I forbindelse med fylkesårsmøtene i partiet, har jeg tenkt ganske mye på det med trosfrihet. Mange av talerne har snakket med ekte engasjement om sin kristne tro. Det er helt åpenbart at det både er personlig og viktig for dem.
Jeg er gammel ateist, men likevel er trosfrihet viktig for meg. Det er viktig at kristne får leve i tråd med sin religiøse overbevisning. Det samme gjelder selvsagt også for muslimer, humanetikere og andre, men temaet her er primært det kristne.
Individets frihet handler om alle menneskers rett til å leve sitt slik de selv ønsker. Dette inkluderer selvsagt retten til å tro på det man ønsker og å leve i tråd med disse tankene. For mange menneskers er personlig tro svært viktig, for noen til og med det viktigste. Det er ingen konflikt mellom slik tro og liberalismen, tvert imot hersker det et interessefellesskap mellom de liberale idéene og trosfrihet.
For noen hundre år siden var det religionskriger i Europa mellom ulike kristne rettigheter. De liberale tenkerne lærte av dette, og vi fikk toleranse og tanker om religionsfrihet. Hele tiden har skillet mellom religion og politikk vært sentralt for liberalister.
Monopol skaper konflikt
Argumentet er ganske enkelt. Hvis staten monopoliserer en tro, er det utrolig viktig at ens egen tro vinner denne kampen. Hvis du virkelig tror på himmel og helvete, er det essensielt å sørge for at deg selv og dine kjæreste havner i himmelen og ikke i helvete. Det er forståelig nok viktigere enn om man blir ørlite rikere eller fattigere.
I et samfunn der staten styrer for eksempel skoleverket, er det viktig at «de riktige» verdiene dominerer i skolen. For mange KrFere er det viktig at faget heter KRLE, og ikke bare RLE. Det skal undervises i Kristendom, Religion, Livssyn og Etikk, ikke bare Religion, Livssyn og Etikk. Mange andre ler av K-en, men for noen som virkelig tror, er det viktig.
I sosialdemokratiet er det slik at staten styrer svært mye. Desto mer staten bestemmer, desto viktigere er det at ens egne verdier blir representert i politikken. Hvis det er staten som bestemmer for hele samfunnet hvem som skal få lov til å gifte seg, er det viktig for mange hvem staten gir denne retten til. For kristne er ekteskapet ikke bare en pakt mellom to mennesker, men mellom dem og Gud. For mange av dem er det tradisjonelt en pakt mellom en kristen mann og hans kristne kone. For et homofilt par er det en kjærlighetspakt mellom to mennesker, uavhengig av kjønn.
Tidligere var det slik at ekteskapet var mellom mann og en kvinne. Nå er det mellom to uavhengig av kjønn. Tidligere vant «de kristne», mens «de homofile» tapte. Nå er det motsatte vinnere og tapere. Staten er «the winner takes it all, the loser stading small». Hele tiden har forresten polygame vært tapere. Bigami er ulovlig.
Liberalisme er win-win
I et fritt samfunn eksisterer ikke et statlig monopol på denne måten. Giftemål er en privatsak utført av ulike organisasjoner og bedrifter. En kirke kan velge egen regler og det kan alle andre også. Alle får frihet til å velge. Konflikten forsvinner og alle får leve slik de selv ønsker.
Ulike menneskers ulike tro, ulike stadier i livet og ulike bakgrunner respekteres. Mennesker fra ulike trossamfunn kan alle leve sitt liv slik de selv ønsker. De møtes på en fredelig måte for fredelig kapitalistisk handel.
Her er det passende å sitere Voltaire:
“Go into the London Stock Exchange – a more respectable place than many a court – and you will see representatives from all nations gathered together for the utility of men. Here Jew, Mohammedan and Christian deal with each other as though they were all of the same faith, and only apply the word infidel to people who go bankrupt. Here the Presbyterian trusts the Anabaptist and the Anglican accepts a promise from the Quaker. On leaving these peaceful and free assemblies some go to the Synagogue and others for a drink, this one goes to be baptized in a great bath in the name of Father, Son and Holy Ghost, that one has his son’s foreskin cut and has some Hebrew words he doesn’t understand mumbled over the child, others go to heir church and await the inspiration of God with their hats on, and everybody is happy.”
Du må betale for synden
La meg ta et eksempel til. Hva med et svært funksjonshemmet barn? For noen er det en glede og en selvfølge at man ønsker et slikt barn, og de vil gi det samme kjærlighet som et hvilket som helst annet barn. For andre vil det være en enorm belastning å måtte ha et slikt barn. De vil kanskje heller ta abort og prøve å få et funksjonsfriskt barn.
Når staten styrer og driver det meste, får du ikke bare dine lover og regler, du tvinger også de som er uenige til å være med på å betale for ditt meningsmonopol. Enten er abort forbudt slik at de som ønsker abort ikke får lov til dette, eller så er det endel av det offentlige helsevesenet slik at abortmotstanderne må være med å betale for det de hater. Samtidig må de som støtter abort, være med på å betale den ekstra kostnaden knyttet til funksjonshemmede barn. Leger må forholde seg til felles regler, uavhengig av egne verdier.
Liberalismen åpner opp for begge løsninger. Hver enkelt får velge, og må og får ta ansvaret for ens eget valg. Det er ditt valg og du må selv bære kostnadene ved egne verdier. I eksempelet med abort eller ikke abort, vil kanskje den praktiske løsningen være en forsikring tidlig i graviditeten der forsikringspremien gjenspeiler ens preferanser. De som vil bære frem et funksjonshemmet barn, må betale litt høyere forsikring, og vil få tilsvarende høyere støtte hvis de får et slikt barn.
Dette gir «begge sider» både frihet og ansvar. Ingen mennesker bør tvinges til å betale for noe som strider mot ens grunnleggende tro. Dette bør være en kjerneverdi, uavhengig av hvilken personlig tro du har. Kristelig Folkeparti kjemper i motbakke for tanker som er i solid mindretall i befolkningen. Det er på tide at man slutter å kjempe for å monopolisere sine løsninger og i stedet velge å gi alle mennesker personlig frihet.
