Kravene en omfattende stat setter til politisk makt og gjennomføringskraft går ikke overens med Grunnlovens maktbegrensning. Valget står mellom et sosialt despoti eller en liberal, begrenset stat.
Grunnlov og frihet, Turtelduer eller erkefiender?
Jørn K. Baltzersen (red.)
Kolofon forlag, 2017
Vi lever i et liberalt demokrati. Et demokrati, fordi befolkningen bestemmer hvem som skal skrive lovene, og hvem som passer på at vi følger dem. Liberalt, fordi vi har visse konstitusjonelle forsikringer om at uansett hva flertallet måtte si, mene eller stemme, så skal minoriteten og enkeltindividet beskyttes mot overtramp fra styresmakter eller majoriteten av befolkningen. Alternativet ville vært et despoti, hvor grupperinger eller individer i samfunnet kan undertrykkes hvis flertallet ønsker dette.
Å ønske sikkerhetsmekanismer som forhindrer at et samfunn gradvis glir over til et despoti, skulle i utgangspunktet ikke være kontroversielt. Ingen ønsker jo å leve under et tyrannisk styre. Det er disse sikkerhetsmekanismene Grunnloven skal gi oss. Samtidig finnes det flere grunner til å ikke ønske seg disse sikkerhetsmekanismene.
Konstitusjonelle begrensninger gir politikerne mindre spillerom til å gjøre endringer i samfunnet – det er det slike begrensninger skal gjøre. Statsforvaltningen og formkravet til Stortingets lover blir mer rigid. Når ethvert individs rettigheter til enhver tid skal absolutt forsikres, blir samfunnsforvaltningen mindre smidig. Samtidig er de prinsipielle begrunnelsene for å beholde og respektere Grunnloven mange og gode. Man skulle derfor trodd at man her fant en kime til en livlig pågående debatt, spesielt ved anledninger som Grunnlovens 200-års jubileum.
En debatt omkring Grunnlovens rolle har imidlertid uteblitt. Dette er den underliggende motivasjonen til redaktør Jørn K. Baltzersen. Han har i boken Grunnlov og frihet samlet 10 skribenter med et liberalt og individualistisk utgangspunkt som fra forskjellige perspektiver belyser Grunnlovens rolle i Norge. Noen setter Grunnlovens innhold og verdi i perspektiv av liberalismens historie i Norge og Skandinavia. Det er opplysningstidens ideer om vern av enkeltindividet, folkesuverenitet og frihet som er utgangspunktet for Norges Grunnlov.
Andre forfattere belyser Grunnlovens faktiske innhold, med refleksjoner rundt hvordan den burde tolkes og faktisk har blitt tolket, av dommere og politikere over tid. Så finner vi også en del kritiske artikler, som belyser Grunnlovens mangler, Norges overtramp og ignorering av Grunnloven, og man finner sågar kritikk av demokratiet som sådan. Det er tross alt en konflikt mellom en urørlig Grunnlov, hugget i sten, som ingen får lov til å overstyre, og demokratiet, hvor folket velger hvem som bestemmer hvilke lover som til enhver tid skal gjelde.
Samlingen blir som sådan unik i Norges debattklima. Selv om mange av bokens forfattere har kommet til orde tidligere, har man neppe funnet en så omstendelig samlet kritikk av sosialdemokratiets forvaltning av Grunnloven som man finner i denne. Belyst fra varierende perspektiver, skrevet av ulike aktører i samfunnsdebatten. Det er å håpe at boken stimulerer til meningsutveksling og debatt, omkring et tema som tross alt er såpass viktig som dette: Vernet av borgeren fra despoti og tyranni.
Grunnloven utfyller to gjensidige roller. Størsteparten av den definerer statens konstruksjon, hvordan den skal være satt sammen av monark, regjering, storting og domstoler. I tillegg finner vi hva Odd Gunnar Skagestad kaller frihetsparagrafene [s. 58], som skal verne hver enkelt borger. Vi skal ha rettssikkerhet, få lov til å ytre oss som vi vil, ha den trosbekjennelsen vi selv måtte ønske og rett til eiendom. Før hadde vi også, ifølge Grunnloven, rett til næringsfrihet, men denne paragrafen ble fjernet 2014.
