Vegard Martinsen hevder at av alle de forskjellige økonomiske teorier og rammeverk der ute, så er det Jean-Baptiste Says teorier som er de korrekte. Man kan med rette si at han har skrevet en ambisiøs bok.
Saysiansk økonomi, eller En introduksjon til politisk økonomi basert på teoriene til Jean-Baptiste Say
Vegard Martinsen
Kolofon, 2017
Hvordan skaper man et godt samfunn full av velstand? Det eneste svaret er produksjon. Skal vi fylle livene våres med ting som gjør oss velstående, må vi produsere først. Hvordan sikrer man at samfunnet er produktivt og velstående? Det er på ingen måte lett å svare på dette. Fagfeltet som søker å finne svaret – økonomi – er meget komplekst og fylt med motsigende teorier.
Vegard Martinsen har skrevet en omfattende bok om økonomi, som tar opp så å si alle viktige felter innen fagområdet. Med utgangspunkt i Jean-Baptiste Says teoretiske rammeverk, forklarer han velstand og velferdsstat, handel, penger og bankvesen. Martinsen hevder at av alle de forskjellige økonomiske teorier og rammeverk der ute, så er det Says teorier som er de korrekte.
Saysiansk økonomi er en tykk bok, nesten 500 sider, og omhandler et komplekst og omdiskutert fag. Allikevel har forfatteren klart å skrive tydelig og pedagogisk. Det er derfor en relativ lett tilgjengelig bok for de som ikke kan særlig mye om økonomi fra før. Samtidig tilbyr boken dype innsikter om teoriene til en viktig økonomisk tenker. Innsikter som gikk store figurer som John Maynard Keynes hus forbi. Derfor er boken også velegnet for dem som allerede er belest i økonomi.
Favner bredt
Spesielt interesserte burde selvfølgelig lese Says hovedverk A Treatise on Political Economy: Or the Production, Distribution, and Consumption of Wealth (1803, engelsk utgave fra 1821). Med tanke på de ulike oversettelser og ikke minst hvor mye Says teorier og definisjoner avviker fra dominerende økonomiske skoler i dag, har man likevel all grunn til å i tillegg lese Saysiansk økonomi. Som vi skal komme inn på, rydder boken opp i de definisjoner og begreper Say benytter seg av. Samtidig anvender Martinsen Says rammeverk på moderne utfordringer innen økonomi. I dagens sosialdemokrati er det en rekke slike økonomiske fenomener, som velferdsstaten, størrelsen på byråkratiet og en valuta som ikke lenger er basert på gullstandard.
Boken tar utgangspunkt i velstand, noe som burde være alle økonomers mål. Før man skal komme med normative føringer i økonomisk politikk, må man ha klart for seg hva velstand er og hvordan velstand oppnås. Videre beskrives Says produksjonsbegrep (som Say definerer forskjellig fra dagens økonomiske tenkere) og rydder opp misforståelser omkring «Says lov». Avslutningsvis får vi en innføring i Says metode, som i sin ånd skal være aristotelisk i følge Martinsen.
Man føler seg opplyst etter å ha lest den. Bokens drøye 500 sider byr på historiske eksempler, noe som gjør den fargerik og engasjerende. Personlig har jeg vært interessert i økonomi som fag en god stund (belest er jeg nok ikke). Likevel merker jeg at jeg tenker på temaer innen økonomi på en helt annen måte etter å ha lest boken. For å ta et eksempel: Det står nå mye klarere for meg hva kapital faktisk er.
Riktig bruk av teoriene?
Jeg kan anbefale alle med interesse for politikk og økonomi å lese denne boken. Jeg kan ikke garantere at dens innhold er korrekt, og ser frem til å lese andre anmeldelser og se fagfolk diskutere boken. Når man leser boken, burde man være oppmerksom på følgende: Hva boken sier om Say og hans teorier, er en ting. Dette mener jeg skal være helt ukontroversielt, Martinsen viser dyp innsikt i Says teorier.
Når boken omhandler de temaer som Say selv ikke har skrevet om, burde leseren være mer årvåken. Appliserer Martinsen Says teorier og fundament på en riktig måte? Jeg mener han har klart dette godt, men fra et rent akademisk perspektiv kunne noe diskusjon og referanser være ønskelig.
Et tredje aspekt er når Martinsen bruker Say for å diskreditere andre økonomiske teorier, og enkelte ganger sågar Say selv. Jeg vil tro det er på dette punktet fagfolk vil komme med mest innsigelser, i tillegg til behandlingen Martinsen gir av dype økonomiske kriser.
Produktiv produksjon
For å skape et samfunn full av velstand, må man aller først produsere. Klær, biler, bygninger, mat – alt vi bruker og forbruker – må lages. Å lage noe folk har bruk for, er hva Say kaller produksjon. Og dette er et viktig poeng. Lager man noe ingen har bruk for, lager man noe totalt unyttig. Da har man ifølge Say ikke vært produktiv. Å lage mange hoppestokker ingen har bruk for – som bare blir liggende ubrukt på et lager – er ikke produksjon, men bortkastete ressurser og arbeid.
