Når H/FrP-regjeringen i dag utvides med Venstre er det KrF og partileder Knut Arild Hareide som får mer makt. De vil stanse mye av regjeringens politikk. Regjeringen kan være historie før neste årsskifte.
Når Venstre i dag går inn i Erna Solbergs regjering får partiet en hånd på rattet, og får bli med på prosessen med å lage statsbudsjett for 2019 allerede fra starten av. Men det er KrF som sitter på vippen i Stortinget. Dermed får Knut Arild Hareide mer makt efter et elendig stortingsvalg i fjor. Omtrent som Carl I. Hagen og FrP fikk i 1985. Hareide lovet på Dagsrevyen i går å være konstruktiv i møtet med den utvidede regjeringen. Men det er nok et kodeord for å blankpusse egen profil.
Som liberalist og Venstre-medlem er det rart å se en regjeringssammensetning komme nå, når den burde ha kommet i 2013. Da hadde de tre partiene som fra i dag av skal samarbeide i regjering flertall på Stortinget. Men i 2013 var det altfor tidlig. Så Venstres inntreden i regjeringskontorene sammen med Høyre og FrP kunne neppe skjedd før velgerne hadde fordelt kortene på nytt.
Ytterliggående sekulær?!
Knut Arild Hareide stempler Jeløya-erklæringen som «ytterliggående sekulær». Det er en påstand han neppe har dekning for. I regjeringsplattformen står følgende under «Tros- og livssyn»: «Regjeringen vil føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk med respekt for de ulike livssynssamfunns egenart og med finansieringsordninger som ivaretar prinsippet om likebehandling. Regjeringen legger til grunn at den enkeltes livssyn er et personlig anliggende og at staten verken skal diskriminere eller favorisere livssyn.» Er dette ytterliggående sekulært?
Kortene utdelt på nytt – Venstres snuoperasjon
Mange på venstresiden har hengt seg opp i at Venstre før valget mente det var uaktuelt å gå i regjering med FrP. Også internt i V er det mange som mener at de har lurt egne velgere. Det er forståelig. Men Venstres plan A var en regjering med H, KrF og Venstre. Velgerne vendte tommelen ned for dette alternativet allerede på valgdagen. Kortene ble delt ut på nytt. Partiene på Stortinget må forholde seg til dette, og se hvilke muligheter de har – men også ta med seg erfaringene fra forrige periode. Og Venstres erfaring er ganske klar: Samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og V og KrF ble en tvangstrøye. V ble gjort medansvarlig for regjeringspolitikk, uten å kunne legge premissene for politikken som deltager. Man måtte ta omkamper på ting man trodde man var enige om. Dermed fikk man et image blant velgerne som et misfornøyd krangleparti som la hindringer i veien for den blåblå regjeringen. I tillegg har nok Venstre gjort seg sine tanker om hvordan det har vært å henge sammen med KrF i stort sett alle sammenhenger.
Uansett: Venstres konklusjon ble at det var bedre å finne ut hva man kunne få gjennomslag for i forhandlinger med regjeringspartiene, enn å fortsette utenfor regjeringen – til og med uten en samarbeidsavtale. I Venstres landsstyre var en tredjedel mot i det hele tatt å forhandle. Man foretrakk altså en usikker opposisjonstilværelse. Blant flertallet på to tredjedeler var det nok mange som ikke prinsipielt mente at V burde gå i regjering, men som var villige til å gi partiledelsen fullmakt til å forhandle. Altså kan så mye som halve landsstyret vært skeptiske til regjeringssamarbeid. Det sier sitt om forhandlingsresultatet når landsstyret enstemmig sluttet opp om at Venstre skal gå i regjering med Høyre og FrP.
Hva betyr en borgerlig regjering uten KrF?
Tilbake til KrFs vippeposisjon. Jeløya-plattformen viser hva et borgerlig, liberalt moderne og reformorientert sentrumsparti kan bli enige med høyresiden om – uten å måtte dra på et kristelig, verdikonservativt parti uten særlig borgerlig økonomisk politikk. Likevel er det nettopp dette partiet man er avhengig av i Stortinget. Det sier seg selv at Solbergs regjering får noen store utfordringer. Men det betyr også at overlever regjeringen frem til valget i 2021 kan man vise velgerne hvilket alternativ en borgerlig regjering uten KrF betyr. Dét kan styrke spesielt Venstre og Høyre.
En borgerlig regjering uten KrF kan føre en moderne og reformorientert politikk, og være mer verdiliberale. KrFs appell til velgerne før valget i fjor var jo reformpause.
Støres store sjanse
er å få KrF til å bytte side i norsk politikk, slik SP gjorde i 1990. Når KrF nå havner på vippen i Stortinget sier det seg selv at partiet kommer til å bli omsvermet av opposisjonen. Det hviler et spesielt ansvar på Ap som det største opposisjonspartiet til å samle opposisjonspartiene til felles front mot regjeringen. Da må KrF fristes – og det vil neppe være vanskelig i den økonomiske politikken. Om KrF har så mye å hente i verdispørsmålene som er så viktig for partiet, er mer enn tvilsomt.
Skal KrF lokkes over, må Ap føre en grønnere politikk, en politikk for mer omfordeling (fattigdom, bistand), og ha færre reformer. Av disse tre er det nok mest det første punktet som er vanskelig for Ap. Men der vil også SV og MDG presse på.
Konsekvensen av at Venstre går inn i regjeringen kan altså bli at ikke bare presses Høyre og FrP til å føre en grønnere politikk – men også Ap. Det ville være litt av en seier for Venstre.
Klarer Ap å komme på offensiven i løpet av 2018 og lokke KrF over i forbindelse med forhandlingene om neste års statsbudsjett, er det neppe Erna Solberg som holder neste års nyttårstale. Avhengig av hvor fornøyde Venstre blir med regjeringssamarbeidet vil en slik sorti skape store problemer for forholdet mellom Venstre og KrF.
Regjeringsplattformen finner du her.
