La oss plassere nazismen der den hører hjemme. Kun formaliteter skilte det økonomiske systemet i Nazi-Tyskland fra sosialismen i Sovjet.
Men jevne mellomrom bobler det opp noen uenigheter om hvorvidt Adolf Hitler og nazismen hører hjemme på den politiske aksens venstre eller høyre fløy.
Med så mange titalls millioner uskyldige som har fylt opp massegravene under kommunismens kryssende hammer og sigd, er det ikke rart at venstreradikale roper «Hold an! Akkurat denne fyren er deres, vi har nok med Stalin, Pol Pot og Mao», når noen kaster Hitler på dem: At ’nazisme’ er forkortelse for ’nasjonalsosialisme’ gjør ikke nazismen sosialistisk!
Og dét skal man ikke krangle på. Den tyske demokratiske republikk (DDR) var ikke spesielt demokratisk, det er heller ikke Kongo eller Nord-Korea selv om de har flettet ’demokrati’ inn i navnet sitt. Forhåpentligvis kan vi også enes om at nazismen ikke blir et høyresidefenomen i kraft av at mange omtaler ideologien som ’høyreekstrem’.
Stort mer overbevisende er det kanskje ikke at tyske kommunister i 1933 ikke bare unngikk å protestere mot Hitlers seirende parti, men, som leninisten Max Eastman kommenterte i Stalin’s Russia and the Crisis in Socialism (1940), «greeted his advent as a step forward toward the workers’ revolution». Det kan si mer om datidens strømninger enn om den faktiske politiske plattformen til nazistene. Men det gir en definitivt noe å tenke på.
Fra Hitler har det kommet antikommunistiske så vel som antikapitalistiske utsagn, og disse er til liten hjelp for å plassere ham på en økonomisk-politisk skala. Fascismen, som nazismen var en variant av, består av et driv mot makt og den primitive dyrkingen av stammens underkastelse for høvdingen. Utover det, er det i fascismen generelt vanskelig å finne noen virkelig doktrine.
Sentralt i nazistenes planer var imidlertid erobring av lebensraum for tyskerne, som vil si et område så stort og rikt på naturressurser at tyskerne kunne leve økonomisk selvforsynt.
Årsaken til at Max Eastman sent i livet forlot kommunismen er flere. En av innsiktene som ledet til løsrivelsen var den at Stalins byråkratiske diktatur ikke simpelthen forrådte marxistenes revolusjon, men var en direkte konsekvens av denne. Totalitarismen kom ikke bare som en parasittisk vekst på en industri som var blitt nasjonalisert, men var en iboende del av nasjonaliseringsprosessen.
I Russland ble statens kontroll under kommunistene absolutt. Statsmakten tok eierskap over samfunnets produksjonsmidler, og det ble fra sentralt hold bestemt hva som skulle produseres og hvordan. I det sosialistiske systemet nazistene opprettet i Tyskland var det likedan.
Det russiske mønsteret for sosialisme var byråkratisk. Her utførte myndighetenes departementer all økonomisk virksomhet, og administreringen liknet den for en hær. I det tyske mønsteret ble det til forskjell bevart et nominelt privat eierskap over produksjonsmidlene, som ga modellen et tynt skinn av kapitalisme. Ved å kun kaste et overflatisk blikk på forholdene, kunne det se ut som om økonomien i Tyskland hadde ordinære priser, lønninger og markeder.
I realiteten fantes ikke lenger entreprenøren, kun en betriebsführer – butikkeier. Disse bedrev kjøp og salg, de betalte arbeidere lønn og de betalte leie. Men det fantes ikke noe arbeidsmarked. Lønningene ble bestemt av myndighetene. Det var også myndighetene som instruerte butikkeierne om hva og hvordan de skulle produsere, til hvilke priser og hvem de skulle handle med. Alle priser, lønninger og renter ble diktert av en sentral autoritet.
Man opererte med utbytte i Nazi-Tyskland. Men også dette rent nominelt, og fem planeter unna det man forbinder med utbytte i et kapitalistisk samfunn. Utbyttet begrenset seg til noen få prosent, og skattene på disse var 55 prosent mens resten ble krevd inn som «frivillige bidrag» og investert i statsobligasjoner.
