Ytringsfrihet er en viktig del av et fritt samfunn. Det er derfor viktig at den forsvares på en god måte. Vi må ikke la oss friste til å støtte særinteresseaksjoner til tvilsomme grupperinger.
Resetts redaktør Helge Lurås lanserer Ytringsfrihetsforbundet. Det er tydelig fra artikkelen at dette ikke primært handler om ytringsfrihet, men om et ønske om å styrke sine egne ikke-liberale verdier:
«…kritisk til ikke-vestlig kultur og advarer mot dens inntog…»
«…vi som er født i Norge ikke lenger har frihet til å være oss selv. Vår identitet er truet.»
«…ta til orde mot innvandrede ukulturer…»
«…utradering av vår egen vestlige og nasjonale egenart…»
Dette handler egentlig om at de ikke tåler at deres grumsete innvandringsmotstand ikke får den støtte som de fantaserer om. De lever i en falsk boble der de tror at det ikke er lov å si det man mener om innvandring eller å kritisere innvandrere og deres kultur.Dette er en absurd tanke, helt i tråd med deres egne vrangforestillinger om innvandring. Hets og rasisme florerer. Det samme gjør motstand mot islam og fremmede kulturer. Innvandringsmotstandere er betydelig mer høylytte i debatter enn hva deres antall skulle tilsi.
De får lov til å ytre seg. La oss bare se på den nedrigste av rasistene, en partileder hvis navn og parti jeg ikke skal reklamere for. Han kommer med konspirasjonsteorier, jødehat, og generell rasisme. Han sitter imidlertid ikke i fengsel og får lov til å drive på med sin virksomhet. Han får de samme demokratiske rettigheter og friheter som alle andre. Hans synspunkter slipper faktisk i større grad til i mediabildet enn innvandringsliberal liberalisme.
Retten til å ikke lytte
Det er imidlertid ikke slik at vi har noen plikt til å støtte eller lytte til ytringer. Boikott er både moralsk og riktig. Jeg har fjernet flere rasister som venner på Facebook. Jeg snakker ikke med dem, leser ikke det de skriver og støtter ikke deres handlinger på noen som helst måte. En slik boikott har alle rett til. Personlig mener jeg at man har en moralsk plikt til å bekjempe slike idéer aktivt, men jeg vil ikke pålegge andre et slikt juridisk ansvar. Jeg respekter nemlig ytringsfrihet fullt og helt.
Jeg vil også minne på at ytringsfrihet ikke er en grunnleggende rettighet, men en avledet sekundær rettighet. Et resultat av retten til ens egen kropp og til ens eiendom. Det er ikke slik at to personer kan skrive samtidig på det samme papir eller at 100 personer kan holde tale samtidig i et møtelokale. Mange tolker dette som om man ikke kan ha fullstendig ytringsfrihet. Det skyldes imidlertid at de ikke skjønner at ytringsfriheten er en sekundær rettighet. Eieren av papiret eller møtelokalet bestemmer hvem som skal kunne ytre seg der. Ytringsfrihet handler om at de kan tillate hvilke som helst ytringer på sitt papir eller i sitt hus.
Ytringsfrihet i Norge
Det er stor grad av ytringsfrihet i Norge. Det er tre viktige begrensninger av ytringsfriheten. Jeg finner det typisk at «rasistytrerne» ikke er opptatt av disse. De er nemlig mindre opptatt av ytringsfrihet enn av å spre sine krenkelser av andre menneskers rett til å bosette seg og jobbe der de vil.
1) Det er forbudt å sende riksdekkende radio eller fjernsyn uten konsesjon fra staten. I et samfunn der det er full ytringsfrihet bør det være lov å starte fjernsyn og radio uten tillatelse fra staten.
2) NRK-lisensen. Det at man er nødt til å betale til statens tv-kanal for å ha tv er egentlig helt horribelt. Tenk om det var forbudt å abonnere på Dagens Næringsliv eller Klassekampen uten at man samtidig måtte abonnere på Aftenposten?
3) Pressestøtten krenker ytringsfriheten på to måter. Det gir en urimelig statlig fordel til enkelte medier på bekostning av andre. Det fratar mennesker retten til å ikke støtte en ytring. Jeg tvinges til å bistå til finansieringen av en rekke aviser som jeg aldri ville støttet hvis jeg selv kunne velge.
Fortell meg hvem du ligger med…
og jeg skal fortelle deg hvem du er! Dette er selvsagt ikke helt riktig, men det har en viss sannhet i seg. Hvis ekte forkjempere for ytringsfrihet allierer seg med ikke-liberale forkjempere for sine egne ytringer, havner man lett i samme båsen som disse. Man asssosieres med disse. Hvis du går i tog med en nazist (eller kommunist eller hvilken som helst annen gruppe), må du forklare hvorfor du ikke er en av dem.
Noen liberalister klager over at de blir kalt rasister. Det er ikke rart dersom man ikke er så nøye med hvem man samarbeider med, demonstrerer med eller går i tog sammen med. Jeg blir ikke kalt rasist, men jeg er da også nøye med både på ta avstand fra rasister, og å ikke samarbeide hverken med rasister eller med dem som samarbeider med rasister.
