Pedagoger sier at all opplæring bør ta utgangspunkt i elevens forutsetninger og nivå. Skolebyråkrater sier derimot at all opplæring må ta utgangspunkt i elevens alder. Denne skolepolitikken er ødeleggende for mange elever og må ta slutt.
Denne høsten har det vært mange avisoppslag om problemer med uro og vold på skolene på østkanten i Oslo. I en Nettavisen-artikkel kommer leder i Venstre Trine Skei Grande med en årsaksforklaring som jeg mener har mye for seg:
– Det rektor sier til meg, er at han har elever som nesten ikke kan alfabetet. Det er fordi de kommer hit enten når de er ganske voksne, eller bare plasseres i norsk skole når de har vært flere år i utlandet på skole, sier Skei Grande til Nettavisen, og legger til:
– Hvis du for eksempel har gått på skole i Lahore fra du er fem til ti år, og så blir plassert med andre ti-åringer når du kommer tilbake, da har du ikke en sjanse. Så vi må slutte å plassere ungene ut fra alder, sier hun.
Skei Grande forklarer atferden til disse problemelevene med det faktum at de har blitt plassert i klasser etter alder og ikke deres faktiske nivå og forutsetninger. Problemelevene klarer ikke å følge opplæringen, faller utenfor og finner på bøllestreker i stedet. Jeg tror Skei Grande har helt rett i denne forklaringen.
Det grunnleggende problemet er en skolepolitikk basert på et aldersprinsipp der opplæring og progresjon følger elevenes alder og ikke av elevenes faktiske nivå og forutsetninger. Jeg vil hevde at denne politikken går utover mange flere enn bare disse problembarna på østkanten.
Ulik læringsevne
I dag vet vi at det er store individuelle forskjeller mellom mennesker når det kommer til læringsevne og motivasjon for å lære.
Allerede når elevene begynner på skolen i seksårsalderen er det store forskjeller mellom dem. Noen barn har for lengst lært å lese, skrive og regne, og kommer med et brennende ønske om å lære mer. Andre barn kan hverken lese, skrive eller regne, og har kanskje lærevansker eller andre utfordringer som gjør at de trenger mye oppfølging.
Forskjellene i læringsevne og motivasjon blir ofte forklart med både biologiske faktorer som intelligens, personlighet og kjønn (gutter og jenter modnes ulikt) og med miljømessige faktorer som elevers nærmiljø, oppvekst og foreldrenes intelligens, personlighet og sosio-økonomiske status.
Alder i stedet for nivå
Med tanke på hvor mye vi vet om disse forskjellene i læringsevne og motivasjon for å lære, burde vi forvente en offentlige skole som tar utgangspunkt i at elever er forskjellige, og som i størst mulig grad tilpasser opplæringen etter elevenes individuelle progresjon.
I stedet har vi en offentlig skole som tar utgangspunkt i at elever er like, og som i liten – om noen – grad tilpasser opplæringen etter elevenes individuelle progresjon.
Rikting nok sier opplæringslova § 1-3 at alle elever skal få opplæring som skal «tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven».
Denne retten til individuell tilpasning blir i realiteten satt til side av opplæringslova § 8-2 som ettertrykkelig slår fast at elever ikke skal deles inn i grupper etter faglig nivå, men «i klassar eller basisgrupper som skal vareta deira behov for sosial tilhør».
Dette betyr i praksis at elever deles inn i klasser etter alder, og opplæring og progresjon følger elevens alder og ikke elevens nivå og forutsetninger.
En elev begynner og avslutter i den samme klassen til den formelle skolegangen (barneskole, ungdomsskole, videregående) helt er avsluttet.
Denne norske skolepolitikken der alle elever skal lære det samme på samme måte på samme tid fungerer kanskje helt greit for dem i midten av skalaen, men den har katastrofale konsekvenser for dem som befinner seg over eller under.
Evnerike elever holdes tilbake
Elever som har særlig gode forutsetninger for læring vil bli holdt tilbake og i verste fall få sin naturlige motivasjon for læring ødelagt.
