Nobels Fredspris for 2017 blir tildelt ICAN – den internasjonale organisasjonen som jobber for å få til et forbud mot atomvåpen. Prisen er i tråd med Alfred Nobels ånd, men målet er helt urealistisk å få til. Derfor trenger ICAN all mulig drahjelp.
I sitt testamente hadde Alfred Nobel tre kriterier for sin fredspris: Reduksjon av militære styrker, arrangering av fredskongresser, og det litt er uklare «nasjonenes forbrødring». Ordlyden i testamentet må forstås ut fra den tiden det ble skrevet i. En tid med voldsom militær opprusting pga sterk nasjonalisme, som ble møtt av en fredsbevegelse som arrangerte internasjonale kongresser der fredsarbeid og nedrustning ble satt i fokus. Å tolke testamentets ordlyd inn i skiftende tider har vært en utfordring for den til enhver tid sittende Nobelkomite.
Årets tildeling til ICAN burde ihvertfall treffe de to første kriteriene, og indirekte forhåpentligvis også det tredje. Et forbud mot atomvåpen vil redusere militære styrker. ICAN består av 468 organisasjoner (hvorav 25 norske), og deres 10 år lange arbeid treffer det andre kriteriet; å arrangere fredskongresser.
Gjennom Nobelprisens historie efter 2.verdenskrig har det ca. hvert 10.år gått en pris til arbeidet mot atomvåpen. For å følge rytmen burde prisen kommet for to år siden, men den treffer kanskje enda bedre i år. Både Nord-Koreas stadige provokasjoner overfor både de nære omgivelser og omverdenen gjennom oppskyting av raketter som kan frakte atomstridshoder og ønsket fra USAs president Donald Trump om å trekke seg fra landets atomavtale med Iran skaper en sterk følelse av utrygghet både i nærområdene og i verden generelt.
ICAN blir tildelt Nobels fredspris for 2017 på grunn av «sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen». Når man så og lærte om konsekvensene de eneste to stedene atomvåpen har blitt brukt var (i Hiroshima og Nagasaki i Nord-Koreas naboland Japan), forstår man hvor sterkt det i nabolandene reageres mot Nord-Koreas arbeid for å skaffe seg atomvåpen, og true med å bruke dem. De humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen vil være katatrofale.
Den norske regjeringen har vektlagt solidariteten i NATO-alliansen, og derfor latt være å signere avtalen som ICAN har jobbet for. 122 land har signert avtalen. Statsminister Erna Solberg påpekte i sin reaksjon på fredsprisen at selv om Norge støtter arbeidet for reduksjon av atomvåpenarsenalene er det mest realistisk at dette skjer innenfor rammen av Ikkespredningsavtalen. Solberg sa at så lenge det finnes land som har kjernefysisk kapasitet (atomvåpen) vil NATO ha dette. Derfor har heller ingen NATO-land signert avtalen om forbud mot atomvåpen.
Å bevisstgjøre folk på konsekvensene ved bruk av atomvåpen og skape en folkelig opinion mot at land skal inkludere slike våpen i sitt forsvar vil være viktig fremover. Men det presset som skapes mot demokratisk valgte ledere vil neppe føles like sterkt i China, Russand, Nord-Korea eller Iran. Sjansen for at land som India og Pakistan skal fjerne sine atomvåpenarsenal er neppe særlig stor. ICAN kommer til å bidra med kunnskap, bevisstgjøring og holdningsendring hos mange, men vil i overskuelig fremtid neppe nå frem med sitt mål.
Så lenge underliggende årsaker som totalitære ideologier, nasjonalisme, religion og kamp om ressurser eksisterer vil også drivkraften for å ha de sterkeste våpnene motvirke reell nedrustning. ICANs mål om forbud mot atomvåpen er prisverdig, idealistisk – men neppe oppnåelig.
Nobelkomiteens begrunnelse for årets fredspris (VG)
Fredspris med sprengkraft (VG)
Traust og idealistisk fredspris (Aftenposten)