«Almost the only freedom left to the German employer,» påpekte datidens redaktør av The Economist Geoffrey Crowther, «is to put his name on the firm’s stationery». Stephen Raushenbush, som var en svært delaktig strateg i krigen mot nazistene, skrev i The March of Fascism (1939) at den tyske eieren av en forretning, akkurat som eieren av et hjem, viste en «perfect obedience» til staten fordi han visste at det er «perfectly possible for the state to take the last feature of the older system away from him».
Raushenbush forklarer at en viktig del av den nazistiske doktrinen var å holde på formen til privat eiendom og samtidig strippe den for alle kvalitetene man tidligere hadde knyttet til institusjonen.
Som den østerrikske økonomen Ludwig von Mises skrev i Omnipotent Government: The Rise of the Total State and Total War fra 1944:
«This is socialism in the outward guise of capitalism. Some labels of capitalistic market economy are retained but they mean something entirely different from what they mean in a genuine market economy.»
I Tyskland, som i Russland, ble mye styrt av byråkratene, for eksempel jernbanesystemet, kullgruvene, telegrafen og telefonlinjene. Det var ikke det filosofiske synet som gjorde at disse to mønstrene skilte seg på andre punkter, men praktiske hensyn. Det russiske mønsteret kunne ikke implementeres i et land som Tyskland, hvor muligheten for å leve fullstendig selvforsynt ikke var til stede (noe det derimot var i Russland, et land rikt på naturressurser).
Enkelte vil nok si at militarisme er et typisk trekk ved høyresiden. Men både i Nazi-Tyskland, Fascist-Italia og Sovjet-Russland, nasjoner konstant forberedt på krig, ble innbyggerne militarisert fra de var små barn.
Videre kan nasjonalismen vanskelig være et definerende trekk ved høyresiden. Riktig nok så venstresidens Marx og Lenin kommunismen som internasjonal og arbeideren som ubundet til noen enkeltnasjon. Men det finnes også nasjonalistisk orienterte sosialister, som Stalin. Og det vil fort bli en utfordring å plassere frimarkedstilhengere som ønsker fri flyt av varer og mennesker på tvers av landegrenser, om de ikke skal innrømmes en naturlig plass på den politiske høyresiden.
Så hva er det ved nazismen som plasserer uhyrligheten til høyre på en politisk skala? Det er høyst uklart.
Det særegne ideologiske trekket ved nazismen er lebensraum. Nazistene forbarmet seg ikke over hele menneskeheten i sin utopi, slik mange sosialister gjør. Men i praksis har forsøk på å ankomme nazismens og sosialismens paradis (vi snakker ikke her om dagens myke, sosialdemokratiske variant av sosialismen) alle inkludert jødeforfølgelser, arrestasjoner, konsentrasjonsleirer, deportasjoner, massehenrettelser og plassering av intellektuelle i tvangsarbeid mens bøkene deres blir brent.
«The Nazis have not only imitated the Bolshevist tactics of seizing power. They have copied much more,» forklarer Mises i Omnipotent Government:
«They have imported from Russia the one-party system and the privileged role of this party and its members in public life; the paramount position of the secret police; the organization of affiliated parties abroad which are employed in fighting their domestic governments and in sabotage and espionage, assisted by public funds and the protection of the diplomatic and consular service; the administrative execution and imprisonment of political adversaries; concentration camps; the punishment inflicted on the families of exiles; the methods of propaganda.»
Jakten på et meningsfullt skille mellom nazismen og sosialismen er fånyttes, i hvert fall om målet er å plassere systemene i hver sin ytterkant av en politisk akse.
Historien viser utvetydig at privat eierskap er uløselig knyttet til sivilisasjon. Sosialisering av samfunnets midler er den pene måten å si at midlene blir nasjonalisert. Nå er det ikke lenger du som eier eiendom, men statsapparatet – som også er i besittelse av voldsmonopolet.
Med en slik makt konsentrert i statens hender – som i Nazi-Tyskland og i Sovjet-Russland – tar det ikke lang tid før mennesker som aldri må skjenkes noen form for makt, søker seg nettopp hit. Som Josef Stalin. Som Adolf Hitler.
Og utfallet er grøssende forutsigbart.
