Trump er et symptom på noe som er alvorlig galt. Men Civitas Bård Larsen synes å se seg blind på Trump og hans administrasjon – og evner knapt å se andre sider ved den demokratiske verden.
Av J.K. Baltzersen, forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken «Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?»
Civitas historiker og prosjektleder Bård Larsen rykket ut i VG fredag i forrige uke med stortrommeslag om vår undergang. Er det en asteroide som NASA har regnet feil med, og som nå i løpet av altfor kort tid kommer til å treffe vår kjære hjemplanet? Neida, bare nesten. Det er selve den liberale verdensorden som er på vei utfor stupet, og da i førsteomgang dens lokomotiv, det amerikanske demokratiet. Dette er det seneste i en rekke utfall om Trump, høyrepopulisme og demokrati.
Intet mindre enn et eklatant brudd med grunnlovsfedrene får vi høre at Trumps regjering er. Leser man historiker Larsen, skulle man nesten tro at Amerikas Forente Stater inntil en mørk novembernatt for snart to år siden var et paradis i de amerikanske grunnlovsfedrenes øyne. Det er neppe mye som kunne vært lenger fra sannheten.
Det er ikke en spesielt godt bevart hemmelighet at de amerikanske fedrene advarte mot å delta i den gamle verdens konflikter og forviklende allianser. Blant annet advarte president Washington i sin avskjedstale mot permanente allianser. Det USA vi har idag, og som vi har hatt gjennom mange presidenter, er et eklatant brudd med den amerikanske grunnleggelsen. USA som garantist for en liberal verdensorden, spesielt med militær makt, har snarere sine røtter hos president Woodrow Wilson (1913-1921) enn hos grunnlovsfedrene, og det er derfor den av og til også kalles den wilsonske verdensorden. Den sentraliserte føderalmakt i Washington forøvrig er det også særdeles tvilsomt om er i tråd med hva de amerikanske grunnlovsfedrene ønsket seg.
Men Larsen har kanskje fått låne en DeLorean-modell med flukskondensator i Hollywood og reist tilbake i tid med den, slik at han har fått snakket med fedrene i Philadelphia og dermed vet at Trump er dette ene store paradigmeskiftet som plutselig beveget den amerikanske unionen bort fra fedrenes idealer?
Før Trump hadde vi masseovervåkingen. Før Trump hadde USA tykke bøker på tykke bøker med føderale reguleringer. Før Trump hadde USA en føderaladministrasjon som este godt ut i de tilgrensende delstater til føderaldistriktet, Washington. Problemene var – og fortsatt er – mange. Trump er et svar på mange av den amerikanske føderalstatens og USA problemer, men Trump er neppe en god løsning, og i mange tilfeller har han ikke de gode løsninger. Ron Paul ville nok vært langt bedre. Det ville nok også Rand Paul vært.
Nylig ble Larsens kollega i Civita Eirik Løkke intervjuet i Dagens Næringsliv i forbindelse med senator McCains bortgang om hvem som kunne fylle hans sko. Løkke later til å mene at motstand mot Trump er det eneste som teller. Dette støtter ytterligere opp om at man hos Civita har Trump på hjernen.
Det er riktig å være bekymret, eksempelvis for Trump og høyrepopulister, f.eks. i Italia, for det kan faktisk bli verre enn det er. Sivilisasjonens historie har dessverre nok av eksempler på det. Men burde man ikke kunne se skyggesider ved demokrati samtidig? Den norske statsviternestoren Johan P. Olsen har gitt uttrykk for at nordmenn har liten skepsis mot uinnskrenket flertallsstyre. Er ikke dette noe en tankesmie som Civita kunne tatt tak i – istedenfor å begrense seg til forsvar for dagens minimale beskyttelse i vårt «liberale demokrati»?
Civitas svenske søstertankesmie, Timbro, har vært frisk og freidig nok til å utgi boken Against Democracy av Jason Brennan på svensk som Efter demokratin. Er det virkelig slik at Timbro, i det vesentlig mer konsensusorienterte landet Sverige, er mer utfordrende enn Civita? Er vi her i gården altfor sterkt dogmatisk knyttet til Churchills velkjente dictum – uten evne til å se den aller minste nyanse?
I kjølvannet av Donald Trumps inntog i Washington kom Timothy Snyder ut med en bok om tyranni og tyve lærdommer fra det tyvende århundre. Den fjortende lærdom er å etablere privatliv. Skillet mellom privatlivet og det offentlige var viktig før Trump kom til makten, og det er fortsatt viktig. Problemet med det manglende sådanne er hos oss – uavhengig av Trump.
Men det er vel best å ha Trump på hjernen? Og så kan man kanskje ta seg en kort pustepause fra manien for å snakke om Rødt?
