Der konservative er orientert rundt individualisme og frihet, dyrker alt-rightere stammetilhørighet og antiglobalisering.
«Alt-right» har nærmest blitt en ny «nyliberalisme», en bås brukt av folk på venstresiden til å plassere mennesker og meninger de ikke liker, uten å ha tatt seg bryet med først å definere den. Men kjernen i filosofien til alt-right er, til forskjell fra nyliberalismen, konkret og definert av sine egne. Selv om den må graves frem fra forvirringen som har lagt seg over den.
For med så mange tenåringer maskert med Pepe the Frog-avatarer, som troller dydsblottere og politisk korrekte irritasjonsmomenter, blir ideologen vanskelig å få øye på. Hva står den for, hvem finner sitt naturlige hjem i den? Opptrer tastaturbevæpnede tenåringer som fotsoldater for alt-right-bevegelsen?
I og med at man finner igjen hatet mot politisk korrekthet blant konservative, kan det i et øyeblikk se ut som om konservative og alt-rightere tilhører én og samme gruppe. I hvert fall at de utgjør en allianse der deltakerne skilles av kun noen mindre, ubetydelige detaljer. Individualistisk orienterte konservative med Barry Goldwater-sitater på T-skjorta og bilder av Ronald Reagan på veggen, gjør klokt i å minne om at dette ikke er realiteten.
For som den konservative Daily Wire-redaktøren Ben Shapiro påpeker, er alt-right-bevegelsen en salig blanding av «self-appointed radical culture warriors, disenchanted paleoconservatives, and open anti-Semites and white supremacists».
Med sin «An Establishment Conservative’s Guide To The Alt-Right» ble provokatør og Breitbart-journalist Milo Yiannopoulos en popularisator for alt-right-gruppen – men uten å innlemme seg selv i den. Det betyr imidlertid ikke at han er en konservativ.
Verken for Milo eller halen av nettkrigere bak ham er en konsistent ideologi viktig. Dette søskenbarnet av alt-right er slaver av et enkelt (og potensielt farlig) prinsipp: Alle tabuer må rives ned før et ærlig offentlig ordskifte kan finne sted. Med et slikt utgangspunkt blir det med ett en dyd å bedrive sjikane for sjikanens skyld.
Det å våge å være politisk ukorrekt i en debatt om vanskelige spørsmål er utvilsomt viktig. Men det å være politisk ukorrekt i form av å bruke n-ordet om svarte, eller ved å dele jødekarikaturer, er verdiløst. For ikke å si kontraproduktivt i arbeidet for et åpent og sunt debattklima. For Milo virker ikke et slikt skille å være av betydning. Selv ble han permanent utestengt fra Twitter etter å ha kalt skuespillerinnen Leslie Jones «another black dude».
Så hvis verken konservative eller nettroll er alt-rightere, hva slags beist har vi med å gjøre?
Begrepet alt-right ble myntet av den etniske nasjonalisten Richard B. Spencer, som ønsket et alternativ til den konservative høyresiden. I alt-right-ideologien ligger tanken om å skape et nytt samfunn i vest som samlepunkt for en «europeisk rase». Helst i USA, et land alt-rightere anser som bygd av hvite for hvite. Og siden Europa, som en lovmessighet, tilhører hvite, vil det være umulig for en av ikke-hvit etnisitet å bli en del av et samfunn bygd av europeere.
Med andre ord: Dersom forfedrene dine emigrerte til England fra Afrika eller Asia for selv fem generasjoner siden, vil du ikke med riktighet kunne omtale deg selv som engelskmann. Som Milo skriver i sin guide til alt-right,
The alt-right’s intellectuals would … argue that culture is inseparable from race. The alt-right believe that some degree of separation between peoples is necessary for a culture to be preserved.
Dette får sin støtte hos forfatter og alt-righter Jared Taylor som innrømmer enkelte uenigheter i alt-right-leieren, men understreker at «the central element of the alt-right is the position it takes on race». Akkurat som Spencer, fordømmer han konservative for ikke å gripe tak i rasespørsmålet. (Spencer og Taylor avviser imidlertid «white supremacy»-betegnelsen siden de ikke ønsker å herske over andre raser, kun å få være i fred til å styre med sitt.)
Spencers eksplisitt uttrykte mål om et samfunn «based on very different ideals than, say, the Declaration of Independence» er mildt sagt lite i tråd med den konservatives rettesnorer. USAs uavhengighetserklæring setter, i likhet med den konservative, individet i sentrum: «(…) all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness».
