Hovdproblemet med læreplanene i skolen er ikke innholdet, men at de i det hele tatt finnes. Det er på tide med en radikal endring.
En langvarig prosess for å fornye alle de nasjoanle læreplanene til skolene er nå godt i gang. Skissene til nye læreplaner er klare. Hvorvidt disse blir bedre eller dårligere enn de gamle, er nok en smakssak. De bygger imidlertid videre på tankegangen til enhetsskolen. Alle skal lære det samme. Dette innebærer en enorm ensretting av samfunnet.
Det foregår en grundig diskusjon om innholdet i læreplanene. Dette er selvsagt en diskusjon uten en fasit. Det kan fremmes gode argumenter for å inkludere noe og ekskludere noe annet. Det kan også argumenteres godt for motsatte vurderinger i de fleste tilfeller. Dette er faglige vanskelige spørsmål som de fleste lærere sliter med til daglig. Det er ikke lett å vite hva som bør undervises. Noe må tas med og annet må prioriteres bort. Dette er grunnen til at man har en svært omfattende og langvarig prosess. En prosess preget av et stimulerende faglig og pedagogisk mangfold der ulike meninger brytes.
Bortsett fra tanken om at man kanskje bør skrote hele tanken om nasjonale læreplaner.
Det merkelige er at det er konsensus om at man skal ende opp med én fasit. Hadde det ikke vært for at konservative politikere og lærere av alle politiske fargenyanser, var så vant til denne måten å tenke på, ville alarmklokkene ringet høyt og tydelig. Tanken er egentlig vanvittig. La oss dra noen få paralleller:
– Vi har en langvarig prosess for å avgjøre hvilken biltype som er best for alle.
– Vi har en langvarig prosess for å finne ut hvordan alle hus bør se ut.
– Vi har en langvarig prosess for å finne ut hva som er de beste klærne.
– Vi har en langvarig prosess for å finne ut hva som er den beste pizzatypen.
Selvsagt med muligheter til lokalt å endre fargen på bilen, huset, klærne eller paprikaen på pizzaen. Bare ikke til brunt eller hvitt eller rødt. Og selvsagt pastellgrønt når det gjelder klær.
Skoleeiere, rektorer og lærere har enorm makt til å ødelegge unge menneskers liv eller å gi dem den ballasten de trenger. Det er inkompetente lærere og de bør sparkes, men de fleste lærere er både flinke, pliktoppfyllende velmenende og med ekte omtanke for elevene. Jeg tror på mangfold og på å gi mennesker tillit når de skal utføre en jobb. De enkelte skolene eller lærerne bør selv få lov til å velge hva de ønsker å undervise.
En åpenbar innvending er at det da vil være umulig å vite hva elevene kan når de kommer opp for eksempel fra barneskolen til ungdomsskolen eller fra ungdomsskolen til videregående skole. I teorien er dette en interessant innfallsvinkel, men i praksis er den helt uinteressant. Jeg jobber på ungdomsskole og underviser blant annet i samfunnsfag. Jeg spurte en flink kollega på videregående hva han ønsket at de skulle lære i historie på ungdomsskolen slik at han kunne bygge videre på dette. Svaret var at han antok at de ikke hadde lært noe.
Det samme må jeg dessverre gjøre med elever fra barneskolen. Etter 880 klokketimer med matematikk på barneskolen, er det ingen selvfølge at elevene kan plusse eller gange sammen to tall. Legger man inn et par kommaer, vet jeg at mange ikke kan det. Mange kan ikke skrive navnet sitt med stor forbokstav og bortimot halvparten av elevene i Oslo kan ikke plassere Oslo på et Norgeskart. Jeg testet elevene mine for det siste og i år kunne faktisk 70% av 8-klassingene dette, noe som er all time high, med god margin.
Grunnen til dette er blant annet de nasjonale læreplanene som er velmenende og så ambisiøse på vegne av hva som skal læres. Resultatet er at mye gjennomgås, men lite læres, i hvert fall ikke lenger enn til førstkommende prøve. Slik er dagens virkelighet. Bildet er selvsagt mer komplekst. Jeg forenkler.
Så vi har en skole der alle elever skal lære det samme. Alle skal lære det samme omtrent like fort. Alle skal ha like mange timer i alle fag. Dette er oppskriften på en dårlig skole. Det er oppskriften på en byråkratisk skole der det må dokumenteres at «alt» er gjennomført. Ikke lært, men gjort.
Det er på tide å skrote de nasjonale læreplanene. Det er på tide å skrote de tradisjonelle fagene. Det er på tide å la skolene selv velge hva de vil undervise og hvordan de ønsker å gjøre dette. Dette vil gi en mer variert og spennende skole.
Noen skoler vil ha fokus på historie. Noen vil ha fokus på praktiske fag. Noen vil ha nesten bare valgfag. Noen vil ha stort faglig press, mens andre vil ha et mer avslappet forhold til faglige ambisjoner. Vi skal tross alt sende mennesker ut i verden. Jeg tror det er flere enn meg som synes det er viktigere at en elev har det bra og er fornøyd med livet, enn at eleven kan litt mer matematikk. Hilsen en faglig ambisiøs matematikklærer.
