Til uken går den årlige Arendalsuken av stabelen i nettopp Arendal – norsk politikks årlige speiderleir, som noen satirisk og treffende har kalt festivalen. Demokrati er et gjennomgående tema for festivalen, som har som mål å styrke troen på politikk og politisk debatt, og vil på den måten bidra til å styrke kraften i vårt levende demokrati. Men hva mener vi egentlig med demokrati, og har Churchill avgjort saken én gang for alle?
Av J.K. Baltzersen, forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken «Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?»
Det kommer aldri som en overraskelse når noen trekker frem Churchill-kortet i en diskusjon om demokrati. Det gjelder det berømte – eller var det beryktede – dictumet om demokrati som den verste styreform bortsett fra alle andre (som har vært forsøkt).
Glemt er all kontekst når sitatet fremføres. Sitatet er fra et innlegg i det britiske Underhuset der de to store blokkene sto mot hverandre. Som regel pleier vi å ta retorikk fra den partipolitiske kamps hete med en klype salt, men her er altså en politikers ord fra akkurat en slik situasjon blitt til et sannhetsvidnesbyrd.
Kanskje det mest paradoksale ved det berømte Churchill-sitatet er at det er fra en debatt om ytterligere innskrenkning av Overhusets makt til fordel for Underhuset der Churchill var i opposisjon til forslaget. Churchill har sagt og gjort mye som kan brukes i en demokratidebatt. Det hevdes at han har sagt at det beste argument mot demokrati er en femminutters samtale med en gjennomsnittsvelger, men det finnes ifølge Churchills arkiver ikke spor av noe slikt, og ifølge de samme var noe slikt i strid med det Churchill sto for. Men det finnes andre uttalelser.
Innlegget der det berømte sitatet er hentet fra, ble holdt i Underhuset 11. november 1947. Påfølgende år kom første bind at Churchills seksbindsverk The Second World War, grunnlaget for hans Nobels litteraturpris, ut. Her omtaler han i friske ordelag første verdenskrig og dens fredsslutning. Han sammenligner den tidligere aristokratiske fredsslutningen i Europa med den demokratiske fredsslutningen i 1919. Ifølge Churchill var første verdenskrig en folkenes krig mot hverandre, og hevnlysten forbød en fredsslutning slik aristokratene ca. et århundre tidligere hadde ordnet det. Det er ikke åpenbart av lesning av Churchill i denne sammenheng at demokrati er minst ille. Kanskje Churchill ikke er et så godt sannhetsvidne allikevel? Likefullt brukes dictumet fra november 1947 svært ofte til å kortslutte demokratidebatter.
For det er nettopp det sitatet ofte brukes til, nemlig å signalisere at avsender ikke har noen intensjon om noen dypere demokratianalyse. Dictumet brukes til å fornekte at verden er mer komplisert enn Orwells fire føtter god, to føtter ille. I en verden der man sjelden definerer hva man mener med begrepet demokrati, og enda sjeldnere svært presist, blir det hele enda mer absurd. I godt over 90 prosent av tilfellene Churchill-dictumet brukes kjenner ikke avsender til konteksten sitatet er hentet fra, kan det nok trygt hevdes.
Det kan godt være at den konvensjonelle visdom om demokrati – hva man nå måtte mene med begrepet – som det beste er korrekt, selvom det fra tid til annen kommer innvendinger mot denne konvensjonelle visdommen. Churchills sitat er en klisjé, og bruken av det er svært ofte et signal om at man ikke har tenkt å tenke selv – intellektuell latskap. Demokratidebatten fortjener bedre!
