Argumentene for det kapitalistiske systemet er mange. At hver og en nødvendigvis får som fortjent i et fritt marked, er imidlertid ikke et av dem.
Investor Øystein Spetalen uttalte for en tid tilbake i en film for Oslo Business Forum at vellykkethet ikke har noe å gjøre med flaks. Han siterte alpinisten Ingemar Stenmark: «Han som trener mest, har mest flaks.»
Dagbladets Ola Magnussen Rydje var i sin kritikk av Spetalens syn ikke udelt uenig med finansmannen, men hevdet at det i hard konkurranse er flaksen som avgjør.
Tren hardt og få resultater, sier Spetalen. Hard trening skiller vinnere fra tapere. Implisitt: Klarer vi å hente frem nok viljestyrke og disiplin, vil vi fortjent kunne høste fruktene av innsatsen. Mens for Rydje er ikke disse fruktene nødvendigvis like fortjente.
Så, handler suksess i markedet om hardt arbeid eller handler det om flaks?
Noen jobber mye og tjener mye. Andre jobber mye og tjener lite. Og det finnes dem som jobber lite og tjener mye. Hvordan velferd fordeles i et fritt marked er interessant. Men å redusere det til en diskusjon om hardt arbeid eller flaks er et blindspor. Frihet gir enkeltmennesket mulighet til å gjøre det beste ut av det han har, men innebærer samtidig at han i flere tilfeller overlater skjebnen sin til krefter han ikke kan kontrollere.
Spontane oppdagelser
Kloden er befolket med individer som alle har forskjellige forutsetninger. Noen er født i Norge, andre i Bangladesh. Noen er født inn i familier rike på kulturell og økonomisk kapital, andre lider under alkoholiserte og ansvarsløse foreldre. Noen arver store formuer uten å svi av en kalori, andre kan oppleve at naturkrefter river huset deres i stykker. Og ikke minst: Vi er ulikt disponert fra naturens side, og det er høyst ujevnt hvilke fordeler vi kan trekke ut av utseende, intelligens, taleevner og lynne.
Likevel har forfattere forsvart kapitalismen med at frie markeder gjerne belønner dem som fortjener det. Disse glemmer at rikdom oppstår og rikdom forsvinner ofte uavhengig av om statens tentakler har pervertert markedsmekanismene. En hyperinflasjon utraderer velstand, men det gjør også en flomkatastrofe.
Og det er, som den politiske filosofen F. A. Hayek har bemerket, dypt problematisk at dette ser ut til å ha blitt det eneste forsvaret for markedsordenen som blir forstått av folk generelt.
Et problem med forestillingen om «lønn som fortjent» er at den gir forretningsmenn som Spetalen en eim av selvrettferdighet som ikke akkurat gjør denne gruppen mindre upopulær. Mer alvorlig er det at ambisiøs ungdom etterlates med en overbevisning om at dersom de bare prøver hardt nok, så vil de lykkes.
I virkeligheten er økonomien dypt kompleks, skiftende og uoversiktlig. Konkurranse forekommer ikke innenfor et statisk øyeblikksbilde, men manifesterer seg som en oppdagelsesprosess. Innovasjon er ikke bare et resultat av arbeid og tenking, men også tilfeldigheter der nye dører kontinuerlig åpner og lukker seg: Man kan nærmest like gjerne snuble over en forretningsidé som å fremgruble den.
Upersonlige markedskrefter
Det er ikke dermed sagt at markedet er et kaos der innsats, disiplin og kløkt ikke spiller inn. Men siden så mye av utgangspunktet til individer ofte er ulikt og utenfor deres kontroll, taler en del for at tilhengere av frie markeder bør støtte mulighetslikhet der det lar seg gjøre. For eksempel er det få grunner til at myndighetene ikke skal kunne sikre alle beskyttelse fra nød gjennom minimumsinntekt.
Om vi skal følge Hayeks idé om en spontan orden – fremveksten av en uplanlagt, selvorganiserende samfunnsorden (til forskjell fra det planlagte systemet en rekke sosialister svermer for) – som sier at dersom det ikke er det tilsiktede eller forutsette resultatet av noens handling at A skal ha mye og B lite, kan ikke utfallet kalles rettferdig eller urettferdig.
Som Hayek skriver i Law, Legislation and Liberty, vol. 2: The Mirage of Social Justice (1976):
«It is certainly tragic to see the failure of the most meritorious efforts of parents to bring up their children, of young men to build a career, or of an explorer or scientist pursuing a brilliant idea. And we will protest against such a fate although we do not know anyone who is to blame for it, or any way in which such disappointments can be prevented.»
Regler og lover er som trafikksignaler, og må formuleres uavhengig av konkrete endestasjoner. De skal hindre konflikter og tilrettelegge for samarbeid ved å fjerne noen av kildene til usikkerhet. Sagt annerledes: Mer enn å forsikre suksess, skal regler skjerme for ødeleggende innblanding.
Spilleregler, ikke utfall
Derfor, i den grad man kan snakke om rettferdighet og urettferdighet i markedet, har dette lite eller ingenting å gjøre med utfallet av upersonlige, spontane prosesser – og kun med spillereglene aktørene i konkurranseøkonomien må forholde seg til.
Selvsagt vil det være i tråd med enhvers rettferdighetsoppfatning når noen peker på gründeren som har investert kapital, tatt risiko og jobbet døgnet rundt, og sier at jo, han har gjort seg fortjent til rikdommen. Men like lett kan vi få øye på maskiningeniøren som har blitt overflødig på grunn av en banebrytende innovasjon. Eller renholdsarbeideren som etter 50 år med å vaske den samme skolen sitter igjen med ødelagt rygg og minstepensjon.
Argumentene for et fritt marked handler om hva som fungerer – hva som gir frihet og en varig orden – og mindre om hvem som fortjener hva:
- En fritt fungerende markedsøkonomi vil mer effektivt enn noe annet system tilpasse seg skiftende forhold; fleksibiliteten gjør det mulig for priser å raskt kommunisere informasjon om endringer i markedet og koordinere tilbud og etterspørsel.
- Mulighet for gevinst vil stimulere til investeringer og utprøving av ideer mange vil nyte godt av.
- Privat eierskap av produksjonsmidler vil hindre akkumulering av kapital i staten og sørge for maktspredning.
Det er videre umulig å se for seg politisk frihet uten stor grad av økonomisk frihet. Et samfunn uten et sterkt forsvar av eiendomsretten er et ustabilt samfunn. Og et samfunn uten mulighet for å arve, er et samfunn som bryter ned familien som institusjon og oppmuntrer til ødsling og uansvarlighet.
En fri markedsøkonomi der en sterk (men liten) stat håndhever generelle, begripelige lover, trenger et intellektuelt forsvar for å bevare sin legitimitet. Men kapitalismen finner ikke et slikt forsvar i Spetalens beskrivelse av næringslivet. Idrettens konkrete mål og midler er i liten grad overførbare til sammensatte økonomiske systemer.
