Dr Jordan B Peterson var nylig i Oslo 2 ganger, sammen med Dave Rubin, i forbindelse med sin sukessfulle «12 Rules for Life Tour». Denne touren er basert på hans bestselgende bok med samme navn. Hvem er så Jordan Peterson, og hva er grunnen til at en kanadisk klinisk psykolog og professor i klinisk psykologi er blitt en politisk superstjerne, elsket av de fleste på høyresiden, og sett på med skepsis og frykt av folk på venstresiden i politikken?
Svaret ligger nok delvis i hans bok, som foreskriver regler for hvordan man skal få orden på privatlivet. Hans forelesninger og bøker har tydeligvis skapt en enorm resonans blant store grupper, spesielt unge menn, med råd som «stå opp om morran», «rydd rommet ditt», «stå opp med skuldrene tilbake, og oppfør deg som en mann!». I en tid hvor mange unge føler seg rotløse, ikke finner noen mening med livet, og mange føler de ikke har kontroll på daglivets alle krav og regler, kommer Jordan Peterson inn med klare definerte regler og råd for hvordan man skal få orden, og komme seg tilbake i samfunnet.
Dette er nok ikke hele forklaringen på Petersons suksess, ikke engang den viktigste forklaringen. Slike råd for å få orden på livet kan vel vel ikke sies å ha stor politisk betydning, utover å få gitt selvtilliten tilbake til spesielt mange unge menn som føler seg fremmedgjort i feminismens tidsalder. En mer dekkende forklaring på suksessen er utvilsomt de politiske delene av spesielt hans podcasts og forelesninger. Han har gått til frontalangrep på identitetspolitikk, spesielt den man kan se fra såkalte amerikanske «progressive», som deler opp befolkningen i grupper etter hvor «privilegerte» gruppene er., og ønsker å bruke staten og lovverket som middel for å rette opp det de mener er strukturelle og historiske skjevheter i samfunnet. Spesielt har han vært opptatt av en lov kanadiske myndigheter innførte i 2016 som gjorde det straffbart å ikke tiltale/omtale individer etter hvilket «gender» de de selv mener de tilhører. Det er kanskje ikke lett å forstå engasjementet i dette fra en norsk synsvinkel, men i USA og Canada er det endel grupper som opererer med opp til 63 (og 72) forskjellige «genders», med tilhørende pronomener. (za, zi, ze osv). Peterson nektet å overholde dette i sin undervisning, og kom i en opphetet og veldig mye omtalt konflikt med kanadiske myndigheter om dette. Det må presiseres at Peterson dog har uttalt at han ikke har noe problemer med å bruke ønskede pronomener om dette skjer frivillig, men at han ikke går med på å bli tvunget til dette av lovverket. Disse gruppene plasserer også individer i grupper etter hvor priviligert man anses å være. Såkalte mannlige, heterofile «CIS genders» er å regne som de mest priviligerte, og bør derfor ifølge mange av disse ikke gjøre noe krav, og innrømme sin historiske «synd»,uavhengig av om man personlig har gjort noe som helst galt.
Peterson har også omtalt mange andre områder innen politikk, på en måte som har gitt han mye negativ omtale fra diverse personer og publikasjoner på venstresiden, som en kraftig kritikk av postmodernismen og såkalt politisk korrekthet, som han mener undertrykker ytringsfriheten siden man ikke bør uttale seg om diverse emner som av noen er definert som tabuområder. Han mener også, og har fått stor støtte for dette synet, at utdanningsinstitusjoner er dominert av postmodernismen og venstresiden, og at disse motarbeider og saboterer andre syn fra å komme til orde. Dette skjer ved utfrysning, ansettelsesnekt og ved å prøve å hindre motstandere fra å uttale seg offentlig, ved karakterdrap, de-platforming, og overdøve og hindre adgang til motstanderes egne møter og taler. For alle de som merker dette i sin politiske hverdag er Peterson blitt en forgrunnsfigur og en ikke så liten helt. Han er i mange tilfeller blir angrepet for å være «høyreekstrem»,og i å tilhøre det såkalte «alt-right». Dette kan avkreftes, da han selv omtaler seg som «Classical Liberal in the old British tradition», og at han sammen med bl.a Dave Rubin, Ben Shapiro, Sam Harris o.a. står som hovedaktør i den såkalte «Intellectual Dark Web» (IDW). Disse vil jeg skrive mer om siden, men kan si at de har aktører med forskjellige politiske avskygninger, men alle har et felles mål om fredelige diskusjoner, avvisning av progressiv og nasjonalistisk identitetspolitik, og full ytringsfrihet. Disse aktørene har ikke noe å gjøre med det såkalte «alt-right», og forsøk på å feste dem til disse er nok mest et forsøk på å bakvaske og diskreditere folk som forteller ubehagelige sannheter om dagens virkelighet.
En annen sak Peterson har vært veldig opptatt av er forskjellen mellom likhet i muligheter og likhet i resultat. Han mener alle skal ha like muligheter til å lykkes, men at alle ikke kan forvente likhet i resultater. Dette plasserer ham klart inne på den klassisk liberale/liberalistiske politiske siden, da det betyr en begrenset stat uten store statlige overføringer og skatter.
Undertegnede var selv på foredraget til Peterson i Oslo 9.november, og møtte både Peterson og Dave Rubin der. Rubin sa til meg i en samtale at han nå etterhvert har virkelig begynt å få troen på at Jordan Peterson vil forandre folks tenkemåte og den politiske diskusjonen for fremtiden. Det skal iallfall bli veldig interessant å følge ham, og de andre i IDW sin virksomhet i årene som kommer.