Frihetsparagrafene som er nedfelt i Grunnloven begrenser altså politikernes spillerom aktivt. Sånn må det være, hvis hver enkelt borger skal bli sikret for despoti. Derfor er det, som redaktøren skriver
«desto viktigere at Høyesterett ikke er den øvrige statsmakts forlengede arm, men har vilje og evne til å være Grunnlovens vokter.»
I tråd med opplysningstidens ideer, men også inspirert av nasjonalromantiske strømninger, satte Riksforsamlingen seg ned og forfattet dokumentet som skulle sikre Norge som et selvstendig land. De lot seg blant annet inspirere av maktfordelingsprinsippet til Montesquieu: Ved å dele statsforvaltningen opp i tre uavhengige søyler, Regjering, Storting og Domstoler, skulle disse passe på hverandre og sørge for at myndighetene ikke begikk overtramp overfor statens borgere. Det kom til uttrykk i en av grunnsetningene mennene på Eidsvold forpliktet seg til å følge: «Den dømmende makt bør være fristilt fra den lovgivende og utøvende.».
Den juridiske likhetstanken, egalitetsprinsippet, stod også sterkt. For eksempel var det en relativt bred stemmerett (gitt tiden Grunnloven ble skrevet), og plikten til å verne om fedrelandet skulle gjelde alle, uavhengig av stand, inntekt eller andre privilegier.
Hva angår vern av enkeltindividet i Grunnloven, har Skagestad en veldig god oppsummering. De såkalte frihetsparagrafene er §2 religionsfrihet, §96, §97, §99 og §102 som går på rettssikkerhet, §100 verner ytringsfriheten, den gamle versjonen av §101 næringsfrihet og §105 eiendomsretten. Vernet av ytringsfrihet er gjerne ansett som en av de mest sentrale, da den både verner om enkeltindividets rett til å mene og ytre hva vedkommende måtte ønske, samtidig som at den sikrer et demokratisk fritt spillerom. Ytringsfrihet sikrer oss muligheten til å offentlig stille oss kritisk til makthaverne.
Eksemplene på overtramp begått av staten mot individet og minoriteter, siden Grunnloven ble fastsatt 1814, er mange. En oppsummering av de verste tilfeller finner man i Vegard Martinsens kapittel «Norge – et glansbilde?». Det er selvfølgelig naturlig å starte med den kontroversielle jødeparagrafen, samtidig som man følger opp med hvordan politiet i Norge under okkupasjonstiden hjalp nazistene å samle og deportere jøder.
Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
Martinsen nevner eksempler på justismord, tiltale uten grunnlag, den norske stats behandling av samene, ulovlig overvåking av sosialister og kommunister, sensur av bøker og filmer, tvangssterilisering av uønskede elementer i samfunnet, utstrakt bruk av lobotomi, mishandling og tortur av barn i barnehjem og ungdomskriminelle. Kort sagt, eksemplene på at de norske myndigheter har forvoldt seg mot landets innbyggere er mangfoldige. Man ser også en viss kontinuasjon av denne trenden i Norge, for eksempel når vi kunne lese i VGs reportasjer om overdrevet bruk av tvang i psykiatrien (min bemerkning).
Å stadig utøke politikeres muligheter for å forgripe seg mot enkeltindividet, gir grobunn for senere maktmisbruk, uansett hvor gode intensjonene måtte være. Bruk av skattepenger, reguleringer og ekspropriert eiendom står nemlig under politisk kontroll. Derfor er det av viktighet at Høyesterett, som en uavhengig instans, vokter Grunnlovens suverenitet. Foreslår Stortinget en ny lov som går imot Grunnloven, skal den forkastes. Men skjer dette?
Dette spør Skagestad i sitt kapittel «Undergraver Høyesterett Grunnlovens frihet?». Han peker her særlig mot tre tendenser som truer Grunnlovens frihetsparagrafer: Sedvanedannende praksis, som er en lav-intensiv og vedvarende prosess som stadig uthuler Grunnlovens innhold. Ny lovgivning, som enten bryter med Grunnlovens paragrafer, eller rett ut endrer selve Grunnloven. Og sist, men ikke minst, den presedens gjeldende rettskjennelser skaper.
