De fleste migrantene som drar til Europa lengter etter frihet, arbeid og velstand. Den beste løsningen på migrantstrømmen å innføre økonomisk frihet i landene som migrantene rømmer fra.
Onsdag i forrige uke hadde Her og Nå et interessant innslag om båtflyktningene i Hellas og Italia. Forsker ved NUPI, Morten Bøås, fortalte om funnene i en fersk rapport fra UNHCR om båtflyktningene og hvem de er.
Ifølge Bøås har nærmere 100 000 mennesker ankommet Europa over Middelhavet så langt i år. Over halvparten av dem er ikke flyktninger fra land herjet av krig, men migranter fra relativt fredelige afrikanske land som Guinea, Nigeria, Gambia, Senegal og Mali. De fleste av dem tidligere franske kolonier.
Nesten alle migrantene er unge, enslige menn, og få har høyere utdanning. Disse unge mennene ser ingen fremtid i hjemlandene, hvor det finnes lite frihet, få jobber og lite velstand, og ønsker seg i stedet til vestlige land, hvor det finnes både frihet, arbeid og velstand.
De unge mennene vet at mange migranter som overlever turen til Europa får opphold på humanitært grunnlag. Derfor er de villige til å risikere alt for en sjanse i Europa.
Jeg forstår veldig godt hvorfor migrantene ønsker å skape seg et bedre liv i Europa. En gang var vi nordmenn i samme situasjon. I perioden 1825-1920 reiste over 800 000 nordmenn til USA – mulighetens land – for å finne et bedre liv.
Samtidig er det forståelig at de fleste europeere ønsker å begrense menneskestrømmen til kontinentet vårt. Det er åpenbart en grense for hvor mange hundre tusen migranter Europa klarer å absorbere hvert eneste år, uten at det går utover integreringsevnen.
På søndag meldte NRK om at Italia ikke lenger makter å ta hånd om alle båtflyktningene som krysser Middelhavet og ber andre EU-land om å ta en større del av ansvaret. Italia foreslår blant annet å opprette flyktningmottak på kysten av Libya, hvor nesten alle flyktningene og migrantene seiler ut fra.
På kort sikt er flyktningmottak i Libya antageligvis den beste mulige løsningen for å stanse migrantstrømmen.
På lang sikt må det arbeides for en annen løsning, nemlig innføring av økonomisk frihet i landene som migrantene rømmer fra. Økonomisk frihet vil skape nye økonomiske muligheter for alle de unge mennene som drømmer om å komme seg opp og frem i verden.
Et samfunn har økonomisk frihet når alle innbyggerne har privat eiendomsrett og kan handle fritt med hverandre, og når myndighetene beskytter liv og eiendom mot inngrep fra andre.
Økonomisk frihet fører til økonomisk vekst, som er det desidert viktigste midlet for å skape utvikling, nye muligheter og velstand i et samfunn. Se for eksempel avdøde Hans Rosling i denne TED-talken.
Det er god grunn til å tro at økonomiske frihet er mangelvare i de vest-afrikanske landene som migrantene kommer fra.
Kanadiske Fraser Institute har en indeks som måler økonomisk frihet i verden. Indeksen måler et lands grad av økonomisk frihet innen fem områder – størrelse på offentlig sektor, rettssystem og eiendomsrett, tilgang på trygge penger, frihet til internasjonal handel, og reguleringer.
På indeksen fra 2014 havner Nigeria, Senegal, Ghana, Mali og Guinea på henholdsvis 113., 118., 120., 137. og 153. plass.
Til sammenligning havner mange europeiske land i den første kvadranten, blant annet Storbritannia på 10. plass, Danmark på 21. plass, Tyskland på 30. plass og Norge på 32. plass. Singapore, Hong Kong og New Zealand er for øvrig helt øverst på henholdsvis 1., 2. og 3. plass
Det viktigste tiltaket er å begrense statsmakten ved å grunnlovsfeste liberale prinsipper som maktfordeling, lovstyre og individuelle rettigheter, og å innføre reformer som støtter en mest mulig fri markedsøkonomi.
Dessverre er det ikke all verden Vesten kan gjøre for å innføre økonomisk frihet i andre land. Reformene må gjøres av landene selv og de må forankres i deres egne forestillinger, verdier og tradisjoner. Vestlige land kan ikke tvinge andre land til innføre økonomisk frihet. Det vil bare virke mot sin hensikt.
Det Vesten kan gjøre er å stanse eller gjøre om på mesteparten av bistanden, som i mange tilfeller bare bidrar til korrupsjon, konflikt og å hindre nødvendig politisk utvikling.
