Raseri, handlekraft og underkastelse for en helligdom er en dårlig oppskrift på varig samfunnsendring.
I sin kommentar «Apokalypse på timeplanen» skriver lektor Jørg Arne Jørgensen om skolens underkommunisering av global oppvarming. Eksisterende forskning tolker han dithen at «kloden er på vei utfor stupet», og at framtiden vil «sannsynligvis ligne en science fiction-dystopi». Intet mindre.
Er dette noe som bør kommuniseres til barn? spør lektoren. Han konkluderer med at de minste må skjermes fra inntrykket av at ting går feil vei og at voksne mangler kontroll. Men hva med ungdommen? Jo, da henvises det til dommedagsprofet Arne Johan Vetlesens krav om «raseri over klodens tilstand». Jørgensen vil at kjærlighet for naturen skal fremdyrkes hos barn, deretter kan «raseriet og handlekraften vekkes».
Vil det tjene noen at ungdom – som ikke har rukket å lære stort om verden, og som ikke forstår komplekse felt som samfunnsøkonomi og klima – skal bli sinte? Hva det vil løse er usikkert, hva det kan utløse er mer klart: ufruktbare, følelsesstyrte opprør. Unge sinn, som ofte av natur vil gravitere mot det radikale, mangler ikke samfunnsomveltende løsningsforslag hvis dommedag er rundt hjørnet. Men ingen av dem vil være gode.
Det er ellers nok av trusler med apokalyptisk potensial der ute. Det er bare det at vi ikke klarer å konsentrere oss om mange av gangen. På forskjellige tidspunkt velger vi ut forskjellige eksistensielle trusler å rette blikket mot. Noe som gjenspeiles i timeplanen, tydeligvis. Hvorfor sluttet vi å bekymre oss for atomkrig, for eksempel.
Likevel, «brutale fakta» skal altså serveres til sinte og utålmodige tenåringer som først har blitt lært at «naturen er hellig» (i betydning at den har båret oss frem). Tilsynelatende uten at det inviteres til drøfting om eventuelle løsninger på den grønne utfordringen, eller om faktaene er så «brutale» som Jørgensen ser dem.
Her skal det gås radikalt til verks og startgropen er klasserommet: Jørgensen ønsker å «mobilisere krefter til en snuoperasjon», for slik det er nå, er det lite som tyder på at vi «er i stand til å ta den massive omstillingsprosessen som kreves». Men ideen om å kombinere raseri med handlekraft og hellige idealer er en oppskrift på hvordan svekke maktspredende institusjoner som eiendomsrett og markedsøkonomi. Verdt å merke seg er det at USA (som jeg mistenker er plassert i Jørgensens bås av land som opplever «miljøfiendtlige politiske krefter») i 2017 hadde størst nedgang i CO2-utslipp i verden. Det skjedde samtidig med vekst i økonomien.
Hvis økonomisk vekst og utslippsreduksjon lar seg kombinere trenger vi kanskje ikke å forkaste dagens økonomiske system helt ennå? Så, ligger løsningen i teknologi og karbonskatt? Eller et «klimadiktatur», som den radikale professoren Jørgen Randers har ivret for? Der sterke menn med grønn agenda og diktatoriske fullmakter rydder opp.
Slike diskusjoner vil vise seg nytteløse blant ungdommer man først har hisset opp med å overbevise om at det hellige er under angrep. Tiltak for å stimulere frem grønne innovasjoner via avgifter, eller økt bevissthet rundt egen forbrukeratferd, appellerer ikke til ungdom, i hvert fall ikke rasende ungdom. Forestillingen om å rive ned det bestående for å bygge opp en ny orden, derimot…
Dersom klasserommets autoritetspersoner ikke klarer å holde hodet kaldt, kan vi i fremtiden ende opp med større problemer enn at det blir varmere ute.
