Det er utrolig irriterende med kunnskapsløse mennesker med skråsikre meninger basert på dumme fordommer. Det kan imidlertid være farligere å ha god kunnskap om en sak.
Mine egne erfaringer som lærer
Jeg har nå jobbet som lærer i omtrent 10 år. Jeg kan blant annet derfor veldig mye om skole og skolepolitikk. I disse dagene fornyes læreplanene i alle fag. En stor prosess som avgjør hva kommende generasjoner med barn skal lære. Jeg ble inspirert og ble med i faggruppen til Norsk Lektorlag i samfunnsfag. Jeg hadde mange tanker og innspill og ble med på prosessen en stund, før jeg koblet meg helt av. Jeg ble nesten sugd inn av systemet slik at jeg glemte det grunnleggende problemet med disse læreplanene.
Hvorfor skal man lage felles planer for hva alle barn skal lære? Tanken er vanvittig. Alle skal lære det samme, på nesten den samme måten med like mange timer i hvert fag. Uavhengig av hvor glup man er, hva man interesserer seg for, hvor arbeidssom man er og hva man ha tenkt å bruke livet til senere. Tenk hvis man behandlet voksne mennesker på denne måten? At man satte ned grupper som skulle lage matplaner for hva mennesker skal spise? Sørge for at alle får de riktige mengdene av ulike næringsstoffer? Får de riktige feriene? Får den riktige underholdningen? Det man driver med er skammelig behandling av unge mennesker.
Mitt utgangspunkt var imidlertid forståelig. Jeg er en god lærer og har mange gode tanker om hva unge mennesker bør lære. Jeg kan derfor bidra til en bedre skole gjennom at min kunnskap påvirker hvordan læreplanene blir. Slik tenker jo de fleste som har god kunndskap. Problemet er at selv om man lager «den perfekte planen», så blir det galt fordi det finnes ikke én felles beste plan for alle. Dessuten tar man med alle i fallet siden man kommer til å lage en svært dårlig læreplan. Mer om det en annen gang.
Kunnskap gir overdreven tro på ens egne løsninger
Problemet er imidlertid generelt, og en felle spesielt alle liberalister bør være oppmerksom på. Når man interesserer seg for noe, får man ofte kunnskap om emnet. Er man interessert i internasjonal poliikk, får man kunnskap om dette. Er man interessert i økonomi, får man (forhåpentligvis) økonomisk kunnskap. Man ser feil i det internasjonale samfunnet og i økonomien og ser for seg gode løsninger, eller i hvert fall løsninger som er bedre enn hva regjeringen ønsker. Man husker alle de gode tankene man selv har hatt i fortiden, og fortrenger de gangene man tok feil, slik mennesker har en tendens til. Man får troen på at kanskje akkurat jeg kan styre dette, selv om ikke de andre er i stand til dette.
Jeg har sett dette om og om igjen. Liberalister (og andre) som er interessert i internasjonal politikk er mer opptatt av en aktiv utenrikspolitikk enn de som ikke interesserer seg for problemstillingen. Liberalister (og andre) som er interessert i økonomi, er mer opptatt av en aktiv stat på dette området.
Nå kan det selvsagt tenkes at kunnskap får folk til å innse den store sannheten om at staten er den beste til å løse problemer. Jeg tror det er feil, men det ligger utenfor rammen av denne artikkelen å argumentere for dette her. Nå legger jeg til grunn at det faktisk er slik at politiske løsninger fungerer dårligere enn private løsninger.
Selvtillit gir tro på sosialisme
Faren ved kunnskap handler ikke bare om liberalister. Den forklarer også hvorfor mange flinke mennesker blir sosialister. I den offentlige skolen blir man belønnet for å svare riktig. Skoleflinke elever svarer riktig på de fleste oppgavene. Man bygger derfor en selvtillit hos «de flinkeste» om at de virkelig skjønner hva som skjer. Hvordan samfunnet fungerer og hvorfor verden er slik den er i dag. Dette er selvsagt falsk kunnskap. Det finnes ikke en eneste elev som går ut av norsk skole som virkelig skjønner hvordan samfunnet fungerer. Rett og slett fordi samfunnet er så komplekst at det er umulig med slik kunnskap.
Problemet er ikke først og fremst mangel på forståelse, men at man har mer kunnskap enn andre, har års trening i å være best og derfor tror at man virkelig forstår hvordan samfunnet fungerer. Dermed kommer troen på at nettopp en selv kan skape en «rettferdig verden» og sørge for bedre skoler, sykehus, arbeidsmarked, o.s.v. Med dette følger feilstyring og tro på at man vet bedre enn andre hva de egentlig trenger og ønsker seg.
Kunnskap og planlegging er nødvendig
Selv om man ikke kan forstå veldig mye, kan man ha innsikt i en liten del av noe, og man kan bruke dette til å produsere noe innenfor et smalt felt. Det er så langt man kan komme, men det er utrolig viktig. Private løsninger er planlagte på denne måten, og private trenger kunnskap for å få gode resultater. Markedsøkonomi er ikke kaos, men grundig planlagt forretningsdrift med anvendelse av begrenset kunnskap. Blir man for selvsikker, er det ens egne penger man sløser vekk og mister. I det offentlige er det andres livs som forringes eller ødelegges.
Selvsagt er det viktig også med kunnskap i det offentlige. Det er grader av vanstyre av offentlig politikk, og noen styrer verre enn andre. I ekstreme tilfeller leder dette til holocaust og Det store spranget. I norsk sammenheng gir det dårlige skoler, mindre personlige frihet og et samfunn fullt av dyre og dårlige løsninger. Det har vært en velsignelse for Norge at Jens Stoltenberg forstår mye økonomi, og det er like ille at den nye ledelsen i Arbeiderpartiet ikke gjør det.
Det er også viktig med kunnskap for å få til vellykket privatisering. Overgangen kan gå galt, og man bør vite litt om hva man gjør og om hvordan man ikke bør gjøre ting. Det er like viktigere å kjenne til sine begrensninger. Man bør ikke lete etter den ultimate og beste løsningen. Når man velger å overføre offentlige løsninger til det private, bør man legge til grunn at det blir gjort feil, og å prøve å gjøre dette på en måte slik at feil kan bli korrigert og ikke blir permanente. Det er viktigere enn å tro at man kan gjøre det helt perfekt.
Det er farlig å være kunnskapsløs og med tro på at man har rett. Det er ofte like farlig å ha mye kunnskap og dermed tro at derfor kan akkurat jeg styre samfunnet.
