Donald Trumps ros av en handlekraftig autokrat er dessverre ikke unikt for en amerikansk president. Franklin D. Roosevelts beundring for Benito Mussolini var sterkere.
«There seems to be no question that [Mussolini] is really interested in what we are doing and I am much interested and deeply impressed by what he has accomplished and by his evidenced honest purpose of restoring Italy.»
– Franklin D. Roosevelt, 1933
Det er knapt den ting Donald Trump kan foreta seg som ikke sjokkerer Vesten og vestlige medier. Ikke all harmen som rammer ham er berettiget, men ganske mye er det. Deriblant hans myke tilnærming til Russlands president Vladimir Putin.
Også før han havnet i det ovale kontoret snakket Trump om samarbeidsmuligheter med Putin, en mann han ser opp til som en god leder. At russiske myndigheter skal ha forsøkt å påvirke det amerikanske valget, ser ikke ut til å endre Trumps positive oppfatning.
De to stormaktlederne er skjønt enig i at slike beskyldninger ikke skal komme i veien for fremtidig samarbeid. Nå diskuteres, nesten som en dårlig spøk, et potensielt samarbeid om nettsikkerhet.
For oss som ser USAs rolle i verden som unik, den til en liberal leder, er kameratskapet med en gangster som Putin alvorlig. Men vi er ikke vitne til noe nytt. Det er vi sjelden når makt, menneskenatur og fremtidsvisjoner er involvert.
Ofte trekkes paralleller fra vår tid til 1930-tallet. Den store depresjonen som fulgte krakket i 1929 likner resesjonen Vesten har befunnet seg i etter kredittboblekollapsen i USA og eurosonen i 2007-8. Det gjør også den proteksjonistiske og nasjonalistiske linjen flere politiske partier i Europa legger seg på, og svermingen for sterke ledere i en tid med store uroligheter.
Nesten glemt er den slående likheten i hvordan den i dag hyllede Franklin D. Roosevelt beundret Italias diktator Benito Mussolini (frem til midten av 1930-tallet), og hvordan Trump forholder seg til Putin. Faktisk var FDR mye mer rosende i sin omtale av Mussolini enn Trump har vært av Putin.
FDR implementerte i trettiårene reformprogrammet New Deal. Sosialdemokrater og sosialister fremhever i dag New Deal som en høyst nødvendig respons på vanskelige økonomiske tider og som et riktig steg mot en mer rettferdig styrt økonomi. Liberalister og konservative mener til forskjell at den forlenget depresjonen og legitimerte skadelige, statlige inngrep i økonomien.
Personlig er jeg delt. Utgiftspolitikken var nødvendig som et ad hoc-tiltak for å bekjempe et gjeldsdeflasjonsproblem myndighetene selv hadde skapt. Men det meste annet var skadelig og dro USA i en uheldig retning med mer statlig intervensjonisme.
At New Deal var sterkt inspirert av den italienske fascistiske modellen er det liten tvil om. Beslutninger om hva og hvor mye som skulle produseres, ble revet ut av forretningsfolks hender og plassert i statlig støttede og instruerte karteller.
En av programmets arkitekter og medlem av FDRs hjernetrust Rexford Tugwell reiste på besøk til Mussolinis Italia. Imponert over fascismen, noterte han: «It’s the cleanest, neatnest [sic], most efficiently operating piece of social machinery I’ve ever seen. It makes me envious.»
Italia hadde, i Tugwell sitt syn, gjort det som var nødvendig for å overvinne krisen og modernisere samfunnet. Som Mussolini selv skrev i La dottrina del fascismo (1932) under depresjonen: «Statens viktighet vokser raskt.» Ikke overraskende mente totalitære Mussolini, som newdealerne, at krisen som fulgte 1929, kun lot seg fikse ved at staten grep inn.
I Norge ble planøkonom og Arbeiderpartiets støttespiller Ragnar Frisch og politiker og økonom Ole Colbjørnsen, som returnerte til Norge etter å ha jobbet i russisk tjeneste, influert av New Deal. På 1930-tallet ønsket de sterk statlig pengepolitisk og finanspolitisk involvering, og utarbeidet kriseprogrammer med forslag om å øke statens utgifter med 135 millioner kroner gjennom låneopptak (et ekstremt høyt beløp for sin tid).
Tugwell var den mest venstreorienterte i FDRs administrasjon, og beundret den sovjetiske planøkonomien. Han forelsket seg også i Mussolinis økonomiske politikk, selv om han avviste fascismen på ideologisk grunnlag. Mussolinis kritikere kjente han igjen i dem som kritiserte FDR: «But he has the press controlled so they cannot scream lies at him daily.»
Nasjonalsosialister og fascister ønsket de økonomiske elementene i New Deal velkommen, mye fordi det lå en enorm propagandamulighet i at verdens mektigste nasjon nå beveget seg i deres retning.
