Er det viktig «å holde liv i» tankene til Rosa Luxemburg, som tørstet etter revolusjon og arbeiderdiktatur?
Manifest Tankesmie markerer at 100 år har gått siden Rosa Luxemburg ble drept. Gjennom en kort fortelling ført i pennen av Ellen Engelstad og Mímir Kristjánsson får vi historien om en sentral figur i den tyske arbeiderbevegelsens revolusjonære fløy før og under første verdenskrig. En kvinne som «hele livet var en frihetsforkjemper», og som har så «mye å lære oss». I et relatert Morgenbladet-intervju vektlegger Engelstad Luxemburgs «demokratiske sosialisme».
Har vi lest den samme Rosa Luxemburg?
La oss i det minste være ærlige om at sosialdemokrati i 2019 er noe veldig annet enn hva det var i 1919. Moderne sosialdemokrater liker parlamentarisme og godtar markedsøkonomi. Det gjorde ikke Luxemburg, hvis «sosialdemokrati» innebar revolusjonær kommunisme. Sosialisme handlet for Luxemburg ikke om det vi i dag tenker på som sosialistisk politikk, dvs. omfordeling av goder. Ikke i nærheten. Sosialister skulle ikke arbeide innenfor systemets rammer med omfordelingspolitikk: Systemet måtte fjernes.[i]
Som dogmatisk marxist, mente Luxemburg at samfunnets utvikling – som en lovmessighet – går gjennom forskjellige historiske stadier. Hvert stadium innledes av en konflikt mellom klasser. Kapitalismen er et av dem: Når den kapitalistiske økonomien er modnet, reiser den utbyttede arbeiderklassen seg mot den utbyttende herskerklassen, og med vold innføres sosialismen.
En revolusjon uten voldsbruk og borgerkrig («med alle dens redsler»), avviste Luxemburg som en «latterlig småborgerlig illusjon». Borgerkrig var klassekamp, og det sosialistiske samfunn kunne ikke realiseres uten. Parlamentarismen overvurderte reformarbeid og samarbeid på tvers av klasser. Marxister som håpet at forskjellige samfunnsklasser kunne gå sammen og diskutere, for så å gå til stemmeurnen, «har glemt sosialismens ABC».[ii] Sosialismen, understreket hun, kunne ikke innføres ved folkeavstemninger fordi «de herskende klasser» hindret eller påvirket disse.[iii]
For Engelstad og Kristjánsson er dette å være «uklar i spørsmål om vanlig parlamentarisk demokrati».[iv] Det er så langt problematiseringen av Luxemburgs insistering på voldelig samfunnsomveltning strekker seg.
I Sosialreform eller revolusjon (1898) angrep hun den sosialistiske reformatoren Eduard Bernstein for å tale om trinnvis implementering av sosialismen. Reformer med sikte på praktiske resultater svekket «det uforsonlige, skarpe klassestandpunktet», hevdet hun.[v] Sosialistbevegelsen risikerte å bli redusert til «simpelt fagforeningsarbeid og sosialreformarbeid».[vi]
Luxemburgs poeng var at siden harde klassemotsetninger fremskynder revolusjonen, må ikke arbeidere bli så fornøyd med sin situasjon at de ikke lenger vil gripe til våpen. (Litt vittig er det jo at Kristjánsson, som hyller arven fra Luxemburg, nå forsvinner inn i politikken for å reformere markedsøkonomien fra innsiden. Stikk i strid med Luxemburgs formaninger.)
Likevel påstår forfatterne at Luxemburg var «enig» med Bernstein i at det var «viktig å arbeide for sosiale reformer, gjennom valg og fagforeninger».[vii] Faktum er at Bernstein avviste nødvendigheten av revolusjon. De «reformer» Luxemburg ivret for, innebar til forskjell virksomhet som «bevisstgjorde» arbeiderklassen med sikte på proletarisk revolusjon.
Så til bidragene hun ifølge forfatterne ga til kampen for en «mer rettferdig verden».[viii] Ville noen ha flirt bedre av dette enn Luxemburg selv? Marx’ og Luxemburgs «vitenskapsbaserte sosialisme» ledet dem til å gjøre narr av forestillingen om at sosialisme handler om rettferdighet. Særlig Bernstein fikk gjennomgå.
«Rettferdighetens prinsipp,» skrev Luxemburg hånlig, har sendt folk ut i kampen for «den store verdensreform» uten å oppnå annet enn «å få et blått øye».[ix] Sosialismen måtte ikke rettferdiggjøres med «moralske rettferdighetsbegrep»; utviklingen ble styrt av historiske drivkrefter.
Det hindrer ikke Engelstad og Kristjánsson i å ramse opp kvaliteter som gjorde Luxemburg i stand til å «bekjempe urettferdighet».[x] For å illustrere heltinnens godhet vises det til et fengselsbrev der hun skriver om veps som forvillet seg inn på cellen hennes, og om skålen med «godsaker» hun satt frem til dem.[xi]
Mer interessant enn omtanken for insekter, bør det være at Luxemburg i sine skrifter var opptatt av at diktatur og demokrati ikke skal settes opp mot hverandre.[xii] Siden forfatterne er opptatt av «demokratisk sosialisme» ville dette (for enhver som vil bevare liberale demokratiformer) oksymoronske ståstedet fortjent en grundig diskusjon i boken. Luxemburgs «demokratiske diktatur» åpner døren for at en vilkårlig 51 prosent av befolkningen alltid og uansett representerer folkeviljen, og uten tøyler kan handle i dens påståtte interesse.
