Mange av FrPs støttespillere kritiserer at små partier som Venstre og KrF har for stor innflydelse. De små bør dempe seg, og kanskje bør sperregrensen heves. Men hva gjorde lille FrP større?
En ku kan glemme at den har vært kalv. Store partier kan glemme at de har vært små en gang. Mer overraskende er det om de store glemmer hva som gjorde dem store. Det kan se ut som om denne hukommelsessvikten har rammet mange i og rundt FrP. Eller kanskje er det bare tilhengerne deres i sosiale medier som rett og slett er kunnskapsløse?
Venstre og KrF var «på vippen» hver for seg i forrige stortingsperiode. Efter årets valg må regjeringen til Erna Solberg ha med seg begge partiene for å få flertall. Det smerter en del, spesielt for FrPs folk og tilhengere rundt om. Noen tar til orde for å heve sperregrensen, men NRKs sperregrensekalkulator viser at det ikke nødvendigvis ville gitt de to blå partiene flertall.
At noen er «på vippen» mellom regjeringen og den rødgrønne opposisjonen, og dermed kan forhandle begge veier om gjennomslag irriterer mange. Det er en svakhet ved demokratiet, sies det. Men er det demokrati om to partier som samler ca 40% av velgerne får flertall? Slik var valgordningen på Einar Gerhardsens tid.
De små partiene må få mindre gjennomslag, og ikke minst kjenne sin besøkelsestid. Man må ha en ambisjonsliste i tråd med sin størrelse. Altså burde V og KrF få innflydelse på ca 8,6% av regjeringens politikk. Men hva gjorde FrP da de var et lite parti? Viste Carl I. Hagen beskjedenhet på FrPs vegne? La oss se litt nærmere på de to regjeringskrisene der FrP spilte en hovedrolle. De skjedde med ca 14 måneders mellomrom, i 1986 og 1987.
1986: Påskepakken – Willoch går av
Ved stortingsvalget i 1981 kom FrP tilbake på Stortinget efter en periode uten representanter. FrP fikk ca 110 000 stemmer, 4,5% og fire mandater. Det var da standpunktene i partiprogrammet var ordnet alfabetisk, fra abort til øl. Ved valget fire år senere fikk FrP bare 97 000 stemmer, 3,7% og to mandater. Forskjellen var at FrP var «på vippen» – mellom Willochregjeringens 78 mandager og den røde opposisjonens (AP/SV) 77 mandater. FrP hadde da videreutviklet sitt program, fått et ideologisk ankerfeste og satt standpunktene sine i en ideologisk sammenheng.
Utover våren 1986 ble statens oljeinntekter dramatisk redusert, noe som forandret premissene for statsbudsjettet som regjeringen fikk vedtatt før jul i 1985, med FrPs stemmer. Regjeringen la derfor frem den såkalte «påskepakken», med kutt i statlige utgifter og økning i statlige inntekter. FrP sa nei til en økning av bensinavgiften på 42 øre, og lanserte alternative innsparinger og inntektsøkninger. Willoch sa nei til å forhandle, og stilte kabinettspørsmål. Det betyr at han truet Stortinget til å stemme for sitt forslag uten endringer. Hvis Stortinget sa nei ville regjeringen gå av. Og det var nettopp det som skjedde. FrP stod på sitt program, og det var utenkelig for AP og SV å redde regjeringen. FrPs krav om å få innflydelse på vegne av sine velgere og sitt program førte til at Arbeiderpartiet dannet regjering, og med unntak av ett år (1989/90) styrte Norge helt til 1997.
1987: Landbruksoppgjøret som nesten veltet Gros regjering
Gros regjering gjennomførte raskt de innstramningene som Willoch ikke fikk flertall for, deriblant bensinavgiften. Regjeringen var upopulær, og Høyre var på konstant regjeringsjakt. Da landbruksorganisasjonene uttrykte sin misnøye med det årlige landbruksoppgjøret (bøndenes lønnsforhandlinger med staten) så Høyres nye leder Rolf Presthus (som var finansminister i Willochregjeringen) sin mulighet; SP hadde sagt nei til å felle regjeringen på generell mistillit, men ville ha en konkret sak. Nå fikk de sin sak. Høyre, KrF og SP samlet seg om et forslag om at bøndene skulle få mer penger fra staten enn AP-regjeringen hadde tilbudt.
FrP hadde fortsatt bare 2 mandater i Stortinget, basert på 3,7% av stemmene ved valget i 1985. Men også denne gang var partiet «på vippen». En grundig behandling internt i organisasjonen gjorde at stortingsgruppen hadde ryggdekning for å si nei til at bøndene skulle få mer penger. Forslaget til Høyre, KrF var i strid med FrPs program, som tvert imot ville redusere de statlige overføringene til landbruket, og liberalisere landbrukspolitikken. I tillegg mente FrP at det ville være feil signal i en tid hvor resten av Norge måtte stramme inn livremmen, at bøndene skulle få mer penger. Men FrP var villig til å stemme for et generelt mistillitsforslag mot Gro, og gjorde dét sammen med Høyre og KrF. Men uten SPs stemmer fikk ikke forslaget flertall.
Konklusjon: Et ansvar for å søke gjennomslag for egen politikk
Min vurdering er at FrP gjorde det rette ved begge disse tilfellene; man stod på eget program og søkte gjennomslag for den politikken man hadde bedt velgerne om tillit for, ved det forutgående valget. Og jeg mener ikke dette fordi jeg selv var medlem av FrP fra 1985 til 1994.
Så lenge man ikke har flertall må man forhandle seg frem til kompromisser. Det nytter ikke å avvise forhandlinger når man er i mindretall, slik Willoch gjorde i 1986. Man skal ikke ta andres stemmer for gitt (slik Presthus, Bondevik og Jakobsen gjorde i 1987).
Det er naturlig for ethvert parti å søke gjennomslag for sin politikk, uansett partiets størrelse. Er man så heldig å havne «på vippen», så får man mer makt enn størrelsen skulle tilsi. Da må det forventes at man bruker den makten. Slik FrP gjorde i 1986 og 1987 (og SVs forløper SF i 1963). Slik Venstre og KrF har gjort de fire siste årene og kommer til å gjøre fremover. Dersom regjeringen mener at V og KrF får for mye makt står det jo regjeringen fritt å få gjennomslag med de andre partiene på Stortinget; f.eks Ap eller SP.
En tankeøvelse for FrP-tilhengere som mener at Venstre og KrF ikke skal forsøke å bruke situasjonen de er i til å få gjennomslag: Hvordan ville det gått med FrP om partiet i 1986 hadde sagt ja til å øke bensinavgiften, eller i 1987 hadde sagt ja til å gi mer penger til bøndene?