Et annet viktig poeng er at det å lage produktet må være billigere enn hva man får solgt produktet for. Brukes det mer ressurser på å lage en gjenstand, enn det man får igjen for produktet, driver man ikke med produksjon, men med forbruk. Selger man med tap, har man ikke vært produktiv. Begge poengene kan oppsummeres med at man må tjene på å bytte eller selge varen for å kalle tilvirkingen av varen for produksjon.
Å forstå at det er dette Say mente med produksjon, er helt essensielt for å forstå resten av Says økonomiske teorier. Produksjon, i økonomisk forstand, innebærer å lage nyttige ting folk faktisk er villige til å betale for, og man må bruke færre ressurser når man lager varen enn det man får igjen for den ved salg. Dette er på en måte ikke et kontroversielt poeng, man vil neppe kalle noen produktiv hvis de bruker masse tid på å lage noe ingen har bruk for, eller hvis det koster mye mer å lage tingen enn man får solgt den for. Allikevel, alle prosesser som lager nye gjenstander kalles i dag for ”produksjon”, både av fagfolk og legmenn. Man kan nesten si at når Say snakker om produksjon, mener han produktiv produksjon.
Dette tar oss direkte inn i Says lov, her formulert med mine ord: «Først når man har produsert en gjenstand, oppstår det en mulighet for å bytte denne gjenstanden med et annet produkt med tilsvarende verdi.» Formulert på denne måten, virker Says lov nærmest som en nødvendighet. For å kunne bytte to varer, må begge parter som er med i byttehandelen ha varer å utveksle.
Produksjonsprosess og tapsprosess
Says lov er av mange ansett som en feilaktig teori, spesielt etter at John Maynard Keynes kritiserte den. Keynes reformulerte teorien til den nå kjente frasen «tilbud skaper sin egen etterspørsel». At det å sette en vare ut for salg i seg selv får noen til å kjøpe varen, er selvfølgelig ikke noen nødvendighet. Ikke minst er det usant. At Keynes’ tolkning av Say har fått lov til å feste seg såpass i økonomifaget er bortimot helt utrolig. Ifølge Martinsen forstår dessuten Keynes Says lov slik at salget av varen alltid vil dekke produksjonskostnadene. I så fall er ikke Keynes’ tolkningsevner særlig beundringsverdige.
Say snakker i sin lov om produkter, resultatet av produksjon, og det er i Says økonomiske rammeverk underforstått at vi snakker da om en gjenstand som noen er villig å bytte til seg/kjøpe for en verdi som er tilsvarende hva det kostet å produsere gjenstanden. Hvis man selger varen med tap, har man ikke vært del i en produksjonsprosess, men snarere en tapsprosess. Say selv formulerer seg slik:
It is Worth while to remark, that a product is no sooner created, than it, from that instant, affords a market for other products to the full extent of its own value.
…[B]y production is meant the creation, not of substance, but of utility.
Man må selv sitte på noe verdifullt før man kan bytte noe til seg. Say snakker altså om den parten i en handel som selv er ute etter å kjøpe noe. Keynes snakker derimot om at straks man tilbyr noe, så vil noen etterspørre/kjøpe varen. Han snakker altså om den parten i en handel som er ute etter å selge noe.
Stabile penger
I et industrialisert samfunn har vi alle veldig spesialiserte jobber: Bonden lager råvarer til mat. Regnskapsføreren holder oversikt over bedrifters økonomi. Tømmerhuggeren hogger trær. Fabrikkarbeidere gjør ofte såpass spesialiserte oppgaver at de ikke lager noe ferdig produkt engang, de lager en liten del av et større produkt. Det er hva man kaller arbeidsdeling. Alternativet til arbeidsdeling – at alle lager alt de trenger selv – ville medført en drastisk reduksjon i velstand.
Samtidig er det ikke praktisk gjennomførbart at vi alle skal bytte varene vi produserer med hverandre. Derfor finner vi et spesialisert medium for å bytte materielle verdier – penger – i absolutt alle utviklede sivilisasjoner.
Martinsen definerer penger slik:
«[Penger] er en vare som praktisk talt alle personer i et område er villige til å bytte til seg, og som de ønsker å bytte til seg ikke fordi de vil bruke den, men fordi de senere kan bruke varen til å bytte til seg andre ting som de ønsker.»
Martinsen poengterer at penger bør ha en stabil verdi, være enkelt å dele opp, være vanskelig å forfalske samt være lett tilgjengelig for å kunne utfylle sin jobb på en adekvat måte. Edle metaller, og i sær gull, har alle disse egenskapene.
Boken nevner to viktige grunner til at pengeverdien bør holde seg stabil. For det første er langsiktig planlegging nødvendig for å øke velstanden. Skal man produsere eller investere må man planlegge over lengre tidsperioder. Alle forutsette utgifter og inntekter må tas høyde for hvis man skal sikre at produksjonen eller investeringen er vellykket, noe som er nødvendig hvis man vil heve velstanden.