Engelstad og Kristjánsson understreker at Luxemburgs form for proletariatets diktatur ikke var det samme som diktaturet bolsjevikene innførte i Russland. Og ja, teoretisk sett var det et annet enn det til Lenin, som var diktaturet til en håndfull politikere. Det er også riktig at hun selv mange år før Oktoberrevolusjonen kritiserte Lenins idé om å konsentrere all makt i kommunistpartiets ledelse, som vil umyndiggjøre befolkningen: Lenin led av «ultrasentralisme» og «steril vaktmestertankegang».[xiii]
Også etter at Lenin kuppet makten fra den provisoriske Kerenskij-regjeringen, var hun klar på at ekte sosialisme krever folkemassens deltakelse. I flere passasjer fremholdt hun viktigheten av en «fri og uhemmet presse» og et «uhindret forenings- og møteliv».[xiv]
Men det hører med til historien at Luxemburg så kuppet òg som «en æresoppreisning for den internasjonale sosialismen», og bolsjevikpartiet «det eneste parti som virkelig drev sosialistisk politikk». Lenin ble unnskyldt for å velge en diktatorisk modell som ikke slapp til massene: Med «eksemplariske handlekraft» og «ubrytelig troskap», skrev hun, ga Lenin og kameratene hans «den internasjonale sosialisme det som under så djevelsk vanskelige forhold kunne gis».[xv]
Samtidig gjenspeiles lite av det Engelstad og Kristjánsson kaller «empati for den minste lille skapning»[xvi] i Luxemburgs omtale av russere hun mente «boikottet» Lenins regime. Mot disse, kan vi lese – i hennes egne tekster, men heller ikke dette i Manifests biografi – var «alle kampmidler» på sin plass. Som å fjerne politiske rettigheter og økonomiske midler for overlevelse. Det «sosialistiske diktatur» må ikke vike tilbake for noe når det skal «tvinge frem eller hindre visse tiltak» til det felles beste, skrev ytre venstres heltinne: Diktaturet måtte «bryte ned motstanden med jernhånd».[xvii]
For å vaksinere seg mot eventuell kritikk, skriver Engelstad og Kristjánsson tidlig i boken at «høyrevridde historikere» vil kunne finne sitater fra Luxemburg som «både høres merkelige ut og som kan vris ytterligere ut av kontekst».[xviii]
Går man til kilden oppdager man imidlertid at lite av det som her nevnes, ligger bak en mystikkens bomull, eller åpner opp for mange tolkninger. Kanskje var biografien litt for kort til å finne plass til det brutalt autoritære i Luxemburgs politiske skrifter. Eventuelt passet det bare ikke inn i heltehistorien forfatterne pusher.
Senere publisert i Vårt Land 1. mars 2019.
–
[i] Rosa Luxemburg, «Sosialreform eller revolusjon» i Jeg var, jeg er, jeg blir: politiske skrifter i utvalg, redigert av Jon Elster og Rune Skarstein, Pax Forlag, 1969, s. 85.
[ii] Rosa Luxemburg, «Nasjonalforsamlingen» i Jeg var, jeg er, jeg blir, s. 157.
[iii] Rosa Luxemburg, «Den russiske revolusjon» i Jeg var, jeg er, jeg blir, s. 130.
[iv] Ellen Engelstad og Mímir Kristjánsson, Rosa Luxemburg: En biografi, Forlaget Manifest, 2019, s. 74.
[v] Rosa Luxemburg, «Sosialreform eller revolusjon» i Jeg var, jeg er, jeg blir, s. 68.
[vi] Ibid., s. 69.
[vii] Engelstad og Kristjánsson, Rosa Luxemburg, s. 33.
[viii] Ibid., s. 8.
[ix] Rosa Luxemburg, «Sosialreform eller revolusjon» i Jeg var, jeg er, jeg blir, s. 88.
[x] Engelstad og Kristjánsson, Rosa Luxemburg, s. 15.
[xi] Ibid., s. 65.
[xii] Rosa Luxemburg, «Den russiske revolusjon» i Jeg var, jeg er, jeg blir, s. 145.
[xiii] Rosa Luxemburg, «Det russiske sosialdemokratis organisasjonsspørsmål» i Jeg var, jeg er, jeg blir, s. 22.
[xiv] Rosa Luxemburg, «Den russiske revolusjon» i Jeg var, jeg er, jeg blir, s. 140.
[xv] Ibid., s. 147.
[xvi] Engelstad og Kristjánsson, Rosa Luxemburg, s. 15.
[xvii] Rosa Luxemburg, «Den russiske revolusjon» i Jeg var, jeg er, jeg blir, s. 139-40.
[xviii] Engelstad og Kristjánsson, Rosa Luxemburg, s. 9.
