Hvordan skal vi forstå kaoset på amerikanske campuser? Greg Lukianoff og Jonathan Haidt har tatt en grundig titt på hva som ligger bak.
The Coddling of the American Mind: How Good Intentions and Bad Ideas are Setting Up a Generation for Failure
Greg Lukianoff og Jonathan Haidt
Penguin Press, 2018
I mars 2015 omtalte New York Times noe som frem til da var ukjent i akademisk kontekst: «safe spaces». Studenter ved Brown University protesterte mot et forestående besøk av Wendy McElroy, en kritiker av påstanden om at USA preges av en såkalt «voldtektskultur». Andre kunne jo ha en annen oppfatning enn McElroy, og for studentene var det ikke nok å ikke delta på forelesningen – selve McElroys tilstedeværelse på campus kunne skape traumer.
Et eget «safe space» ble opprettet: et rom utstyrt med kjeks, fargebøker, beroligende musikk, puter, tepper og en film med valper, samt skoleansatte trent for traumebehandling. Studenter skulle beskyttes ikke kun mot faren for å gjenoppleve vonde minner, men også mot ubehagelige meninger. Som en student sa: «I was feeling bombarded by a lot of viewpoints that really go against my dearly and closely held beliefs.»
Samtidig fulgte voldsomme reaksjoner etter at en student mottok en velmenende epost fra ledelsen ved Claremont McKenna College. Et ord i eposten ble tolket i verste mening, og demonstrerende studenter, deriblant to sultestreikende, krevde epostens forfatter sparket.
På Yale kritiserte en ansatt skolens retningslinjer for passende og upassende halloweenkostymer. Skolen dyrket en sårbarhet hos studentene, mente hun. Studentene så kritikken av retningslinjene som støtte til rasistiske kostymer. 150 av dem, sultne på unnskyldning, møtte opp i hagen utenfor Yale-foreleserens hjem. Med kritt ble det skrevet: We know where you live.
Liknende episoder utspilte seg på Williams College, Reed College og College of William & Mary. 1. februar 2017 eskalerte det. Provokatøren Milo Yiannopoulos’ planlagte ankomst til Berkeley resulterte i at 1500 demonstranter omringet bygningen hvor Milo skulle snakke. Flere av dem fra «antifascistiske» grupper, som Antifa. 150 deltok i volden og vandalismen som fulgte: knuste minibanker og vinduer, ildspåsettelse og raketter skutt mot bygninger og politi. Folk ble slått med rør og kjepper, en jente med «Make Bitcoin Great Again»-caps ble peppersprayet foran kamera, et ektepar omringet og slått og etterpå sprayet med Antifas tåregass.
Mobben fikk viljen sin. Foredraget ble avlyst. Ideen om at vold kan rettferdiggjøres om den rettes mot «hatefulle» ytringer, siver inn hos studentene. Tekster i Berkeleys ledende skoleavis oppfordret studenter til å velge side: fordømmelse av forsøkene på å hindre Milo fra å snakke, betød støtte til Milos ideer. Selv fredelig dialog kunne være «a violent act».
Statsviteren Charles Murray ble nødt til å forelese via en livestream bak lukkede dører på Middlebury College. Studenter hadde forsøkt å få ham avinvitert, uten hell. Nå hamret de på døren og utløste brannalarmen. Utenfor lokalet ble Murray og en kvinnelig kollega omringet. Sistnevnte ble revet etter håret ned i bakken, og fikk hjernerystelse og nakkesleng. Også journalisten Heather Mac Donald måtte etter en forelesning for en tom sal på en annen skole eskorteres ut gjennom kjøkkenet og inn i en ventende bil.
Siden 1970-tallet har svarte studenter ved Evergreen State College tilbrakt en skoledag i året utenfor campus (Day of Absence). I 2017 endret dette seg, nå krevde organisatorene at hvite studenter og ansatte skulle holde seg borte fra campus den aktuelle dagen. Som professor Bret Weinstein kritisk påpekte, er forskjellen på å velge å holde seg borte, og det å kreve andres fravær, stor. Sinte studenter marsjerte inn i Weinsteins klasserom og krevde «rasistens» oppsigelse. Snart havnet skolen i en tilstand av anarki. Hele administrasjonsbygget ble okkupert og barrikadert, og skoleledelsen samlet på et kontor der studentpøbelen leste opp sine krav.
Hva er vi er vitne til? Advokat Greg Lukianoff og sosialpsykolog Jonathan Haidt skriver i The Coddling of the American Mind om tre store usannheter som har spredt seg i nyere tid: 1) det som ikke dreper deg, gjør deg svakere, 2) alltid stol på dine følelser, og 3) livet er en kamp mellom gode og onde mennesker. Usannhetene lever på amerikanske campuser og i mange hjem; de avviser gammel visdom og nyere forskning innen kognitiv psykologi, og skader individer og samfunn.
Selv om de fleste demonstrerende studenter har tilhørighet på den politiske venstresiden, virker urolighetene å være tettere knyttet til en bestemt generasjon enn et politisk ståsted. Det var høsten 2013 at Lukianoff, som leder av Foundation for Individual Rights in Education, begynte å få meldinger om studenter som ønsket «triggende» materiale fjernet fra pensum. Noe som også ble vanligere var at studenter utøvet press for at foredragsholdere med budskap de fant støtende, ble avinvitert fra å snakke på campus. Om de dukket opp, ble det demonstrert på måter som forhindret medstudenter fra å delta.
