Liu Xiaobo og den norske skammen

Som Carl von Ossietzky i 1938 døde Liu Xiabo i sine fangevokteres vold. Begge ble tildelt Nobels fredspris – men fikk aldri motta den. Blant likhetene dem imellom er den norske skammen.

At den kinesiske dissidenten, menneskerettighets- og demokratiforkjemperen Liu Xiaobo ble tildelt Nobels Fredspris i 2010 er kanskje den modigste tildelingen av Nobelkomiteen under Thorbjørn Jaglands ledelse.

Charter 08 – selvfølgelige krav – utålelige for diktaturet
Liu Xiabo er en av forfatterne bak Charter 08, et dokument for endringer i den kinesiske grunnloven. Inspirert av Vaclav Havels Charta 77. Det var Charter 08s krav om menneskerettigheter, demokrati og uavhengige domstoler som fikk Liu Xiaobo fengslet «for å undergrave statens myndighet».

Når man leser innholdet i del II av Charter 08 finner man formuleringer som enhver burde kunne stille seg bak. Forfatterne skisserer grunnprinsippene og verdiene for et fritt samfunn. For eksempel:

«Frihet er de universelle verdienes kjerne. Retten til frie ytringer og trykkefrihet, trosfrihet, forsamlingsfrihet, til å bevege seg fritt, streikeretten, og retten til å marsjere og demonstrere er alle konkrete uttrykk for frihet. Hvor friheten ikke blomstrer, er det ingen moderne sivilisasjon å snakke om.
Menneskerettigheter: Menneskerettighetene er ikke gitt av en stat. De er medfødte rettigheter som nytes av alle mennesker. Å sikre menneskerettigheter er det viktigste målet for en regjering og samtidig det som gir legitimitet til dens offentlige myndighet. »

Innholdet i Charter 08

Prisen for å utfordre China
Å utfordre det mektigste diktaturet i verden er ingen bagatell. Det fikk norske myndigheter føle. I ettpartistaten China ser man ikke forskjell på Nobelkomiteen og den norske regjeringen. Derfor ble Norge holdt ansvarlig for tildelingen, og støtt ut i kulden. Helt frem til i år. Statsminister Erna Solberg og hennes utenriksminister Børge Brende klarte å få åpnet døren til diktaturet på gløtt – for norske varer. Prisen var å signere en erklæring som gjør at Norge har ilagt seg selv munnkurv om kinesiske forhold. Det så vi i forbindelse med besøket til Dalai Lama, en annen vinner av Nobels Fredspris. Og vi har sett det fra det ble kjent at Liu Xiaobo var dødssyk og nå frem til reaksjonene på hans død.

Likheten mellom Ossietzky og Liu; den norske stats feighet
Det finnes mange tråder mellom nettopp Carl von Ossietzky og Liu Xiabo. De utfordret sin tids mektigste diktaturer. De gjorde det uten vold. De ble tildelt Nobels Fredspris, men kunne ikke motta den. Og begge døde i diktaturets fangenskap. Men det er mer: I boken Æresordet, femte bind av Tor Bomann-Larsens biografi om kong Haakon VII og dronning Maud forteller forfatteren i et ganske kort kapitel (Tomme stoler, s. 146 – 153) om Nobelkomiteen, regjeringen og kongehusets opptreden da Carl von Ossietzky fikk fredsprisen i 1936:

«Siden Nobelinstituttet ble opprettet på tampen av unionen med Sverige hadde komiteen vært å betrakte som et statlig organ, tungt besatt med fungerende stortingspresidenter og statsministre, bare med fredsfantasten Bjørnstjerne Bjørnsom som litterært alibi. Bruddet med denne høyoffisielle linjen kom først med behandlingen av kandidaten Ossietzky» (s. 146).

