«Nyliberalisme» har blitt påklistret så mange forskjellige fenomener og idéretninger at merkelappen har mistet sin betydning. Men like før utbruddet av andre verdenskrig forsøkte en gruppe alvorlige tenkere å fylle begrepet med meningsfylt innhold.
The Walter Lippmann Colloquium: The Birth of Neo-Liberalism
Jurgen Reinhoudt og Serge Audier
Palgrave Macmillan, 2018
I 1937 utga den amerikanske journalisten Walter Lippmann An Inquiry into the Principles of the Good Society. En storkrig ventet, og «over hele verden,» skriver den bekymrede forfatteren, «framholdes det enstemmig av folk som kaller seg selv for kommunister, sosialister, fascister, nasjonalister, framskrittsvennlige, ja til og med liberale, at regjeringen med sine tvangsinstrumenter må lede sivilisasjonens utvikling og forme det som skal komme».
Mellomkrigstiden var kollektivismens tidsalder. Lippmann ønsket å diskutere hvilke prinsipper som kunne tjene som rettesnor i en liberal etterkrigstid. Ikke bare angrep han kollektivisme og totalitære samfunn planlagt og administrert fra sentrum. Han rettet også kritikk mot en liberalisme som hadde «stivnet i sine egne feil» og mistet oppslutning. Liberalismen til Adam Smith, som frem til midten av attenhundretallet gikk i spissen for å tilpasse samfunnsordningen med den nye industrielle økonomiens behov, var blitt en dogmatisk filosofi som neglisjerte sosiale reformer.
The Good Society skapte debatt. Mange lot seg overraske av at den tidligere Franklin D. Roosevelt-tilhengeren karakteriserte reformprogrammet New Deal som en trussel mot rettsstaten. Med sitt sammensatte forsvar for politisk og økonomisk liberalisme, innehar boken en rekke innsikter som gjør den til fremdeles verdifull lesning. Den har også fått en viktig plass i politisk idéhistorie.
På en tid der liberalister var isolerte og få, tok den franske filosofen Louis Rougier i 1938 initiativ til et treff i Paris. Han hadde lest The Good Society med interesse, og mente den viste at markedsøkonomien ikke resulterte fra en naturlig orden, men «en rettsorden som forutsetter statlige inngrep».
Til kollokviet kom 26 økonomer, filosofer, sosiologer, embedsmenn, bedriftsledere og jurister for å diskutere Lippmanns bok. Det var en heterodoks gruppe tenkere fra forskjellige land, deriblant Ludwig von Mises, F.A. Hayek, Michael Polanyi, Wilhelm Röpke, Raymond Aron og Alexander Rüstow. Flere av dem hadde flyktet fra nazistene, og alle fryktet det liberale demokratiets død. Walter Lippmann-kollokviet skulle, som Jurgen Reinhoudt og Serge Audier skriver i sin nye bok, bli «nyliberalismens teoretiske fødested».
Dagene 26. til 30. august besto av dyptgående diskusjoner. Bakteppet for utviklingen av den nyliberale filosofien var den økonomiske depresjonen, New Deal, europeiske korporatistiske eksperimenter, Stalins femårsplaner og Hitlers og Mussolinis angrep på politiske friheter. Alle deltakerne avviste sentral økonomisk planlegging fordi det kveler individets frihet, men også på grunnlag av planøkonomiens ineffektivitet. Spesielt Hayek har skrevet innsiktsfullt om hvordan frie markedsøkonomier kommuniserer og nyttiggjør samfunnets spredte kunnskap gjennom priser, tradisjoner og verdier, mens sentralt utarbeidede planer til forskjell kortslutter hele prosessen.
Nyliberalismen besto i 1938 først og fremst av motstand mot sentralt dirigerte systemer. Den forsvarte økonomisk og politisk liberalisme og så markedsprismekanismen som essensiell for å allokere ressurser over hele økonomien. I The Walter Lippmann Colloquium: The Birth of Neo-Liberalism beskrives tidlig nyliberalisme som «antireaksjonær og generelt imot arvede systemer av rang, klasse og privilegier». Det betyr imidlertid ikke at alle av dens teoretikere var frie for enkelte konservative, elitistiske og i noen tilfeller autoritære tilbøyeligheter. Den franske økonomen Louis Baudin støttet for eksempel Salazars regime i Portugal.
I politisk-økonomiske spørsmål er den liberale tradisjonen mindre konsensuspreget enn mange kanskje skulle tro. (En rekke av kollokviedeltakerne var for eksempel positive til J.M. Keynes og den keynesianske revolusjonen.) Ikke overraskende antente monopolproblematikken, som er uavklart også blant dagens liberalister, hard debatt.
Gruppen delte seg mellom dem som oppriktig ønsket å forandre liberalismen, og dem som søkte å bevare den i sin gamle form. Mises fra den østerrikske skolen tilhørte den andre fraksjonen, og ble av den tyske sosiologen og ordoliberalisten Rüstow ansett som en slags dinosaur, eller en «paleo-liberaler» for å bruke sistnevntes egne ord. Der Rüstow fant liberalismens krise i den tradisjonelle kapitalismen, klandret Mises antiliberale intellektuelle.