Studentaktivisme er intet nytt. Det som imidlertid var nytt, var at man nå talte om at studenter ble skadet av budskapet til foredragsholderne, at foredragsholdernes nærvær ødela studentenes evne til å fungere. Et premiss om at studenter er skjøre. Trenden er særegen for internettgenerasjonen, «iGen», født i og etter 1995. Generasjonen som ankom campus etter millenniumsgenerasjonen, og som nå er i ferd med å uteksamineres og entre arbeidslivet.
Et av bokens hovedbudskap er at «human beings need physical and mental challenges and stressors or we deteriorate», som er i konflikt med usannheten om at vi blir svakere av det som ikke dreper oss. Haidt og Lukianoff sporer økningen i tenåringsangst, depresjoner og selvmord til dagens besettelse med å beskytte unge fra følelsen av utrygghet, det de kaller «safetyism». At USA, som andre land, har blitt et fysisk sett tryggere land via barnebilseter og fjerning av skarpe gjenstander i hjemmet, er vel og bra. Men denne formen for trygghet kan ikke favne emosjonell trygghet, og må ikke gå på bekostning av sunne former for fri lek – som har vært tilfelle for amerikanske barn.
Kanskje kan forfatternes peanøttanalogi gi en viss klarhet: Av barn som eksponeres for peanøttprodukter, utvikler langt færre peanøttallergi sammenliknet med barn som beskyttes mot peanøtter. Immunforsvaret er komplekst og adaptivt, og utviklet for å lære hurtig fra erfaring. Samme logikk som for vaksiner. Hygiene, antibiotika og lite lek utendørs gjør imidlertid at barn ikke eksponeres for mikrober som før, noe som gir dem et immunsystem som overreagerer på stoffer som ikke egentlig er truende. Og dette skaper allergier.
Mange unge trer ikke frem fra under sine foreldres beskyttende vinger før de ankommer campus. Uforberedt på harde diskusjoner og meningsmangfold, ønsker de at universitetet skal være et trygt hjem, ikke en åpen arena der ens verdensoppfatninger testes og kritiseres.
Likhetstegnet studenter setter mellom ytringer og vold har, som alle dårlige (og gode) ideer, sin opprinnelse et sted. Den anklagende fingeren rettes av forfatterne mot spesielt marxisten Herbert Marcuse, som i sitt 1965-essay om «repressiv toleranse» hevder toleranse og ytringsfrihet reelt sett ikke eksisterer i dagens samfunn. Maktforskjellen mellom grupper gjør at toleranse bare tjener de mektige. Gjennom indoktrinering kan den undertrykte majoritet klatre, mente Marcuse, og, i et «ekte» demokrati, kan det være nødvendig å undertrykke rettighetene til konservative.
Mange av dagens professorer omfavnet som studenter på 1960- og 70-tallet Marcuses illiberale ideer. Det er en relativt utbredt oppfatning om at utdanning er et ledd i å endre samfunnet. Men et undervisningsopplegg med politisk agenda vil neppe håndtere ubehagelige fakta og dissidenter med «feil» spørsmål spesielt godt. Universitetsmiljøet i USA blir stadig mer konformt, noe som gjør sannhetssøken vanskelig. Og uten en fri utveksling av ideer dør universitetene.
Mennesket er av natur tribalistisk, impulser som får næring gjennom dagens identitetspolitikk med mobilisering langs rase, kjønn og seksualitet. På campus mobiliseres det ofte mot felles fiender. I perioden rundt 2017 ble det for eksempel retorisk populært å snakke om foredragsholdere som ønsket å «nekte» mennesker fra forskjellige identitetsgrupper «å eksistere». Et produkt av usannheten som ser verden i et binært offer/undertrykt-narrativ – en kamp mellom gode og onde mennesker.
Sosiale medier forsterker trenden. I dagens «call out»-kultur skal alle, selv den med de beste intensjoner, tolkes i verste mening og henges ut. Det som gjør sosiale medier så effektivt er at det alltid er, for å sitere Haidt og Lukianoff, «an audience eager to watch people being shamed, particularly when it is so easy for spectators to join in and pile on». «Call out»-kulturen gjør at få vil risikere å si noe feil, eller forsvare uskyldige i frykt for å selv bli angrepet av mobben.
The Coddling of the American Mind er ikke skrevet for å skape panikk blant foreldre. Forfatterne tror problemet kan løses. Selv om ikke alle av bokens forslag treffer et norsk publikum like godt, er utviklingen i et land der trender ofte blir født verdt å merke seg. Rollen foreldre spiller er enorm, og noe av det viktigste de kan gjøre er å la barna leke. Gjennom fri lek lærer barn å vurdere risiko og å håndtere konflikter, frustrasjon og kjedsomhet. Viktig er det også kultivere barns nysgjerrighet, åpensinnethet og ydmykhet.
Skoler må også gjøre sitt. De bør ikke bare etablere en tøff ytringsfrihet-policy, men òg etablere praksiser for ikke å feige ut i møte med raseri. Rektor Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen tar utviklingen man ser i USA på alvor, og har vektlagt viktigheten av meningsbrytning. Enkelte trender, enten det handler om å «avkolonisere akademia» eller få bukt med «kulturell appropriasjon», har allerede materialisert seg. Det vil være naivt å tro at vi er ferdig med å importere identitetspolitiske trender og de konfliktlinjer som hefter ved.
Senere publisert i Aftenposten 10. mai, 2019.
