Drømmen om å kunne svinge mellom rødt og blått når det passer ble et mareritt for KrF. Og det hører til unntakene i norsk politikk.
Det er vanskelig å forestille seg at det er nettopp i KrF at drømmen om å delta i swingersparty har overlevet lengst. Å bytte partner når det passer seg, å få ut det beste av seg selv sammen med nye partnere. Kristne dyder som trofasthet og varige forhold i ordnede former burde vel være idealet for et kristelig parti?
Det er snart 20 år siden KrF trodde de hadde funnet formelen som gjorde at de såkalte sentrumspartiene KrF, SP og Venstre kunne regjere og få igjennom politikken sin med vekselvis støtte fra høyresiden og venstresiden. Bondevik I-regjeringen ble til på drømmen om å hoppe av «karusellen» og ha kvalitetstid med barn og familie, samt endetidsfrykten før årtusenskiftet.
Historien viser at blokkuavhengige regjeringer i Norge kun kommer i politiske unntakssituasjoner. En gammel sannhet i norsk politikk er at velgerne foretrekker å avsette regjeringer ved å stemme dem ut i valg.
Korvald-regjeringen 1972/73
Norge har hatt to regjeringer av «sentrumspartiene» KrF, SP og Venstre. Den første ble ledet av Lars Korvald (KrF), og kom til efter folkeavstemningen om EF i 1972. Den ble kun sittende til valget i 1973, og bestod av partiene fra nei-siden i EF-kampen; KrF, SP og nei-siden i Venstre. Det ble denne regjeringen som fikk ansvaret for å få istand en frihandelsavtale med EF. Valget i 1973 gav flertall av Ap og SV. Det var borgerlig flertall i foregående valgperiode, men Borten-regjeringen gikk i oppløsning pga uenighet om EF-saken (slik Syse-regjeringen gjorde omtrent 20 år senere).
Bondevik I-regjeringen 1997 -2000
Den andre regjeringen av «sentrumspartiene» KrF, SP og Venstre kom efter valget i 1997. Også den oppstod av en spesiell situasjon. Efterdønningene av folkeavstemnningen om EU i 1994 var fortsatt merkbare. SP hadde tatt ut all gevinsten fire år tidligere, og endte på 7,9%. FrP ble største ikke-sosialistiske parti, og endte med like mange mandater i Stortinget som KrF (25). Høyre ble bare fjerde største parti.
Høyre hadde hatt en lederrolle på borgerlig side helt siden 1977, og hadde vanskelig for å forsone seg med konkurransen fra både FrP og sentrumspartiene. Ap var lammet av Torbjørn Jaglands famøse 36,9-ultimatum til velgerne. Siden valgresultatet ble 35% gikk hans regjering av. Tvekampen mellom Høyres Jan Petersen og KrFs Kjell Magne Bondevik ble avgjort da FrPs Carl I. Hagen kastet sin vekt inn på Bondeviks side.
KrF hadde helt siden FrP havnet på vippen efter valget i 1985 vært motstander av å gjøre seg avhengig av FrP. Willochregjeringen gikk av i 1986 fordi den ikke klarte å avklare forholdet til FrP. Bondevik håpet at hans regjering skulle overleve ved å «kjøre slalom» mellom H/FrP og Ap. Men Aps Torbjørn Jagland lukket døren for dét håpet. Ap skulle ikke samarbeide med sentrumsregjeringen. Å samarbeide ensidig med høyresiden slet på Bondevik, og en periode var han sykmeldt.
Bondeviks første regjering endte sitt liv for Høyres og Aps hånd våren 2000. Høyre ville ikke gå inn i en ny valgkamp der et annet borgerlig parti hadde statsministeren. For Ap var det noe naturstridig frivillig å gi fra seg makten. Derfor gikk de påståtte hovedmotstanderne i norsk politikk sammen om å fjerne sentrumsregjeringen fra makten. Blokkdelingen og normaltilstanden i norsk politikk ble gjenopprettet våren 2000. Efter valget i 2001 måtte KrF finne seg i å regjere i fire lange år med Høyre og Venstre, på FrPs nåde. Det var da nedturen for KrF begynte, skriver Knut Arild Hareide i sin nye bok.
Regjeringer skifter ved valg
Dét er normaltilstanden i norsk politikk. Norske regjeringsskifter efter 2.verdenskrig som har kommet efter valg; 1945 (Gerhardsen, AP), 1965 (Borten, SP/H/KrF/V), 1973 (Bratteli, Ap), 1981 (Willoch, H), 1989 (Syse, H/KrF/SP), 1997 (Bondevik, KrF/SP/V), 2001 (Bondevik, KrF/H/V), 2005 (Stoltenberg, AP) og 2013 (Solberg, H/FrP).
