I dag er det 200 år siden Marcus Thrane ble født. Dagen ble markert av Ap og LO, og partier lenger til venstre. Er det hans sosialistiske grunnsyn som gjør at han ikke har heltestatus i fortellingen om det norske demokratiet?
Representanter for Ap og LO la ned krans på Marcus Thranes grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo i dag. Både Dagsavisen og Klassekampen har markert jubileet. En egen konferanse har blitt avholdt denne uken, og jubileet har fått sin side på Facebook.
Mímir Kristjánsson, nyhetssjef i Klassekampen stiller på sin Facebookside i dag et spørsmål jeg selv har lurt på: «Og hva tror du høyresida har å si om mannen som kjempet for at de norske fattige skulle få stemmeretten? INGENTING. Ikke et knyst fra partiet til stattholder Løvenskiold og de andre som fengsla demokratiforkjempere på 1850-tallet.»
Har jubileet gått deg hus forbi? Aner du ikke hvem Marcus Thrane var? La oss ta det kjapt: Marcus Thrane var født inn i overklassen i 1817. Farfaren var rik, faren begikk underslag fra Norges Bank og måtte rømme i landflyktighet. Marcus og hans familie opplevet et fall i status men ble ivaretatt av slekt og venner. Thranes politiske bevissthet ble vekket av en klassereise gjennom Europa, og gjennom å som lærer på Lillehammer og i Modum å oppleve klasseforskjellene i «landet med Europas frieste grunnlov». Inspirert ble han av Februarrevolusjonen i Frankrike i 1848, der den 2.republikk ble innført og almen stemmerett (for menn) ble gjennomført. Marcus Thrane brukte sin kunnskap, erfaring og inspirasjon til å grunnlegge såkalte arbeiderforeninger, som i løpet av en periode på tre år vokste til over 30 000 medlemmer. Omtrent like mange som avgav stemme ved stortingsvalget i 1850. Almen stemmerett var arbeiderforeningenes fremste krav i et bønneskrift (en petisjon) de sendte til kong Oscar av Norge og Sverige.
Årene mellom 1847 og 1849 var en økonomisk nedgangstid i Norge. Efter 1814 hadde det vært fred, bedre kosthold og helsestell. Barnedødeligheten hadde sunket drastisk. Da den nye generasjonen skulle finne sin plass i samfunnet manglet det jord å fordele. Kanskje er det i eftertid ikke så rart at kravet om stemmerett, og en bedre offentlig omsorg for fattige, og bedre skolevesen vant slik gjenklang?
Den frieste grunnloven i Europa – men intet demokrati
Det har vært mange jubileer i Norge de siste årene. Almen stemmerett for men ble innført i 1898, for kvinner i 1913. I 2005 var det 100 år siden unionsoppløsningen, og tohundreårsjubileet for grunnloven ble feiret i 2014. Mange bøker kom ut i anledning grunnlovsjubileet, de fleste av dem med grunnloven selv og grunnlovsfedrene i fokus. Men én bok handlet om Marcus Thrane og hans arbeiderforeninger.
Grunnloven i 1814 var et dramatisk brudd med fortiden under eneveldet i unionen med Danmark. Norge gikk fra enevelde og privilegiesamfunn til folkesuverenitet, rettsstat og maktfordelingsprinsipp. Men et demokrati i betydningen flertallsstyre ble Norge ikke i 1814. Når grunnloven feires glemmer man fort at stemmeretten ble innført med begrensninger, at ytringsfriheten hadde klare grenser, at det ikke var religionsfrihet. Den statlige kirken beholdt sitt trosmonopol i mange år.
Ytringsfrihetens grenser var klar: Man kunne ikke i sine frie ytringer oppfordre til «Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen.»
Stemmeretten var også klart avgrenset til embedsmenn, de som på landet eiet eller bygslet jord i minst fe år, byborgere med eiendom av en viss verdi, og alle med stemmerett måtte være menn og over 25 år som hadde bodd i landet i minst fem år. Alt var nedfelt i § 50. Men i tillegg kunne man ifølge § 53 tape stemmerett. Blant annet hvis man «have været dømt til Tugthuus, Slaveri, eller vanærende Straffe;».
I 1814 kunne ca 40% av menn over 25 år stemme. I årene efter 1814 sank andelen med stemmerett, fordi antallet husmenn og eiendomsløse vokste. Men selv landets høyeste lov var klar: En stor andel av befolkningen hadde ikke noen del i det politiske liv, og som knapt kunne ytre seg uten fare for å bli straffet.
Den norske grunnloven manglet det som blant annet den amerikanske hadde, en «bill of rights», der den enkeltes rettigheter var klart slått fast.
Kampen for stemmerett
Danmark beholdt sitt enevelde helt til 1849, men da ble ikke bare eneveldet opphevet. Også almen stemmerett ble innført. Store Norske Leksikon skriver at «I de fleste vestlige land ble stemmeretten allmenn for menn over en viss alder i løpet av 1800-tallet; i Frankrike 1848, i USA 1870, i Tyskland 1871, i England 1884, og i Norge 1898.»
I Norge var det annerledes. Kravet ble reist av Marcus Thrane i 1848. Men, som vi skal se, ville makthaverne det annerledes. For å innføre almen stemmerett måtte Grunnloven endres. Da måtte to tredjedeler av Stortinget være enig. Å innføre almen stemmerett for menn skjedde derfor ikke før Venstre oppnådde grunnlovsflertall ved valget i 1898.
Marcus Thrane – ville han reform eller revolusjon?
