Mediedekningen av KrFs fylkesårsmøter har vært et lynkurs i organisasjonsarbeid og møteledelse. Og manipulasjon. Kan avstemningsmåten på landsmøtet avgjøre KrFs veivalg?
Sjelden har vel livestreaming av fylkesårsmøtene i et parti hatt så mange seere, også utenfor partiets egne rekker. Mange utenfor partiet og utenfor de mest politisk interesserte kretser har sterke oppfatninger om hvor demokratisk og udemokratisk partilederens opplegg har vært, og hvor dårlige forberedelser sentralstyret og generalsekretæren har gjort i forkant av den store prosessen via lokallag og fylkeslag frem mot det ekstraordinære landsmøtet 02.november.
Et typisk eksempel er Rogaland KrFs «winner takes it all»-prinsipp for valg av delegater til landsmøtet. 2/3 av delegatene støttet regjeringssamarbeid med H/FrP/V-regjeringen, og dette flertallet tok så godt som alle landsmøtedelegatene. Er dette udemokratisk? Vel, både parlamentsvalg i Storbritannia og presidentvalg i USA avgjøres på nøyaktig samme måte. Og to av lokallagene sendte helrøde delegasjoner til fylkesårsmøtet. Så det blå flertallet for nestledernes forslag om å gå inn i Solberg-regjeringen kunne vært enda større enn det ble.
Har Hareide manipulert avstemningsmåten?
Temaet for denne artikkelen er imidlertid noe så enkelt og vanskelig som avstemningsreglene på selve landsmøtet. Blant de som har erfaring i møteledelse finnes det noen vanlige prinsipper for hvordan man legger opp rekkefølgen i avstemninger der det er mer enn to forslag til vedtak.
KrFs landsmøte skal ta stilling til tre forslag; partileder Knut Arild Hareides om å gå i forhandlinger med Ap og SP om regjeringssamarbeid, forslaget fra nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad om å innlede forhandlinger med Høyre, FrP og Venstre om å gå inn i Solbergregjeringen, og forslaget fra stortingsgruppens nestleder Grøvan om å fortsette i opposisjon.
Vanligvis ville en møteleder ta opp forslagene i rekkefølge; det mest ytterliggående forslaget først, og så videre frem til forslaget som antas å ville samle flertall. Er man i tvil kan man foreslå en prøveavstemning (ved håndsopprekning). I forretningsorden («lovene») for landsmøtet er det imidlertid foreslått at avstemningen(e) skal være skriftlige.
Første avstemning: Gå i regjering eller fortsette i opposisjon?
Hvis rød og blå side er nokså jevnstore vil Grøvan-forslaget om å fortsette i opposisjon kunne ses på som et godt kompromiss, og hans forslag bli stemt over tilslutt. Men slik er det ikke. I forslaget til vedtak skal KrF-landsmøtet først ta stilling til om man skal gå i regjering eller fortsette i opposisjon. Det betyr at Grøvans forslag kan bli nedstemt aller først. Det er et lett utfall å spå, rett og slett fordi få av de delegatene som hittil er valgt har dette som sitt primære standpunkt. Det er dog litt spesielt at partiledelsen mener det er viktigere å gå i regjering enn hvilken regjering man skal gå inn i. Når frontene er så harde er det rett og slett ulogisk å ta det som (i hvert fall utenfra) kan ses på som et kompromiss aller først. Det logiske ville vært å ta det tilslutt.
Andre avstemning: Forhandle med Solbergregjeringen – eller med Ap og SP?
Ledelsen i KrF vil at når landsmøtet har avklart om partiet skal i regjering, skal man bestemme hvem man vil i regjering med; enten Høyre, FrP og Venstre – eller Ap og SP. I og med at det er foreslått skriftlig avstemning, betyr det at de som stemte på Grøvan-alternativet i teorien kan stemme blankt, og dermed sørge for at det ikke blir flertall for noe alternativ. Men hva sier forslaget til regler for landsmøtet om hvor mye som trengs for å avgjøre saken? «Alle beslutninger skal avgjøres med simpelt flertall». Simpelt flertall defineres slik: «Simpelt flertall oppnås i en forsamling eller elektorat dersom ett forslag får flere stemmer enn andre, men ikke nødvendigvis 50 % av de avgitte stemmer.» Det betyr altså at det ikke spiller noen rolle om ingen av alternativene for et flertall av landsmøtets delegater bak seg. Det holder å ha flere stemmer enn det andre forslaget. Det betyr at de spekulasjoner som har vært i media om behovet for lederens dobbeltstemme (ved skriftlig avstemning!) bare er tull, samt at det ikke har noen hensikt å stemme blankt. Landsmøtet vil ta en beslutning uansett.