Skagestad trekker frem Volstad-saken som et eksempel på hvor Grunnloven settes til side av Høyesterett. Volstad AS hadde gått med på å kondemnere fiskerfartøy, i bytte mot å få en økt fiskekvote for all fremtid. Når staten senere ga den økte fiskekvoten en tidsbegrensning, var spørsmålet om dette strider mot §97, en veldig viktig paragraf som skal verne om rettssikkerheten:
«Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»
Hensikten med paragrafen er at aktører ikke skal straffes for å ha gjort noe som på gjeldende tidspunkt ikke er straffbart. Da dette ble diskutert i Høyesterett, var alle dommerne enige om at §97 var brutt. Allikevel fikk staten medhold, av 9 mot 8 stemmer. Flertallet mente at §97 må vektes opp mot «samfunnsmessige behov». Et av de prinsipielle problemene ved at Høyesterett foretar en slik drøfting, er at «samfunnsmessige behov» er et politisk ladet perspektiv. Grunnloven kan aldri i prinsippet verne oss mot despoti, hvis Høyesterett og Stortinget deler et despotisk politisk perspektiv om hva som oppfyller kriteriet «samfunnsmessige behov». Dagens gode intensjoner leder oss mot morgendagens tyranni.
Et annet kritisk lys på Høyesterett blir kastet av Hans Eirik Olav i kapittelet «Uautoriserte dommere som lovgivere i egen sak?». Han hevder at høyesterettsdommere ikke har, i tråd med loven, avgitt noen dommerforsikring – en forsikring dommere skal avgi uoppfordret, for å forsikre en viss profesjonalitet og habilitet. Videre mener Olav at Høyesterett, i forbindelse med at denne saken ble rullet opp, har bedrevet dokumentmanipulasjon i forbindelse med manglende dommerforsikring
Flere av bokens bidragsytere peker på at Grunnloven har, siden 1814, blitt uthulet over tid. I «Rettigheter i Grunnloven – virkelige eller kunstige?» poengterer Vegard Martinsen at Grunnloven i utgangspunktet først og fremst skulle sikre de individuelle, negative, lockeanske, «virkelige» rettigheter (med noen horrible unntak, som allerede er nevnt). I tråd med at ideer til tenkere som Rousseau, Hegel og Marx fikk mer innflytelse, har vår kultur derimot gått mer bort fra rettigheter som sikrer individets valg, og over til såkalte positive, «kunstige» rettigheter, som krever individets underkastelse og eiendom for å til enhver tid finansiere de makthavendes gode intensjoner.
Et mer konkret eksempel på uthuling av Grunnloven, finner vi i endringene som ble gjort i §100, om ytringsfriheten. Vi kan lese om dette i «Grunnloven §100 – Den besværlige ytringsfriheten» ført i pennen til Skagestad. Han peker på en veldig alvorlig formulering som har funnet veien inn i Grunnloven: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Dette, sammen med en tredobling av paragrafens størrelse, ble innført i 2004.
Vi kan her se en vridning av Grunnloven, fra nettopp å forsvare individets rett til å ytre hva vedkommende måtte ønske, til å underbygge myndighetenes rolle som en plattform og aktør i den offentlige samtalen. Er det nå staten som skal legge premissene for den offentlige debatten?
I tillegg til at det kan virke som at Grunnloven ikke blir tilstrekkelig konservert av Høyesterett, og stadig uthules av Stortinget, har den også hatt iboende mangler fra starten av. Eirik Stillingen trekker frem mangel på beskyttelse av privatliv. Borgerne burde ha rett til å være i fred, gjøre som de selv måtte ønske på egen eiendom uten at uvedkommende har innsyn. Som et eksempel på brudd av retten til privatliv finner man selvfølgelig Datalagringsdirektivet, som er forsøkt innført av Høyre.
Når eidsvollsmennene satte seg ned og skulle forfatte dokumentet som konstituerte Norges land, var det naturlig at de ikke tenkte så mye på privatlivets fred. Man hadde ikke Internet, telefoni eller opptaksapparater for lyd og bilde. Skulle man ha en privat korrespondanse, eller foreta aktiviteter man helst ikke så at andre hadde innblikk i, var man nødt til å oppholde seg i samme rom. Privatlivet ble i stor grad automatisk sikret på grunn av de teknologiske omstendighetene.