Arbeiderforeningen i Drammen overleverte 19.mai 1850 en petisjon til kong Oscar, representert ved stattholder Severin Løvenskjold. Stattholderen var kongens mann i Norge, men også regjeringens talerør overfor kongen. Slik maktfordelingsprinsippet fungerte var regjeringen kongens råd. Regjeringens medlemmer stod til ansvar overfor kongen, og ikke overfor de folkevalgte på Stortinget. De møttes for øvrig noen få måneder hvert tredje år.
Ser man på kravene fremstår de ikke som dramatiske med dagens øyne. Tvert imot. Det finnes knapt et parti på Stortinget som ville gått imot slike krav. Men med datidens øyne var det ganske annerledes. Hver for seg var ikke kravene oppsiktsvekkende. Bortsett fra kravet om almen stemmerett.
Valget i 1850 gav ikke noe reformorientert flertall på Stortinget. Nyvalgte Johan Sverdrup, som senere ble Venstres grunnlegger, talte for stemmerett. Men fikk følge av bare 20 representanter. Kong Oscar selv begav seg til Stortinget for å advare mot arbeiderklassens krav. Marcus Thrane og arbeiderforeningene kunne altså ikke vente seg noen hjelp av lovgiverne.
Det var desillusjonerte og forbannede folk som samlet seg i Vognmann Olsens gård 10.juni 1851. Møtet ble kalt Lilletinget. Det ble senere påstått at møtet vedtok å gjennomføre revolusjon i Norge. Makthaverne grep muligheten begjærlig.
Overvåking, infiltrasjon og rettsforfølgelse for å knuse Thranes bevegelse
Stattholder Severin Løvenskjold var kanskje Norges mest reaksjonære mann. Han var det allerede som medlem av grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Han beordret landets lensmenn til å kartlegge arbeiderforeningene, og det er fra denne kartleggingen tallet på medlemmer kommer. Arbeiderforeningene ble overvåket og infiltrert. Efter det påståtte vedtaket på Lilletinget ble over 100 personer arrestert. De satt fengslet i flere år før dommen falt i Høyesterett.
Justismordet som knuste den første arbeiderbevegelsen
Ifølge Mona Ringvejs bok Marcus Thrane. Forbrytelse og straff» (Pax, 2014) trodde ikke Høyesterett at Thrane var skyldig i å planlegge revolusjon. Han hadde ikke engang vært tilstede på Lilletinget. Bevegelsen hans var splittet av indre strid. Likevel ble han dømt. For «virksomheten for det hele». Han var altså ansvarlig for å organisere de som stod utenfor det politiske liv. De krevet innflydelse, men hadde ikke hverken eiendom eller penger. De hadde bare sin stemme og sin person.
Hva var datidens politiske ideal? Staten skulle være passiv. Folk hadde ansvaret for sitt eget liv. Man skulle virke til gjensidig nytte, og samfunnets orden skulle bevares. Slik uttrykte bondelederen Ole Gabriel Ueland seg.
Thrane satt i fengsel helt til 1858. Da tok han med seg sine barn og emigrerte til USA. Der døde han i 1890, og var bare én gang tilbake i Norge.
Et upolitisk organisasjonsliv
vokste frem i Norge på 1830-tallet. Misjonsforeninger, foreninger for bekjempelse av drukkenskap, og til hjelp for samfunnets nødstilte. Sangkor, lesesirkler og andre foreninger virket. Man skulle gjerne koble et godt formål til religionen. De politiske kravene til arbeiderforeningene skulle løses på en upolitisk og ikke-statlig måte. Men arbeiderforeningenes kampsaker stod i høyeste grad på dagsorden i Norge, selv om Thrane emigrerte og hans følgere sank hen i passivitet. Eilert Sundt kartla tilstanden i Norge, og fant mye av det samme som arbeiderforeningene hadde hevdet. Søren Jaabek grunla Bondevennene i 1865, og disse ble en forløper for partiet Venstre.
Da Johan Sverdrup hadde stiftet Venstre og dannet regjering var det spesielt tre reformer han gjennomførte; innføring av juryordning i rettsvesenet, en arbeiderkommisjon ble nedsatt for å se på arbeidernes kår, og stemmeretten ble utvidet. Det er nok ikke tilfeldig at Marcus Thranes grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo er plassert mellom Johan Sverdrup og Martin Tranmæl.
En klassisk arbeiderbevegelse
At Marcus Thranes arbeiderforeninger er en forløper for den norske arbeiderbevegelsen kan det ikke være tvil om. De organiserte undervisning for arbeiderne, opprettet sykekasser og andre hjelpeordninger. Den norske husmann og arbeider skulle utdannes for å kunne ta del i styringen av landet. Det jeg har lest om Thranes arbeiderforeninger minner veldig mye om Arbeiderbevegelsens organisering og aktiviteter frem til den fikk regjeringsmakt.
Reformprogrammet hans var radikalt men ikke samfunnsomveltende for sin tid. Og er overhodet ikke spesielt ytterliggående i våre dager. Thrane kalte seg sosialist, men ville ikke kalles kommunist. Han mente at kommunistene ville bekjempe rikdom. Han ville bekjempe fattigdom. Selv om Thranes bevegelse rant ut i sanden, ble ikke sakene glemt. Tvert imot. Mye ble gjort i årene efter at Thrane emigrerte.
Det offisielle Norge burde hedret Marcus Thrane, og således «nulle ut» det justismordet som skjedde da Marcus Thrane ble dømt for «virksomheten for det hele». Thrane er – sosialist eller ikke – en av det norske demokratiets pionerer.
