At folk flest må ta til takke med middelmådig behandling er tragisk. Når kreftspesialist Arne Berg argumenterer for å finansiere det offentlige helsevesenet ytterligere, har legen dessverre utskrevet helt feil medisin.
Berg uttaler seg til VG om et todelt helsevesen: Et offentlig helsevesen med et suboptimalt tilbud av behandling, og et privat helsevesen som kan tilby den beste behandlingen.
Det mangler ikke på artikler som tar for seg negative aspekter ved det offentlige helsevesenet. Vi kan lese om økende helsekøer, gjeld og byråkrati og om leger som ikke oppdaterer sine kunnskaper med hensyn til nye forskningsrapporter.
Et lite utvalg:
- Helsekøene til himmels? (Civita)
- Slår byråkrati-alarm ved norske sykehus (VG)
- Mer papirarbeid for legene med de rødgrønne (VG)
- Når byråkratene overtar (tidsskriftet Den norske legeforening)
- Helsevesenet bruker ikke ny forskning (Forskning.no)
- Norske sykehus trues av enorm gjeld (VG)
Og nå tar altså Berg opp problematikken om at kreftpasienter ikke får tak i de beste medisinene via det offentlige.
Mer til byråkrati
I løpet av de siste årene har finansieringen av helsevesenet formodentlig holdt seg stabil, hvis man tar hensyn til befolkningsvekst og inflasjon. Likevel trues sykehus av stor gjeld. Vi må heller ikke glemme at byråkratiet i sykehusene øker: Selv om finansieringen av helsevesenet er stabil, blir større og større andeler av denne finansieringen brukt på byråkrati.
Samtidig er det slik at hvis man avdekker diagnoser bak symptomer tidlig, og pasienten får tidlig behandling, er dette mye billigere enn å vente i helsekø før man får de undersøkelsene man trenger. Problemene i det norske helsevesenet befinner seg i en negativ spiral: Mens køene blir lenger, blir behandlingen dyrere. Køene må administreres, og byråkratiet øker. Politikerne ønsker mer kontroll over helsevesenet når problemene tårner seg opp, som også av nødvendighet øker byråkratiet.
Når legene får mer papirarbeid, får de mindre tid til både å se til sine pasienter og å lese seg opp på den nyeste forskningen innen sitt fagfelt. Når man da ser på statistikken fra SSB – at finansieringen av helsevesenet ikke har økt i noen særlig grad de siste årene i takt med byråkratiet og helsekøene – sitter en igjen med et dystert bilde av dagens tilstand.
Feil medisin
Det ville allikevel vært helt feil å øke bevilgningene til det statlige helsevesenet. Arne Berg illustrerer i grunn dette veldig godt selv, til tross for sin feilaktig foreslåtte medisin:
Ukentlig opplever kreftlege Arne Berg samtaler med pasienter om hvorvidt de burde benytte seg av private tilbud «som vi vet er bedre enn den behandlingen vi kan gi». Han omtaler det som et stort dilemma å representere det offentlige helsevesenet, samtidig som han ønsker å ivareta pasientens interesser. (vg.no)
De private aktørene klarer i dag å levere en bedre tjeneste enn det offentlige. Det er et trist faktum at vi alle er med på å finansiere det offentlige helsevesen, med sitt byråkrati, sine helsekøer og overarbeidete leger og sykepleiere. Det er rett og slett bortkastede penger. Man må heller ikke glemme at det offentlige helsevesen for mange står i veien for mennesker som ikke er klar over at det finnes bedre alternativer i Norge.
– Det vanskeligste dilemmaet er de pasientene som ikke spør selv. Bør jeg da aktivt orientere dem om tilbudet som fins, eller late som ingenting og informere om tilbudet som jeg har i det offentlige.
I stedet for å øke utgifter til det offentlige helsevesen, burde man gradvis bygge ned dette og redusere skatter og avgifter tilsvarende. Dette vil gi rom for flere private aktører innen helse, som ikke har de samme utfordringene som følger med et offentlig helsevesen.
Hva med de som havner utenfor?
Ofte når man argumenterer for å bygge ned statlig finansierte institusjoner, er det mange som bekymrer seg for dem som vil havne utenfor systemet. Ingen ønsker at noen havner utenfor. Det virker som at jo viktigere noe er, jo mer skeptisk er folk til å slippe til markedet.
Man må passe på her å ikke blande kortene: Å ikke finansiere statlige institusjoner, betyr på ingen måte å ikke finansiere enkeltindivider som ellers ville havnet utenfor. Man kan fint ha et privat marked med aktører innen helseindustrien, som innoverer og konkurrer seg frem til enda bedre tilbud, samtidig som man passer på at dem som faller utenfor får finansiert sine behov.
For et eksempel på et helt annerledes helsevesen, som viser seg å fungere godt i praksis, kan man se til Singapore. Der har man en stadig økende privat sektor, som myndighetene aktivt benytter seg av for å fjerne køene i det offentlige helsevesenet. Alle med inntekt sparer en viss sum/andel av sine penger i helseforsikringer (Medisave). De som ikke har inntekter til å spare, får økonomisk støtte av staten (Medishield).
På den måten får Singapore et stadig mer effektivt og innovativt privat helsevesen, hvor alle av landets innbyggere er forsikret behandling samtidig som at helsekø og byråkrati minker.
I en ideell verden vil de fleste som selv ikke har havnet utenfor, ønske å hjelpe dem som har vært mer uheldig. Inntil den dagen kommer, ser initiativer som Medisave og Medishield ut som den beste medisinen på markedet. Medisave kan over tid gjøres om til en frivillig ordning, mens Medishield kan i større grad basere seg på privat bistand. Til slutt ender vi opp med et samfunn hvor også helsevesenet er helt fritt.
