La oss bruke en tenkt nominasjonsprosess, en fiktiv prosess som eksempel på poengene skribenten prøver å få frem.
Liberaleren er et politisk parti. Det var kamp om posisjoner, både i styret og på listen. Per Aage Pleym Christensen, Liberalerens redaktør, slår skribenten i nominasjonen. Etter møtet dro vi til et utested og drakk øl, noe som er vanlig blant politikere. Redaktøren, altså vinneren, får en klem hos ei veldig pen dame, ei dame som er blondere og mye yngre enn kona. Skribenten tok bildet av klemmen og sendte bildet til partiorganisasjonen og noen journalistvenner. I partiorganisasjonen ble bildet og den korte meldingen, definert som en bekymringsmelding. Journalister luktet en god sak, med flere sidevisninger og økt inntjening.
Bør den automatiske alarmen gå i partiorganisasjonen etter bekymringsmeldingen, bør Pleym Christensen trekke seg fra alle vervene i organisasjonen umiddelbart? Bør de største avisene skrive om saken, basert på bildet og meldingen fra Solvik som var ute etter posisjonen til Pleym Christensen?
Det er en norsk politiker som er i hardt vær for tiden, for så vidt en storm profilen har skapt selv med det mange mener er upassende oppførsel. Samtidig er det mye som tyder på at både personer i partiet og journalister brukes i maktkamp.
Seksuell trakassering er motbydelig, det skal ikke skje! Samtidig har det dukket opp en sak det siste døgnet som tyder på at alarmen går for raskt i partiorganisasjonen, og redaksjoner går for saker der klikk er viktigst. Oppslagene kan ødelegge karrierer og gjøre personer syke.
Liberaleren er, og dette er ikke fiksjon, for at eiendomsretten skal sette grenser for ytringsfriheten. Redaksjonsmedlemmene er altså mer liberale enn lovverket. Selv om skribenten som for tiden skriver mest på Liberaleren er veldig liberal, er han for debatter i redaksjoner om hva som er saker for mediene. Den fiktive innledningen burde aldri vært en sak i norske medier, men ville blitt det dersom Liberaleren var et betydelig parti med profilerte personligheter. Det bør være et tankekors for VG og mange andre redaksjoner.
Liberaleren har for så vidt ingen grunner til å forsvare sosialdemokratiske politikere som gjør sitt ytterste for å krenke eiendomsrettigheter.