Førsteamanuensis Ella Idsøe ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, sier at mellom 5 og 20 prosent av elevene regnes å være «evnerike barn», en kategori som ikke bare omfatter høy intelligens men også høy motivasjon for læring.
Ella Idsøe viser til forskning om at hjernen til evnerike barn utvikler seg raskere.
— Evnerike barn lærer ofte å lese og skrive allerede i barnehagen, og de utvikler også interesse for naturfag eller matematikk tidlig. Å holde disse barna tilbake er som å sette seg opp mot naturen. De har en hjerne som er nysgjerrig, som trenger mer. Da må man ikke stoppe dem, sier hun.
Evnerike barn lærer altså fortere enn andre elever og trenger helt andre utfordringer for å trives på skolen og for å nå sitt potensial. Det er lite som tyder på at norsk offentlig skole tilrettelegger for dette.
Problemet med å være høyt begavet, slik Stein Erik Ulvund, professor i pedagogikk, ser det, er at de raskt begynner å kjede seg på skolen.
— De kjeder seg fordi undervisningen er for enkel. Store ressurser går tapt. Det blir gjort altfor lite for denne elevgruppen. Ifølge opplæringsloven har disse elevene krav på et spesielt tilbud. Problemet er at det skjer veldig sjelden. Foreldrene har vært tålmodige veldig lenge, sier han og understreker:
— Vi trenger alt vi kan få av kunnskapskapital i dette samfunnet. Tar man ikke grep tidlig, risikerer man at barna går lei av hele skolesystemet. Og det er det tristeste som kan skje.
Denne mangelen på interesse for evnerike barn har åpenbart noe å gjøre med en skolepolitikk der all opplæring er organisert rundt elevens alder og ikke elevenes faktiske forutsetninger for å lære.
Svake elever faller fra
Elever som har særlig dårlige forutsetninger for læring vil tidlig falle fra og aldri hente seg inn igjen.
Det har lenge vært et problem at norske elever ikke klarer å komme seg gjennom videregående skole.
Ferske tall fra SSB viser at 27 prosent av elevene ikke fullfører og består videregående etter fem år. Blant elever som tar studiespesialiserende, er andelen 14 prosent. Blant elever som tar yrkesfaglige utdanningsprogram, er andelen hele 41 prosent.
Det kan være mange ulike grunner til elever faller ut av videregående skole. I en artikkel i Aftenposten trekker forskere frem fire viktige forklaringer.
Den første, og viktigste, forklaringen er at elevene har for svakt faglig grunnlag.
-?Mange slutter fordi de blir satt til å strekke seg etter det uoppnåelige, mener forsker Eifred Markussen ved forskningsinstituttet NIFU.
Elever med svakt faglig grunnlag fra ungdomsskolen har langt lavere sannsynlighet for å fullføre og bestå enn faglig sterkere elever.
-?Det kan derfor argumenteres for at den viktigste kampen for bedre gjennomføring i videregående, må føres i barnehagen, barneskolen og i ungdomsskolen, sier han.
Den andre forklaringen er at de mangler skoleengasjement. Den tredje forklaringen er mangel på læreplasser. Den fjerde forklaringen er at de sliter utenfor skole. I tillegg har elevenes sosiale bakgrunn stor betydning om de fullfører og består.
Bortsett fra den tredje har åpenbart alle disse forklaringene noe å gjøre med et skolesystem der opplæring og progresjon er organisert rundt elevens alder og ikke elevenes faktiske nivå.
Galskap satt i system
En skulle ikke tro at en av tre elever knapt klarer å skrive etter 10 år med grunnskole i Norge, men det er faktisk tilfelle.
Dette er konsekvensen av en skolepolitikk basert på et aldersprinsipp der opplæring og progresjon følger elevenes alder og ikke av elevenes faktiske nivå og forutsetninger. Begavede elever vil raskt kjede seg og miste interessen for skolen. Svake elever vil tidlig henge etter de andre og til slutt droppe ut av hele skolesystemet.
Norsk skolepolitikk har ødelagt skolegangen til utallige norske elever og den fortsetter å ødelegge skolegangen til utallige elever i dag. Når skal politikerne innse dette og gjøre noe med galskapen?