Thomas Kenworthy trekker frem en annen svakhet ved Grunnloven i «Eidsvollsgarantien og inflasjonen». Han trekker frem en debatt mellom eidsvollsmennene 13. mai 1814, hvor man diskuterte hvordan kongeriket Norge skulle finansieres. Et forslag, fra det han omtaler som nasjonalistene, gikk på å trykke opp 14 millioner riksdaler, altså regelrett inflasjon av økonomien for å dekke statens utgifter. På den andre siden hadde man forsvarere av det Kenworthy omtaler som «ekte penger». De hadde blant annet et lovforslag som regelrett forbød slik inflasjon: «Regjeringens Beviser for Penge og Bankens Papirpenge maa aldrig tillægges noget tvunget Værd.»
Flere av delegatene var skeptiske til papirpenger, men nasjonalistene fikk gehør for opptrykking av penger for å dekke statens utgifter. De som var skeptisk innstilt argumenterte for at Norges befolkning allerede var fattige og bebyrdet av skatter. Opptrykking av penger ville føre til at deres sparepenger ville få mindre verdi. I tillegg fungerer statlig trykking av penger som en beskatning, og ingen burde bli beskattet dersom det er tvil om nødvendigheten.
Hans Eirik Olav er i sin «Grunnloven, demokrati og menneskerettigheter» kritisk til selve dannelsen av Grunnloven. Han påpeker at utnevnelsen av Riksforsamlingen var direkte udemokratisk. Grunnlovens innhold ble «kokt ned» til et kompromiss mellom de ulike aktører, som bestod av embetsmenn, bønder, noen få kjøpmenn og en håndfull godseiere. Ingen representanter for Nord-Norge var til stede, de rakk ikke frem. Ingen andre av landets 900 000 innbyggere deltok i noen avstemning om Grunnlovens innhold.
Han hevder således at Grunnloven mangler helt legitimitet, som kontrakt vil den bare binde de 112 medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvold. Olav avfeier således alle tanker om samfunnskontrakten, inklusiv den individualistiske lockeanske varianten.
Grunnlov og frihet avsluttes ved å rette skyts mot statsforvaltningen. Det starter med Thomas Kenworthys analyse av folkesuvereniteten. Han mener at for å ha reell folkesuverenitet – at befolkningen bestemmer fremfor en despot eller et statsapparat – så må absolutt alle ha selvråderett. Dette innebærer en begrenset makt til statsapparatet. Den makten som ikke eksplisitt er gitt staten via Grunnloven tilhører befolkningen, det sivile liv.
Den originale Grunnloven inneholder mange begrensninger av statsmakten. Kongens makt er definert og innskrenket, vi har ikke noe enevelde. Statsforvaltningen skal deles i tre. Man har grunnlovsfestet ytringsfrihet og næringsfrihet, og forbud mot arvelige rettigheter. Det er sikret en plass til sivile institusjoner og stor selvråderett.
Norge i dag ser derimot ikke slik ut. Parlamentarismen fra 1884 har ført til en oppblåst stat, som har gått langt utover Grunnlovens mandat. Reguleringer, konsesjoner, skatt, toll med mer har effektivt fjernet både reell eiendomsrett og næringsfrihet. Vi har en statsforvaltning med en million ansatte og et budsjett på 1200 millioner. Kenworthys alternativ er et reelt folkestyre, hvor frie mennesker med reell eiendomsrett står fritt til å danne sivile institusjoner, hvor sedvanerett styrer lovene som står utenfor Stortingets mandat, og hevder dette er eneste måten å sikre en effektiv, konfliktfri og rik samfunnsutvikling.
Demokratiet blir diskutert av Nina Karin Monsen i «Flertallsstyre ad absurdum?». Flertallsstyre ble et ideal når man hadde konge og adel som styrte, og folket var dem som ble hersket over. Folket var de som opplevde virkeligheten, som erfarte rett og urett. Monsen tar til orde for det nye folket, dem som i dag blir tilsidesatt av demokratiet. Velferdsstatens trengende, de psykisk syke, de avmektige køståerne i helsevesenet, narkomane, kriminelle. Det er disse som i dag blir hersket over, som ikke blir representert i demokratiet. Demokratiet «fungerer» for dem som har funnet sin plass i systemet. (Tankene går her fort til Martinsens tidligere innlegg, hvor han påpeker justismord, tvangssterilisering, overvåking og sensur utført formodentlig av flertallets vilje.)
