolusjon og den spesielt sterke økonomiske utviklingen i perioden 1835–75. Historikeren Francis Sejersted har trukket paralleller fra Weber til haugianerne i Norge på 1800-tallet. Sejersted bemerker i Demokratisk kapitalisme (1993) en nær sammenheng mellom den norske vekkelseskristendommen, spesielt i den haugianske variant, og kapitalistisk praksis.
Vekkelsesbevegelsen, navngitt etter predikanten Hans Nielsen Hauge, var svært betydningsfull for bønders uavhengighet og den politiske bondereisningen. Den gikk fra å være en bygdebevegelse til å gjøre seg gjeldende i byene. Som Sejersted skriver, var haugebevegelsens kanskje viktigste bidrag i den norske moderniseringsprosessen «at den gjorde det moralsk legitimt å søke profitt i markedet». Rundt midten av 1800-tallet var de nye entreprenører «tidens helter».
Dette stemmer dårlig med Morgenbladet-skribentens utsagn om at det er «en gjeng gudløse sosialdemokrater som de siste 200 årene har skapt et av historiens beste samfunn». Misforståelsen at bare den som er dypt og eksplisitt religiøs, kan være influert av religiøse impulser, leder Aakvaag videre til å hevde at «religion trenger ikke være en sentral del av et samfunn, og samfunn faller ikke fra hverandre uten religion – tvert om».
Kanskje ikke. Men en viss ydmykhet overfor den ikke alltid lett begripelige rollen tradisjoner og institusjoner spiller, er ikke dumt. Historien har vist gjentatte ganger de uhyggelige steder intellektuell hybris og angrep på religion kan lede oss.
Tar vi Alexis de Tocqueville på alvor når han skriver at det religiøse instinktet «har sin dypeste og mest livskraftige rot i folkets hjerte», må vi også spørre oss selv hva som vil ta religionens plass, der den kastes ut. Mangler en religiøs basis for tanke og handling, vil noe eller i verste fall noen fylle tomrommet etter Gud. I postrevolusjonsfrankrike og alle kommuniststatene, der nye og fornuftsbaserte samfunn skulle designes, fant man en ny Gud i statsmakten. Staten ble allmektig.
Aakvaags kronargument for at religion ikke er en viktig del av dagens Norge, er glisne kirkebenker. At noe ikke kan sees med det blotte øye, eller gripes med hånden, betyr ikke at det ikke eksisterer. Religion har naturligvis påvirket dagens norske kultur, tankesett, institusjoner – og, mest konkret, den norske liberale grunnlov som vi feirer 17. mai.
Opprinnelig publisert på morgenbladet.no 22. mai, 2019.