Hvilket forslag er mest ytterliggående?
Så lenge landsmøtet vedtar forslaget til forretningsorden vil delegatene måtte stemme skriftlig på å gå inn i enten rød eller blå regjering. Men om Grøvan og andre vil ta en kamp om dette, kan de få vedtatt at det skal stemmes over forslagene i rekkefølge. Dermed vil det igjen være aktuelt med en vurdering om hvilket av forslagene som er mest ytterliggående. Man kan trekke flere momenter inn i en slik vurdering. For eksempel:
Hva lovet KrF før valget i fjor? At man ønsket Erna Solberg som statsminister, for en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Et todelt løfte. Freder man Erna som statsminister, eller er det kun avhengig av hvilken regjering hun leder? Noen argumenterer for at Erna valgte bort KrF, og det er jo riktig. Men helt siden 2013 har Høyre latt døren stå åpen for et samarbeid som også inkluderer Venstre og KrF. Begge partier sa opp samarbeidsavtalen efter valget i fjor, mens V sa ja til å gå inn i regjeringen efter at både forhandlinger og forhandlingsresultatet ble akseptert av partiets landsstyre.
Hvem har KrF tradisjon for å samarbeide med? Jo høyresiden: I 1963 og 1965 gikk man inn i regjering med Høyre, Venstre og SP. I 1972 og 1997 med Venstre og SP, i 1983 og 1990 med Høyre og SP, og i 2001 med Venstre og Høyre. Altså vil Hareides forslag være det mest ytterliggående.
Nei til å gå i regjering med FrP var et annet løfte før valget i fjor. Dermed kan det også argumenteres for at Ropstad og Bollestads forslag om å gå inn i Solbergregjeringen er ytterliggående, fordi det vil være et brudd på dette valgløftet.
Hva med å vurdere politisk avstand til partiene man skal samarbeide med? Det kan lett argumenteres med at en regjering der FrP deltar er den det er størst politisk avstand til. Men en regjering med Ap og SP vil være avhengig av SV, og det er mange som oppfatter at det er stor avstand dit. Eventuelt vil en slik regjering være avhengig av å samarbeide både med Venstre og MDG. Og hvem vil heve at avstanden mellom KrF og MDG er liten?
Oppsummert kan man si at Grøvans forslag om fortsatt opposisjon er det minst ytterliggående forslaget og bør tas sist. Samtidig har hans forslag minst forhåndsannonsert støtte, og bør dermed tas først. Om det er forslaget til Hareide om samarbeid til venstre eller Ropstad/Bollestads forslag om samarbeid til høyre som er mest ytterliggående kommer rett og slett an på øyet som ser.
Jeg misunner ikke de to som er innstilt som møteledere til KrFs landsmøte; Bjørg Tørresdal og Hans Olav Syversen.
Burde det vært uravstemning?
Det rare er jo at man ikke har bedt lokallagene gi sine stemmetall og velge representative delegasjoner til fylkesårsmøtene, og at man bare har gjort dette på fylkesårsmøtene. Man burde kanskje valgt uravstemning – men da hadde man kanskje ikke fått slik oppmerksomhet rundt argumentene, og prosessen frem mot avgjørelsen? Man kunne jo også legge sammen alle stemmetall fra fylkesårsmøtene, fremfor å krangle om hvorvidt de valgte delegasjonene til landsmøtet er representative eller ikke. Det er rart at media bare har valgt å telle landsmøtedelegater fremfor å summer opp resultatene om alternativene fra samtlige fylkesårsmøter.