«Resultatet av samtalen mellom Kong Haakon og Halvdan Koth ble synlig for all verden da Nobelpris-utdelingen fant sted om formiddagen den 10.desember 1936. Koth møtte som regjeringens representant sammen med statsminister Nygaardsvold, forsvarsminister Monsen og landbruksminister Ystgaard. Kongens og Kronprinsens stoler sto tomme.» (s 151).

Slik reddet Arbeiderpartiet sitt pasifistiske ansikt, samtidig som Hitler-Tyskland fikk et klart signal om at Norge som stat sto utenfor beslutningen.» (s. 152).

«Det hjalp imidlertid lite at Stangs tale var både lavmælt og tannløs. «Den ble hilst med et fullkomment demonstrativt bifall» konstaterte Aftenposten «- de ivrigste Ossietzky-forkjemperne udmerket sig ved å legge stor og langvarig energi i klappsalvene.»» (s 152).

«Om regjeringen bar ansvaret, ble det på lengre sikt kongehuset som måtte bære byrden ved beslutningen. Kong Haakon hadde utviklet et mesterskap i å håndtere situasjoner i skjæringspunktet mellom politikk og formalitet. Bevisst hadde han unnlat å bruke den mulighet han hadde til å akseptere professor Stangs invitasjon. I like liten grad som Halvdan Koht ønsket kong Haakon å provosere den tyske stat. Hans lojalitet til regjeringen hadde vist seg sterkere enn frihetstanken» (s 152/153).

Fredrik Stang var leder i Nobelkomiteen. Halvdan Koht var utenriksminister.

Feigheten dominerer også i 2017
Som nevnt har Norge vært støtt ut i kulden av kinesiske myndigheter helt siden 2010. Først like før jul i fjor endret det seg, og i år kom avtalen norsk næringsliv og norske myndigheter har ventet på.

Da Dalai Lama besøkte Norge i 2014, 25 år efter at han fikk Nobels fredspris, var det ikke i Norges interesse å møte ham. Stortingspresident Olemic Thommessen (H) var tidligere leder av Tibet-komiteen på Stortinget, men nektet å låne ut et lokale på Stortinget til møtet med Dalai Lama.

Som stortingsrepresentant var det Jan Tore Sanner som foreslo Liu Xiabo til Nobels fredspris. Men som statsråd i Erna Solbergs regjering har Sanner forholdt seg taus efter at nyheten om Liu Xiabos sykdom ble kjent for få uker siden. Utenriksminister Børge Brende har vært like taus. Erna Solberg avbrøt et intervju da hun fikk spørsmål om Norge ville stille seg bak EUs henstilling til kinesiske myndigheter om å la fredsprisvinneren få behandling i utlandet. Og nå er det for sent.

Heller ikke Ap har så mye å skryte av når det gjelder Liu Xiabos skjebne. Ifølge Nobelkomiteens mangeårige sekretær Geir Lundestad forsøkte Støre å stoppe fredsprisen til Liu.

Verdens største diktatur rekker lenger enn sine grenser
China er verdens største diktatur, der Kommunistpartiet nekter 1,3 milliarder mennesker frihet til å leve sine liv i fred for innblanding, og til grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og til å velge sine ledere. Men regimets fangarmer rekker lenger; med kapital, teknologi og arbeidskraft får regimet venner over hele verden. Makthavere i land i Afrika og Asia som heller ikke har til hensikt å garantere sine innbyggere frihet. Også norsk næringsliv logrer for diktaturet i Beijing. Hverken norske politikere eller næringslivsledere er så modige som Liu Xiaobo. Slik han sa det selv, sitert av Thorbjørn Jagland under nobelprisseremonien i 2010:

– Storheten i ikke-voldelig motstand er at selv når mennesker står overfor et mektig tyranni og påføres lidelse, svarer offeret hat med kjærlighet, fordommer med toleranse, arroganse med ydmykhet og vold med rasjonell tanke.

Ved Liu Xiabos død er det grunn til å føle på den norske skammen. Den kommer med et umiskjennelig kjennetegn: Feighet.