Spydspissen i New Deal fra 1933 var National Industrial Recovery Act (NIRA) og Agricultural Adjustment Act (AAA). Disse lovenes formål var å skjerme amerikanske selskaper fra konkurranse og gjøre dem profitable, slik at økonomien igjen skulle vokse. Via NIRA oppsto National Recovery Administration, og priser, produksjonsmengde, sysselsetting og fordelingsmetoder ble styrt som kooperativene i Italia.
Folk som i dag i panegyriske vendinger omtaler New Deal som et vakkert skritt mot et større velferdssamfunn, virker lite kjent med den substansielle kritikken som ble rettet mot politikken i sin tid. Det var ikke bare FDRs kritikere som påpekte slektskapet mellom den økonomiske politikken til New Deal og fascismen og nasjonalsosialismen.
Det fascistiske elementet i kjernen av programmet ble påpekt av blant andre journalisten Mauritz Hallgren som kommenterte i Spectator at «Unattended by black-shirt armies or smug economic dictators – at least for the moment – we are being forced rapidly and definitely into fascism». Roger Shaw skrev i North American Review at newdealerne anvendte fascistiske midler for å nå liberale mål, og at New Deals NRA var «plainly an American adaptation of the Italian corporate state in its mechanics».
Venstreradikale V. F. Calverton skrev i Modern Monthly at NRA gjør jobben europeisk fascisme satte seg fore: å fjerne den lille mannen og oppløse mindre virksomheter som økonomisk kraft.
Lederen av det amerikanske sosialistpartiet Norman Thomas skrev i samme blad at likhetene mellom «the economics of the New Deal to the economics of Mussolini’s corporative state or Hitler’s totalitarian state are both clear and obvious».
Og for å sitere historikeren Wolfgang Schivelbusch fra Three New Deals: Reflections on Roosevelt’s America, Mussolini’s Italy, and Hitler’s Germany, 1933-1939 (2006):
«There was hardly a commentator who failed to see elements of Italian corporatism in Roosevelt’s managed economy under the National Recovery Administration, the institution formed in 1933 to maintain mandatory production and price “codes” for American industry.»
Men mange var av den oppfatning at fascisme ikke trengte å innebære undertrykkelse og terror. Sammenlikningen med fascismen haltet på et punkt, og det var at New Deal ikke søkte å kvitte seg med det demokratiske systemet.
Newdealere likte ikke sammenlikninger med totalitære regimer. Privat var imidlertid FDR ærlig om sin sympati for Mussolini og sin interesse for den italienske lederens økonomiske og sosiale orden. Hitler følte han ingen slektskap med verken ideologisk eller politisk. Men for Mussolini hadde han kun «sympathy and confidence». FDR sa i en konfidensiell samtale med en reporter at «I am keeping in fairly close touch with that admirable Italian gentleman».
Poenget er ikke å bedrive whataboutism, men å påpeke et stadig tilbakevendende problem. Potensielle, uhellige allianser mellom ledere av liberale stormakter og autokrater er utfordringer som følger med når velgere glemmer prinsipper og ønsker handlekraftige og sterke menn ved roret.
Sterke menn er opptatt av å få ting gjort – og de beundrer andre sterke menn som får ting gjort. For den sterke mannen er rettsstaten et fengsel. Prinsipper og ideologier er noe han håner.
Trump hører hjemme blant sterke og utålmodige menn. Men venstresidens kjæledegge og favorittdemagog Bernie Sanders er intet unntak, med sin begeistring for Cubas avdøde diktator Fidel Castro som tok livet av en haug mennesker og tvang journalister, homofile og politiske motstandere inn i arbeidsleirer.
En av dem som på FDRs tid forsto skjørheten i den liberale rettsstaten best, var journalisten og borgerrettighetsaktivisten Oswald Garrison Villard. I sin kritikk av FDR og New Deal i Political Quarterly, skrev Villard at lovgivningen hadde økt presidentens makt, gitt ham visse «dictatorial powers» og etablert presedenser som ville gjøre det enkelt for etterfølgere av FDR, eller for FDR selv, å bringe landet nærmere fascismen.
USA er robust. Landet har ikke blitt en fasciststat. Hittil er det ingenting som tyder på at vi får se et fascistregime under Trump. Landet overlevde tross alt FDR, selv om den økonomiske friheten fikk seg en smell.
Flørtingen med autokrater og autokratiske metoder viser viktigheten av å holde hodet kaldt og gi støtte til lederskikkelser som forstår verdien av prinsipper og individuell frihet. Som ikke lar seg lokke av snarveier. Som ser at statsmaskineriet kan være en velsignelse brukt på eksterne trusler – og en tragedie om mobilisert mot egen befolkning.