Den tribalistiske forestillingen om en ubrytelig lenke mellom kultur og rase likner pangermanismen som influerte tyske nasjonalsosialister før andre verdenskrig. Det er ikke tilfeldig at den antiliberale sosialisten og naziyndlingen Oswald Spengler (som selv riktig nok ikke var nazist) oppgis som intellektuell ledestjerne for alt-right-bevegelsen.
Med Donald Trump som ny leder av den frie verden, følte alt-righterne en seier. Blant konservative var reaksjonen på Trumps seier blandet, og i den grad den var positiv skyldtes det at Hillary Clinton tapte.
I alt-righternes verdenssyn utgjør kapitalismen forfektet av tradisjonelle konservative en trussel mot vestlig kultur. Trumps lovnader om en proteksjonistisk tidsalder var derfor kjærkommen. For konservative var budskapet dypt problematisk. Konservative er tilhengere av frihandel, min frihet til å handle hva jeg vil hvor jeg vil med den jeg vil.
Når vi navigerer rundt i det ideologiske landskapet, er det koblingen mellom kultur og rase som gir alt-right sin særegne tvist. Med motsatt fortegn har vi personligheter som Louis Farrakhan, som oppfordrer svarte amerikanere til å bryte ut og lage sin egen nasjon, og hevder at gud ikke ønsker at svarte menn gifter seg med hvite kvinner.
Fortsetter late journalister og en uredelig venstreside å knytte folk som Ben Shapiro og Sam Harris (riktig nok ikke en konservativ) løst og fast til en ideologi som huser Pat Buchanan, Richard Spencer og Jared Taylor, mister alt-right-merkelappen all verdi. Nærmest parodisk blir det når individualisten Jordan Peterson i Morgenbladet omtales som en «åndelig leder» i alt-light-bevegelsen (dvs. en moderat versjon av alt-right). Da har det ikke blitt svidd av mange kalorier på å forsøke å forstå alt-right som fenomen eller Peterson sitt budskap (en antakelse som styrkes av artikkelen for øvrig).[1]
Uthulingen av begreper får man også når det insisteres på at diskusjoner om kulturers kvalitative forskjeller egentlig handler om rase. For det å hevde at en kultur er dårligere eller bedre enn en annen, har selvsagt ingenting med rasisme å gjøre.
Derimot er det rasistisk å påstå at størrelser som kultur og rase ikke kan hektes av hverandre, slik alt-rightere gjør.
Det er knapt noen fare for at alt-right-bevegelsen kan vokse seg spesielt stor. Men den kan bli sterk ved at dens tilhengere er gode klatrere på den politiske stigen. Da tenker jeg ikke på Trump (som ikke er en alt-righter), men folk som Steve Bannon – mannen som etter Andrew Breitbarts død kuppet mediet med samme navn og smeltet det om til et Trump-organ og en alt-right-plattform.
Verdt å minne om er det også at Pat Buchanan tidligere har gått til valg på et påfallende likt program som det Trump vant med (anti-elitisme, isolasjonisme, økonomisk nasjonalisme, motstand mot globalisering) uten at det den gang førte noen vei. Buchanan, som insisterer på at «race matters», avviser at han er alt-righter og kaller bevegelsen et ungdomsfenomen. Men det er vanskelig å se ham som noe annet enn naturlig alliert med intellektuelle alt-rightere.
Alt-right er ikke en positiv kraft. Ikke bare ufarliggjøres den av nettroll, men den kamufleres av motstandere med urovekkende lavt presisjonsnivå. Tømmes ord for sin mening i lang nok tid, sitter vi igjen med et begrepsapparat som ikke klarer å fange opp virkelige rasister. Som de ideologiske alt-righterne.
Og for den tribalistiske venstresiden bør det være et tankekors for egne kampsaker at Taylor på et spørsmål om hva han synes om rasebaserte «safe spaces» på amerikanske campuser, gir sitt samtykke: «God bless them, if that’s what makes them happy (…) but we should all have that opportunity.»
Segregering basert på hudfarge eller andre vilkårlige markører er en strak vei til et samfunn bestående av stammer som ikke snakker sammen. Det føles absurd å måtte minne om noe sånt i 2018. Men identitetspolitikk er i vinden, og enten den formuleres av alt-right eller Antifa fører den ingenting godt med seg. Den eneste muligheten for fredelig sameksistens er om vi fortsetter å forholde oss til hverandre som individer.
[1] Den eneste pålitelige gjennomgangen jeg foreløpig har sett av Jordan Petersons agenda på norsk, er en kronikk Jørg Arne Jørgensen skrev for Aftenbladet.
