Eirik Holmøyvik viser problemer med vårt statsstyre utover sammenblanding av konstitusjonelt og parlamentarisk ansvar.
I «Alt handler om flertallets tillit» på Minerva skriver jusprofessor Eirik Holmøyvik om hvordan parlamentarismen handler om at Stortinget kan gjøre absolutt hva det vil i spørsmål om tillit til et medlem av Regjeringen. Holmøyviks redegjørelse er ment som en oppklaring av sammenblanding av jus og politikk i debatten rundt Listhaug-saken, noe det er behov for. Likefullt demonstrerer Holmøyviks artikkel problemer med vårt statsstyre utover at mange blander jus og politikk og dermed konstitusjonelt (riksrett) og parlamentarisk (stortingsflertallets tillit) ansvar.
Professor Holmøyvik sier at det er flertallets jernlov som gjelder. Denne innebærer at et regjeringsmedlem kan kastes, om så for å ha sokkene på vrange. Han bedyrer øyensynlig at det er intet nytt med mistillitssituasjonen vi hadde inntil morgenen tirsdag 20. mars.
Om det statsrettslig er etablert at nasjonalforsamlingen kan kaste noen fra regjeringskollegiet for hva den måtte finne for godt, er det allikevel noe nytt her. Det nye ligger i hvordan Stortingets makt gjennom parlamentarismen blir brukt til rent å slå ned på hvordan en statsråd debatterer mot opposisjonen. Et Facebook-innlegg var utløsende, men andre eksempler på statsråd Listhaugs ordbruk ble trukket frem. Uenighet om innvandringspolitikken kan selvfølgelig ligge under overflaten som grunnleggende årsak, men det er ikke dette det først og fremst dreier seg om.
Her skiller Listhaug-saken seg fra eksemplet Holmøyvik trekker frem om landsmålstilhengeren som i 1912 måtte gå av som statsminister; statsminister Wollert Konow ble felt på grunn av politisk holdning, mens statsråd Listhaug ble felt på grunn av uakseptabel debatteknikk. Knut Arild Hareide har nettopp gitt uttrykk for at det er akkurat dette som er problemet.
Mange som observerer situasjonen utenfra, opplever at politikerne på Stortinget her har oppført seg som småbarn i en sandkasse. I denne situasjonen kommer Holmøyvik med en slengbemerkning til monarkiet. Han snakker om såkalt å ta til vettet og avskaffe monarkiet. Her har altså politikerne iscenesatt en virkelig cirkusforestilling, og når Holmøyvik omtaler «å ta til vettet», handler det utrolig nok om at Kongen må gå. Snakk om «god» timing for å fremme sine republikanske synspunkter.
Demokratiseringen gjennom historien har blant annet innebåret vingeklipping av kongemakt og maktfordeling til folkemaktens (ved Stortinget) og maktkonsentrasjonens fordel. Når man nå ser hvordan de folkevalgte opptrer, kan man lure på hvor lurt dette har vært. Det er kanskje det motsatte av monarkiets endelige avskaffelse man får lyst til i denne situasjonen?
Holmøyvik skriver at det er flertallets jernlov som gjelder. Han bruker det i sammenheng med parlamentarismen, men det er åpenbart at en slik jernlov også gjelder mer generelt. Det er sjelden man får servert et så utilslørt uttrykk for hva vårt demokrati egentlig handler om. Riktignok dreier akkurat dette seg om en statsrådspost, og ingen har rett til eller krav på å være statsråd. Altfor ofte er det imidlertid private affærer som dessverre får kjenne flertallets jernlov trampe hardt.
Flertallets jernlov er i så måte et befriende begrep, befriende i den forstand at festtaleomtalene av minoritetsvern er lagt til side. Kombinasjonen av begrepet flertallets jernlov og slengbemerkningen om avskaffelse av den siste rest av en motmakt til Stortingets makt til å gjøre hva det finner for godt, er betegnende: La flertallets jernlov få herske uinnskrenket!
Holmøyvik gir oss en utildekket legitimering av stortingspolitikernes handlemåte i denne situasjonen, av denne cirkusforestillingen, og av at Stortinget skal få gjøre hva som helst. Det er absolutt ikke det vi trenger; vi trenger å binde makten til masten med lenker!
