Tradisjonen tro bryter bondeorganisasjonene forhandlingene med regjeringen om hvor mye de skal få i subsidier. Denne gang lar opposisjonen det gå valgkamp i oppgjøret. Overkjører regjeringen.
Støtteordningene til landbruket i Norge skal være så kompliserte at bare en byråkrat i Landbruksdepartementet og Vårherre forstår dem. Denne setningen har blitt gjentatt ofte i forbindelse med de årlige forhandlingsrundene mellom regjeringen og bøndenes organisasjoner (Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget). Muligens har byråkraten gått av med pensjon?
Rammen for støtten til landbruket fastsettes i statsbudsjettet, som vedtas i desember. Det er to oppsiktsvekkende forhold rundt bruddet i årets forhandlinger: Stortingets flertall kommer til å overkjøre regjeringen. Den slags markeringer er det stort sett bare SP som har holdt på med de siste årene, som en klar opposisjonsmarkering til Høyre og FrPs landbrukspolitikk. Det andre er at to av partiene som har dannet flertall for statsbudsjettet velger å bryte med rammene i statsbudsjettet. Det er ingen tvil om at det er valgår – og at SPs vekst på meningsmålingene skremmer de andre. De tør ikke la være å smiske med bøndene, i frykt for at SP skal vokse seg enda sterkere frem mot valgdagen.
Bøndene får sine inntekter fra tre kilder; statlige overføringer via statsbudsjettet, salg av egne produkter – og fra arbeid utenfor landbruket. Ifølge regjeringen har landbruket hatt langt kraftigere inntektsvekst enn andre grupper de siste årene. Men bøndene mener de skulle hatt mer (i subsidier fra staten). Subsidiene må betales av skattebetalerne. Hvorfor kunne de ikke vært betalt av oss forbrukere når vi kjøper maten? Bøndene hevder at butikkjedene tar for mye av kaken. Men kanskje skulle de se mot sine egne samvirkeforetak?
Bondeorganisasjonene mener at mer penger til bøndene sikrer norsk matvaresikkerhet, kvalitet og dyrehelse. Det er en nokså ufin stempling av andre lands matproduksjon. Skulle de ta sin egen propaganda på alvor burde de løse opp samvirkenes jerngrep, og selge sine produkter i lokale matbutikker. Da ville innbyggerne i lokalsamfunnene selv kunne støtte opp om lokale bønders produksjon, og det som i dag er nisjeprodukter for de som finner veien til gårdsbutikker og er villige til å bla opp ekstra kunne nå et bredere marked.
Andre grupper som får sin lønn i offentlig sektor har grunn til å føle seg snytt, dersom Stortinget overkjører regjeringen i forbindelse med dette «lønnsoppgjøret». Lærere, sykepleiere, hjelpepleiere. Når skal Stortinget sørge for at de får et realt lønnsløft? Hvis man skal ta partiene på alvor når de snakker om f.eks kvinner i offentlig sektor, så må man kunne forvente at regjeringen (uansett hvem som deltar i den), blir instruert av et flertall på Stortinget om å tilby mer i lønn.
Kun én gang tidligere i nyere historie har Stortinget forsøkt å overkjøre regjeringens forhandlinger med bondeorganisasjonene, og det var i 1987. Da var det Høyre (av alle!) som fikk KrF og SP med seg på å overby regjeringen Brundtland. FrPs to representanter var på vippen. Carl I. Hagen fikk leke statsmann, og ta ansvar for nasjonens fremtid. Alle andre måtte stramme inn som følge av oljeprisfallet året før. Bøndene skulle ikke være noe unntak. I år er det to forskjeller fra 1987; bøndene har fått en langt større inntektsvekst enn andre grupper de siste årene, og det er valg i september. Bøndenes «eget» parti, Senterpartiet har stor gallupstyrke. Dét skaper en psykologisk effekt på de andre partiene. Ingen vil legge seg ut med SP, bøndene og velgerne i distriktene. Til tross for at stadig færre bønder produserer mer enn nok mat – og norske forbrukere i stor grad forhindres fra å velge utenlandskprodusert mat – er det neppe noen som tør gå mot hylekoret fra landbruket og distriktene.
Det er nesten fristende å være enig med Carl I. Hagens utspill i dagens Aftenposten: Regjeringen bør vurdere å stille kabinettspørsmål på landbruksoppgjøret.
