Cirkuset Sandberg-saken fikk sin avslutning(?) i Pollen i Arendal. Og det føyer seg vel inn i en føljetong med Trump og Listhaug. Kan vi ikke bare kvitte oss med dette cirkuset, så blir alt bra?
Av J.K. Baltzersen, forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken «Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?»
Fra tid til annen får vi høre en lengsel tilbake til forholdene før Trumps og Listhaugs epoke. Det var en tid da politikere kunne diskutere høflig og saklig med hverandre. Men hvor ideell var egentlig denne tiden?
Før Trump ble valgt fikk skribenten høre av en person at han ikke trodde Trump ville bli valgt fordi vedkommende hadde såpass tillit til det amerikanske folk. Vedkommende hadde med andre ord tillit til det amerikanske folkestyret.
Tillit til det amerikanske folkestyret? Det samme folkestyret som i lang tid før Trump-epoken drev med masseovervåking, såkalt humanitær militærintervensjon, stadig voksende føderalstat (ja, det skjer i USA også, selvom noen forsøker å gi inntrykk av at USA fortsatt er et minimalstatsland) osv.?
Dette er altså det noen vil tilbake til? Slik at vi slipper unna med bare dårlig politikk? Joda, retorikk er viktig, og lettantennelige temaer bør behandles med varsomhet og et høyt presisjonsnivå, men retorikk er ikke viktigere enn handling og hvilke ordninger vi må slite med fra det politiske system.
Litt ironisk er det at disse som lengter tilbake til tiden før Trump og Listhaug, selv har hatt en tendens til å harselere med andre som på andre punkter har ønsket seg tilbake til tidligere forhold.
Når retorikk blir det viktigste, fremstår det som den største heltegjerning i verden at Rødt og Bjørnar Moxnes fremmet mistillitsforslag mot Sylvi Listhaug. Under ordningen med parlamentarismens mistillitsinstitutt er det deres rett å gjøre det, og stortingsflertallets rett å vedta det. En statsråd (og andre medlemmer av Regjeringen) har under parlamentarismen parlamentarisk ansvar (mistillitsinstituttet) i tillegg til konstitusjonelt ansvar (Riksretten, men mistillitsinstituttet brukes også til dette overfor sittende regjeringsmedlemmer). Men det er ikke dermed sagt at dette nødvendigvis var en veldig god bruk av parlamentarismen.
Å snakke om brudd på en statsråds ytringsfrihet i en slik sammenheng, er nok litt søkt, all den tid en statsråd i prinsippet kan måtte gå for å ha sokkene på vrange. Men ja, klappjakt på folk med visse typer meninger via deres arbeidsgivere kan være et generelt problem for en fri og åpen samfunnsdebatt.
Skulle flukt til det revolusjonære partiet Rødt virkelig være en motreaksjon til retorikk fra Frp, et parti som støtter fullt og helt opp om den norske velferdsstatsmodellen, viser det hvor irrasjonelt det demokratiske systemet er.
Når Listhaug ut av Regjeringen, blir det altoverskyggende høyeste mål i forkant av et valg, viser det enten at politiske forskjeller er så små at man må finne andre «viktige» mål, eller at noen har ekstremt behov for å skyte spurv med kanoner.
Nylig hadde vi også sommerjakt på (nå tidligere) statsråd Sandberg, en jakt som riktignok ble kokt på noe tykkere suppe enn Listhaug-saken. Jakt på statsråden var det. Skribenten er absolutt enig i at Per Sandberg tok for lett på sikkerheten, og hans forhold til regimet i Iran var uheldig – og hans deltagelse på nasjonaldagsfeiringen et helt feil signal. Likefullt handlet det for mye om enkeltpersonen Sandberg. Hvor ble det av spørsmålene om sikkerheten generelt (hvordan står det til med sikkerheten hvis det er så kritisk at en statsråd tar med tjenestetelefonen til et ikke-vennligsinnet land?; avtroppende sjefredaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, stilte spørsmålet i et panel under Arendalsuken om ikke en statsråds tjenestetelefon også kunne «hackes» i Oslo eller New York). Og når statsråd Sandbergs deltagelse i Irans nasjonaldagsfeiring på Akershus festning (ja, Akershus festning!) var problematisk, hvorfor stilles det ikke spørsmål om at festningen brukes til dette? Og hvorfor stilles det ikke spørsmål om embedsmenns deltagelse?
Nå fikk de felt byttet sitt, og resultatet kan se ut til å bli at Listhaug kommer tilbake som medlem av partiledelsen. Man kan vel bare le?
(For ordens skyld: Skribenten ser selvsagt at det også kan være negative sider, men ikke utelukkende, ved Trumps og Listhaugs respektive politiske plattformer. Det handler ikke bare om retorikk. Men likefullt blåses ting fullstendig ut av proporsjoner.)
