Vi organiserer oss i stammeliknende grupper, der vi analyserer politikk langs forskjellige akser og snakker ulike språk. Resultatet er vedvarende uenighet og økt polarisering.
The Three Languages of Politics: Talking Across the Political Divides
Arnold Kling
Cato Institute, 2017
I et stadig hardere ordskifte blomstrer det opp parallelle metadiskusjoner – det vil si, diskusjoner om hvordan diskusjonen foregår. Metadiskusjon er en øvelse man lett kan gå lei, men enkelte forsøk har vist seg mer potensielt fruktbare enn andre.
Arnold Kling ved Cato Institute ga i fjor ut en oppdatert versjon av The Three Languages of Politics: Talking Across the Political Divides, som opprinnelig ble publisert i 2013. Kling ser politisk uenighet som et samfunnsfenomen mer enn et individuelt fenomen. Politisk bevisste amerikanere oppholder seg i stammer som bruker sine samarbeidsevner til å mobilisere imot hverandre (fremfor å trekke i samme retning).
Politiske oppfatninger styrker instinktet som gjør at vi deler verden inn i «oss» og «dem». Samtidig viser forskning at det eksisterer mer polarisering blant velinformerte enn uinformerte velgere. Med boken ønsker Kling å oppmuntre til en sunnere politisk samtale. Ved å bli kjent med språket som brukes i en tribal mobilisering, kan vi lettere motstå språket.
The Three Languages of Politics er skrevet om og for amerikanere, men det skal ikke mye fantasi til for å se Klings tese som relevant for også den hjemlige debatten.
Kling deler politisk interesserte inn i stammer med hvert sitt språk, eller i tre koalisjoner – progressive, konservative og libertarianere – der hver og en ser seg selv som moralsk overlegen de to andre. Klings modell består av tre akser for politisk kommunikasjon. Blant progressive finner vi en undertrykker/undertrykt-akse, blant konservative en sivilisasjon/barbari-akse, mens libertarianere snakker langs en frihet/tvang-akse.
Kling eksemplifiserer med, blant annet, innvandringsspørsmålet. Som kjent ønsker libertarianere åpne grenser, siden de mener alle må tillates å søke arbeid og statsborgerskap i et annet land. Åpne grenser gir individet frihet til å velge.
Ideen om å hjelpe mennesker som undertrykkes i andre kulturer, appellerer til den progressive. Men de frykter at det å slippe inn flere arbeidere vil presse ned lønninger, noe som rammer ufaglært arbeidskraft.
Konservative frykter at åpne grenser, og det havet av fremmede verdier det fører med seg, vil svekke deres egen kultur. Åpne grenser er en invitasjon til barbariske trusler. Konservative ser nasjonale grenser som en integrert del av en tradisjonell orden, og som essensielt for at en sivilisasjon skal kunne opprettholdes.
Modellen er selvsagt en forenkling, og vi tenker ikke nødvendigvis utelukkende langs disse tre aksene. Men de former ofte narrativet når vi kommuniserer om saker, og gjør oss til deltakere i en politisk tribalisme.
Menneskenaturen er et produkt av både biologisk og kulturell utvikling. Vår biologiske hardware består av evner og tilbøyeligheter vi har tilegnet oss fra da samfunnet besto av grupper av jegere og sankere, der gruppemedlemskap er viktig. Den kulturelle softwaren består av normer og vaner, ervervet over kortere tid.
Biologien er vanskelig å endre, kulturen kan tilpasses relativt raskt.
Stammementalitet er med andre ord vanskelig å eliminere, selv om vi så langt det lar seg gjøre bør løsrive oss fra den. Det er fremdeles viktig for oss å bli godtatt av en gruppe. Å ta del i denne tribalistiske atferden har, som antropologen John Tooby har vist, gjort oss rustet til å danne, opprettholde, delta i, støtte, forsvare, motstå, mislike og angripe grupper.
Ved å kommunisere langs de nevnte aksene kan man forsikre resten av stammen om ens egen lojalitet. Men det er en dårlig idé om man ønsker å overtale noen utenfor stammen, eller vil bedre forholdet med disse.
Lingvistiske forskjeller har oppstått og brukes både for å styrke stammetilhørighet og lage et tydelig skille mot andre stammer. Å være åpensinnet er ikke en kvalitet stammen din nødvendigvis setter pris på, og går du langt nok er du en forræder. Lojalitet og status er vevd sammen. Kling tror språk ikke har utviklet seg for å bli universelt forstått, men for å bli forstått av en bestemt gruppe og ikke av en annen.
Kling har latt seg inspirere av psykologen Daniel Kahneman og hans kategorier for rask og treg tenkning, eller System 1 og System 2. System 1 er som kjent den intuitive og instinktive måten å tenke på, der vi fort kan trå feil, mens System 2 er den bevisste, forsiktige og resonnerende tankeprosessen.
System 2 deler Kling opp i ytterligere to komponenter: en advokat og en dommer. Advokaten beskytter det vi allerede tror på, og går til brutale angrep på motstridende syn. Dommeren gjør derimot oppriktige forsøk på å forstå andre syn.
Og som Kling gjør et poeng av, bør vi, for all fremtidig samtale om vanskelige, politiske spørsmål, forsøke å lytte mer til den upartiske dommeren – og mindre til den aggressive advokaten.