Monsen forsøker å finne den egentlige folkeviljen og folkemakten. Hun starter sin analyse ved å påpeke at vilje kun finnes i den enkelte av oss. Makten finnes kun hos den som faktisk setter en bestemmelse ut i live, om bestemmelsen er utført av et flertall eller ikke. Og bestemmelsen som sådan har ingen forsikring i å være god eller rettferdig, bare fordi den er kommet frem til via valg. Hun konkluderer derimot ikke med hva slags styreform som eventuelt burde overta dagens system.
«Folkeviljen er den personlige vilje til rettferdighet for dem som har lidd urett, og har ingenting å gjøre med hva de fleste har lyst til, begjærer eller ønsker.»
Avslutningsvis søker redaktør J.K. Baltzersen å forklare hvordan sosialdemokratiet Norge kunne blitt så stort, og hva man kan gjøre med det. I «Demokratiet er ikke frihet» påpeker han at statsmakten i dag er mye større enn under kongens enevelde. Det er mange større områder i vårt liv hvor statsmakten griper inn. Han hevder at dette skjer via stemmekjøping – politikere lover bort sosiale goder mot stemmer og at man har en sammenblanding av de styrende og de styrte, som legitimerer statens størrelse.
Også Baltzersen argumenterer for å innskrenke statsmakten igjen etter modell av ideene til Montesquieu. Han ønsker å igjen gi monarken reell makt, for også å ha en maktfordeling mellom folket og en annen, uavhengig, instans. Når vi ikke lenger styrer oss selv i like stor grad, vil befolkningen kanskje igjen se viktigheten av en Grunnlov som begrenser statsmaktens utøvelse.
Bokens forfattere ønsker å føre bestemmelsesretten i størst mulig grad tilbake til det sivile samfunn. Vekk fra byråkrater og politikere, og tilbake i hendene til «folket» eller individet. Og de argumenterer godt for at Grunnloven burde forsikre at en stat ikke eser ut som det Norge har gjort. Det er vanskelig å si om Riksforsamlingen bekymret seg for dette. At nasjonen Norge skulle få en meget omfattende statsforvaltning. De kunne neppe engang ha forestilt seg den utvikling vi har hatt.
I denne anmeldelsen har jeg bevisst valgt å ikke gå i dialog med bokens forfattere. Det har ikke vært noen ambisjon om å ta dem i hverken faktafeil eller tankefeil. (Det ville i så fall vært en meget omstendelig oppgave.) Motivasjonen har heller vært å videreformidle bokens ulike perspektiver på Grunnlovens rolle overfor friheten. Og det er både spennende og interessant å fordype seg i dette materialet.
Artiklene samlet gir leseren et utmerket innblikk i den liberale kritikken av Grunnloven og dens forvaltning. Man både får et godt perspektiv av den liberale tanketradisjonen i Norge og Skandinavia, Grunnlovens innhold og omfang, og forskjellige utgangspunkt for liberale perspektiver på dagens sosialdemokrati. Stadig med frihetsparagrafene, maktfordeling og statsforvaltning som et rungende bakteppe. Det er i virkeligheten synd at få har dette perspektivet på Grunnloven, og dens rolle i å beskytte borgernes frihet. At mange i dag nærmest tar det for gitt at «viktige oppgaver» er noe som skal taes hånd om av statsforvaltningen.
Om man skal komme med noe kritisk til denne boken, må det trekkes frem det noe snodige valget av åpningskapitler. Boken burde absolutt starte med et par av Skagestads artikler – som den gjør – han er flink til å formulere Grunnlovens rolle og innhold. Men både fortellingen om Riksakten og et ikke lenger eksisterende stipendiat fremstår som historiske kuriositeter, og har ikke samme effekt til å gjøre debattboken relevant innledningsvis.
Avslutningsvis må det allikevel understrekes at dette er en bok vel verdt å plukke opp. Boken kan leses både med et grådig og kresent sinn: Bokens kapitler kan selvfølgelig leses i den rekkefølge man måtte ønske. Kapitlene er separert med mange velplukkete sitater av ulike liberale tenkere, et knep jeg likte godt. Grunnlov og frihet er varmt anbefalt.
Boken kan kjøpes gjennom dens hjemmeside http://grlfrihet.no/
