Gallupene tilsier jevnt løp, der sperregrensen vil avgjøre om det blir regjeringsskifte. Selv om det er tre uker igjen, må årets valgvinner kunne utropes allerede: Sperregrensen!
I motsetning til i 2013 tilsier ikke meningsmålingene at det er et utbredt ønske om regjeringsskifte. I 2013 fikk de fire ikke-sosialistiske partiene fikk 53,9% mens de tre rødgrønne fikk 40,4% av stemmene. Stoltenbergs rødgrønne regjering hadde regjert i åtte år, og virket å være tom for både ideer, energi og kraft. Velgerne gikk også lei.
Flertallet veksler fra gallup til gallup; den ene dagen har de rødgrønne mandatflertall, den andre har de ikke-sosialistiske partiene flertall. Ofte er det Venstres oppslutning som avgjør. Er Venstre over sperregrensen på 4% øker sjansen for at Erna Solberg fortsetter som statsminister, selv om det ikke nødvendigvis er klart hvilken regjering hun kommer til å lede.
Sperregrensen ble til foran valget i 1989. Den gang var det kun 8 mandater som ble fordelt blant partiene som fikk 4% eller mer av stemmene. Senere er dette blitt utvidet, slik at det i alt er 19 utjevningsmandater (et for hvert fylke) som skal fordeles. For å konkurrere om utjevningsmandater må man ha 4% av stemmene på landsbasis, samt 1 direkte mandat; altså fått inn en representant på direkte valg fra et av fylkene.
Rød vind som straffer Ap
SV, Rødt og MDG gjør det skarpt på målingene. At SV og Rødt gjør det så bra signaliserer at de velgerne som virkelig ønsker skifte ikke stoler på Ap. De er ikke fornøyde med at Ap flørter med sentrumspartiene. Derfor gir disse velgerne støtte til partiene til venstre for Ap. Det tilsier at hvis det blir rødgrønt flertall blir det et merkbart skifte. SV og Rødt vil neppe nøye seg med knapper og glansbilder i bytte for støtte til Ap.
Distriktsprotesten
Ikke siden EF/EU-valgene i 1973 og 1993 har vi sett en slik protestvind fra distriktene som i år. Senterpartiet gjør det skarpt på målingene, og har gjort det lenge. Ambisjonen er å bli Norges tredje største parti. Jeg tviler på at de klarer det. Solbergs regjering har gitt SP lissepasning efter lissepasning. Politireform, kommunereform, regionreform og sykehusreform. Rovdyrforlik. Uansett virker disse dårlig forberedt, dårlig begrunnet og de gjennomføres for sent i valgperioden. En reform må «sette seg» for at velgerne skal bli vant til den, og for at det skal bli vanskelig å gjøre om. Protestvelgerne i distriktene flokker seg om SP, noen går nok også til SV og Rødt. Men neppe til Kystpartiet. Partiet er for likt SP, og har ingen markante personligheter i sine rekker. Det blir for amatørmessig.
Kristenvelgerne – årets mest marginale
FrP frir til kristenvelgerne, mens KrRFs leder Knut Arild Hareide mener de andre partiene utnytter kristne verdier. KrF oppfattes visstnok blant kristne velgere å ha sviktet kjerneverdiene, enten det handler om abort, homofile, Israel, kampen mot islam eller for kristen formålsparagraf. Sannheten er jo at de øvrige partiene er blitt mer verdiliberale, også på høyresiden. Selv om Sylvi Listhaug nok målbærer konservative verdier og frir til en del blant disse velgerne er det noe som skurrer. KrF ligger lavt på målingen, FrP kan ha tatt over en del av disse velgerne men må i så fall ha mistet andre velgere. Og et tydelig alternativ som partiet De Kristne er jo knapt tydelig. Så hva betyr dette? Sitter disse velgerne på gjerdet? Lar de være å stemme?
Hvor er de liberale og borgerlige miljøvelgerne?
Venstre har hatt en liten opptur på målingene, men sliter med å karre seg over sperregrensen. Det kan avgjøre skjebnen til Erna Solberg. Kommer ikke Venstre seg opp på og over 4% på valgdagen vil det bli rødt flertall på Stortinget. Venstre er tydelig på at partiet vil ha en regjering av Høyre, Venstre og KrF. Partiet har ingen plan B, men senest lørdag understreket partileder Trine Skei Grande at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Det betyr at om Høyre velger å bli sittende i regjering med FrP så vil Venstre forholde seg til Høyres valg, men samarbeide fra sak til sak. Det betyr at i en gitt sak vil Venstre kunne felle regjeringen.
Venstre sier at partiet har oppnådd mye i samarbeidet med H/FrP-regjeringen og KrF. Men velgerne ser ikke Venstres påvirkning på regjeringen. Partiet sliter med å fortelle velgerne om sine seire de fire siste årene, selv om utsettelse av konsekvensutredning og oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er en åpenbar seier. Det er visst like vanskelig å overbevise velgerne om at Venstre trengs for å sikre at en ellers så populær statsminister får fortsette.
Før ble miljøorienterte velgere på venstresiden anbefalt å stemme SV, mens de på høyresiden ble anbefalt å stemme Venstre. Men MDGs «ideologiløse» inntreden blant miljøpartiene kan ha fått miljøorienterte velgere til å hoppe fra Venstre til MDG.
Tilfeldigheter kan avgjøre valget
Om Venstre kommer over sperregrensen får Erna Solberg fortsette, selv det er uklart hvilken regjering hun vil lede. Faller Venstre under 4% er det duket for Jonas Gahr Støre. Det eneste som da er sikkert er at Ap og Sp kommer til å regjere sammen. Vil KrF bytte side? Vil oppslutningen om SV og Rødt holde helt inn? Vil et dårlig valgresultat for Ap skremme Støre fra å fri til sentrum? Vil Rødt og/eller MDG havne på vippen? Kampen for å nå sperregrensen vil avgjøre regjeringsspørsmålet. Det burde mobilisere velgere alle steder, når både Venstre, KrF, SV, MDG og Rødt kjemper om å nå 4% oppslutning. Til sammen utgjør det 20% – eller hver femte velger.
Partiene er inderlig klar over dette, men likevel: Hver stemme teller. Valget kan bli veldig jevnt. Det er bare å stå på til valglokalene stenger.