– og ved «politiske situasjoner»
Politiske situasjoner er 1) når en regjering stiller kabinettspørsmål (truer Stortinget med å gå av hvis den ikke får viljen sin), 2) møter mistillitsforslag fra Stortinget som så blir vedtatt, eller 3) andre situasjoner.
Kåre Willoch stilte kabinettspørsmål 30.april 1986 på den såkalte «påskepakken», en samling med forslag til innstramninger i økonomien; både utgiftsreduksjoner og avgiftsøkninger. Ap, SV og FrP stemte nei til forslagene, og dermed måtte Willoch gå av. Kjell Magne Bondevik stilte kabinettspørsmål om ikke å svekke Forurensningsloven da stortingsflertallet stemte for å bygge gasskraftverk i Norge. Ap og Høyre nektet å bøye av, og dermed måtte Bondeviks førte regjering gå av.
Einar Gerhardsens tredje regjering ble i 1963 møtt av to mistillitsforslag; det ene fra de borgerlige partiene og det andre fra SF, på grunn av Kings Bay-ulykken på Svalbard. I sum ble det flertall mot Gerhardsen, og han gikk av. Også Jon Lyngs regjering møtte et mistillitsforslag samme høst, på regjeringens tiltredelseserklæring. Ap og SF hadde flertall, og Lyng måtte gå av.
I kategorien «andre situasjoner» finner vi EF/EU-saken. Både Bortens regjering (1971) og Syses regjering (1990) gikk rett og slett i oppløsning. I denne kategorien eller som en egen kategori kan vi ta med situasjoner internt i Ap; Einar Gerhardsen gikk av i 1951 og Oscar Torp tiltrådte. Ap hadde rent flertall så ingen av de andre partiene ble berørt. I 1955 ville Gerhardsen på ny bli statsminister, og da måtte Torp vike. I 1996 valgte Gro Harlem Brundtland å gå av. Aps nye leder Torbjørn Jagland tok over.
1985: Da Synden (FrP) kom inn i norsk politikk
I 1985 havnet FrP «på vippen» i norsk politikk. Siden har det vært umulig å få til borgerlige regjeringer uten å lage budsjettflertall med FrP. Gro Harlem Brundtlands andre og tredje regjering (1986 – 89/1990 – 96) og Jaglands regjering (1996/97) overlevet fordi Sp og KrF ikke ville finne noen forståelse med FrP. I 1997 ble FrP større enn Høyre, og siden har FrP vært mye større enn KrF og Venstre samlet. Dermed tok Erna Solberg tyren ved hornene i 2013 og innlemmet FrP i regjeringen. Sannsynligvis gikk et borgerlig flertall tapt i 2009 fordi FrP og V ikke ble enige om at borgerlig flertall ville gi borgerlig regjering. Det var da Sponheim sa «heller Jens enn Jensen». I 2013 hadde Erna lært.
I 2017 hadde Norges blåeste regjering sittet i fire år. Venstre og KrF holdt sammen i de fleste saker, og sikret regjeringen flertall. Men hvert år var det en omkamp om statsbudsjettforlikene de hadde inngått året før. Samarbeidsavtalen mellom regjeringen og de to partiene som utgjorde regjeringens parlamentariske grunnlag ble oppfattet som en tvangstrøye; regjeringen var sikret flertall, men V og KrF fikk ingen gevinst av sine seire.
Efter valget i 2017 gikk de to sentrumspartiene hver sin vei. Samarbeidsavtalen med regjeringen ble opphevet. Venstres landsstyre gav fullmakt til forhandlinger, og forhandlingsresultatet ble enstemmig godkjent (Jeløya-plattformen). Venstre gikk inn i regjering og fikk en hånd på rattet. KrF valgte å erklære seg som opposisjonsparti. I slutten av september gav Hareide sitt råd om å svinge til venstre. I dag skal KrF på et ekstraordinært landsmøte ta en avgjørelse som kan endre norsk politikk for lang tid fremover.
Ap har sittet helt i ro og ventet på resultatet av KrFs interne debatt. Aps drøm er å få sentrum over på sin side, slik at H og FrP kan parkeres i opposisjon.
Sentrum ikke sentrum
Norsk politisk efterkrigshistorie viser at det er svært vanskelig for sentrum å opptre som en politisk enhet, og få gjennom politikken sin med vekslende støtte fra Ap og Høyre. Grunnene kan være flere; dels at sentrumspartiene ikke er så enige hverken i standpunkter eller prioriteringer, og fordi Ap og Høyre ikke er tjent med at sentrumspartiene blir en tredje kraft i norsk politikk.