Nyliberalismen var generelt ikke imot statlig intervensjoner i markedet, eller en sterk stat for å bevare markedsordenen. Tilhengerne av en ren laissez-faire-økonomi, med Mises som den mest markerte, befant seg i mindretall. Mises ønsket ikke den kartellforebyggende lovgivningen andre deltakere tok til orde for: Karteller og monopoler skyldes ikke «økonomiske krefters frie spill», men privilegier og beskyttelse gitt av staten.
Før han gikk i eksil etter nazistenes maktovertakelse, bevitnet Rüstow private interesser erobre en svak stat og omgjøre den til en totalitær ettpartistat. Opplevelsen gjorde Rüstow ekstremt fiendtlig til kartellisering av økonomien: Å fjerne hindringer i markedet var ikke nok. Staten må være sterk og uavhengig i møte med potensielt destabiliserende interessegrupper. Den må overvåke kartell- og monopoldannelser nøye og intervenere bestemt for å sikre en fungerende markedskonkurranse. Ikke fordi «konkurranse dreper konkurranse», men fordi en svak stat som «glemmer sine plikter som markedets politimann», vil la seg bli «misbrukt av robber knights».
For å få massene med på laget, så Rougier det som nødvendig at liberalismen gjenoppdager «mennesket av kjøtt og blod, av lidenskap og av snevert sinn som lider av flokkinstinkt, som følger mystiske overbevisninger og aldri kan beregne konsekvensene av sine handlinger».
Av de mest interessante diskusjonspunktene var Röpkes og Rüstows sosiologiske og konservative liberalismekritikk. Den handler mindre om økonomisk omfordeling og mer om sosial og spirituell integrasjon. For joda, liberalismens markedsteori er i hovedtrekk riktig. Men i sine sosiale antakelser kommer den til kort: Mennesket lever ikke av brød alene, han må finne tilfredsstillelse også i andre kilder. Som Rüstow understreket, er mennesket vel så avhengig av enhet som av frihet. Og mangel på sosial integrasjon er ikke noe økt lønn eller færre arbeidstimer kan kompensere for, kanskje tvert imot.
Dette skal ha ledet til en av kollokviets mest opphetede debatter. Utilitaristen Mises avviste Rüstows påstand om at den mer hardtarbeidende bonden, som riktig nok er sin egen herre og raskere kan se fruktene av eget arbeid, var mer lykkelig med sin sosiale situasjon enn den industrielle arbeideren.
Rüstow vant gjennom med navnet «nyliberalisme» (som han også kalte «liberal intervensjonisme»). Röpke likte ikke ordet, og Mises og Hayek brukte det sjelden. Økonomen Jacques Rueff ønsket opprinnelig å kalle retningen for «venstreliberalisme», men fant ingen støtte. Siden ideologien aksepterte statlig innblanding så lenge markedsmekanismen respekteres, og slik gir samfunnets svake høyest mulig grad av velvære, ble politikken for ham venstreliberal.
I dag knyttes begrepet «nyliberalisme» til alle mulige slags fenomener og doktriner. Det internasjonale pengefondet? Nyliberalistisk. New Public Management? Nyliberalistisk. Statskuppet i Chile? Nyliberalistisk. Åttitallets høyrebølge? Nyliberalistisk. Verdensbanken? Nyliberalistisk. «Nyliberalisme» har i lang tid vært det stygge stempelet en rekke folk på venstresiden har satt på alt de misliker. Og det til tross for at det i dag knapt er en tenker av betydning som omtaler seg som nyliberalist.
Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen har i Morgenbladet anerkjennende sitert sosiologen Pierre Bourdieu på at nyliberalisme handler om å «ødelegge kollektiver» fordi disse «begrenser innføringen av det rene markedets logikk på samtlige sentrale samfunnsområder». En velkjent karikatur av liberalismen som en kjølig, atomistisk ideologi avvisende til fellesskap. Den er imidlertid lite betegnende for tankegodset man faktisk finner i skriftene til intellektuelle liberalister. Spesielt dårlig treffer beskrivelsen på idéretningen som i 1938 tok navnet nyliberalisme.
Ønsket om lavere skatter, deregulering og privatisering handler ikke om å «ødelegge kollektiver». For liberalister er dette politikk som skal forhindre sterk maktkonsentrasjon i staten, fremdyrke levende sivilsamfunn med stor grad av privat initiativ og personlig ansvar, og tilrettelegge for effektive oppdagelsesprosesser gjennom fri konkurranse der flest mulig kan delta.
Forfatterne av The Walter Lippmann Colloquium kritiserer med rette tolkninger av kollokviet som radikalt «anti-demokratisk» (som i arbeidet til Pierre Dardot og Christian Laval). Nyliberalismen som sprang ut av Paris-møtet kan vanskelig ses som et rop etter et dystopisk framtidssamfunn der alle kriger mot alle i hodeløs profittjakt.
Arven fra diskusjonsforumet som fant sted for 80 år siden, diskuteres fremdeles. Forhåpentligvis vil Reinhoudt og Audier med sitt velsystematiserte verk av samtalene rydde opp i misforståelser og begrepsforvirring. En kan også håpe at boken vekker en fornyet interesse for viktige diskusjoner i den liberale tradisjonen, med argumenter fremsatt av tenkere som fremdeles har mye viktig å lære oss.
(Teksten sto først på trykk i Klassekampen papir 20. november 2018)