«En stabil pengeverdi er derfor en forutsetning for økonomisk planlegging.»
For det andre vil en ustabil pengeverdi enten favorisere låntagere eller långivere. Synker pengeverdien over tid, vil de som låner penger tjene på dette. Stiger derimot pengeverdien over tid, vil de som låner bort penger tjene. En ustabil pengeverdi kan derfor medføre at investorer er mindre villig til å låne bort penger eller at entreprenører er mindre villig til å låne penger. Og dette vil igjen selvfølgelig medføre mindre produksjon og redusert velstand.
For å holde pengeverdien stabil vil Say forankre pengene i gull. Det vil si at verdien til penger defineres i forhold til gull, og at man skal kunne bytte sine pengesedler til gull når man møtte ønske dette.
Martinsen definerer økonomi således:
«[Ø]konomi er definert som det fag hvor man studerer koordineringen av produksjon, handel og forbruk i et samfunn med arbeidsdeling.»
Arbeidsdeling og penger er uløselig knyttet sammen. Uten penger, uten handel, blir arbeidsdeling i stor grad umuliggjort. Med et marked kan man legge sine varer og tjenester ut for salg, og selge til den høyeste prisen man kan få. Man kan også gå på markedet og kjøpe det man trenger for den laveste prisen man kan finne. Dette er hva vi kaller markedskrefter.
Markedskreftene er da intet annet enn summen av alle individers frivillige produksjon, tilbud og etterspørsel. Alternativet til markedskreftene er statlig tvang.
Say og Martinsen har mye mer å si om penger, handel, forbruk og bankvesenet. Alle disse temaene er dekket i hvert sitt fyldige kapittel.
Velferdstjenester
[Norske myndigheter] skal gi en rekke tilbud til befolkningen, og så skal befolkningen betale for dette, ikke ved at hver enkelt betaler for de tilbud han bruker, men ved at staten tar inn en vesentlig andel av det folk flest tjener i skatter og avgifter. Denne modellen heter velferdsstat.
Velferdsstat var ikke en kjent institusjon på Says tid. Den har blitt introdusert i Vesten først og fremst fra 1960-tallet og frem til i dag, selv om vi kan se spor av den helt tilbake til Otto von Bismarcks Tyskland anno 1870. Det er allikevel, når man kjenner til hans økonomiske teorier, lett å forestille seg hva han hadde tenkt om denne måten å forvalte et samfunn på. Spesielt når man tar for seg de store problemene som har oppstått i moderne tid: Voksende statlig gjeld, pensjonsforpliktelser man ikke har råd til å dekke, synkende kvalitet på offentlige tilbud, stadig større byråkrati, økende kriminalitet og så videre.
Martinsen skriver at tilbud som vi får gjennom skole, helsevesen og trygde- og pensjonssystemene i dag er gode. Men de er uforholdsmessig dyre, samtidig som at tilbudet stadig blir dårligere. I helsevesenet opplever vi flere feilbehandlinger og lengre pasientkøer. Skolene leverer elever med stadig dårligere lese-, skrive- og matteferdigheter. Politikerne har flere ganger forsøkt å innsnevre pensjonsytelsene (ved å redusere ytelsene og heve pensjonsalderen), til store protester fra fagforeninger.
Disse utfordringene, med flere, blir utbrodert på en god måte i Saysiansk økonomi. Martinsen kommer med en rekke forklaringer på hvorfor vi støter på disse problemene i så stor grad. Det første han peker på, er at velferdsstaten fjerner forholdet mellom kjøper og selger. Går man ut på et marked og kjøper en vare eller tjeneste, vurderer kjøperen verdien av dette mot pengene man må betale. Staten gir oss derimot alt vi trenger ”gratis”. Det er opp til byråkrater å avgjøre om tjenestene er verdt prisen.
Byråkratiet
Martinsen poengterer at byråkratiets styremåte forutsetter et statlig regelverk. Alle bestemmelser som byråkratiet skal avgjøre må forankres i et regelverk – lover og forskrifter. Det er byråkratiet selv som forvalter dette regelverket.. Politikerne fører de store linjene, byråkratene implementerer alle detaljene.
Samtidig er regelverket nødt til å vokse sammen med byråkratiet. Flere og større tilsynsordninger passer på at regelverket blir fulgt. Og hver gang det oppstår skjevheter eller uønskede effekter, må regelverket utvides for å ta høyde for dette. Samme gjelder for stadig nye smutthull som oppdages i gjeldende regelverk.
Dette står i en grell kontrast til hvordan ting fungerer i det frie marked. Aktører kan omstille seg nye oppdagelser og forhold kjapt ved hjelp av prismekanismene. Priser vil gå opp og ned etter hvert som tilgang på råvarer går ned og opp, og markedet kan agere relativt kjapt hvis man for eksempel får mindre tilgang på en vare (som under en katastrofe).
I et byråkrati må endrede forhold reflekteres ved endring av regelverket – en langdrøy prosess som involverer høringer, rundskriv etc. Dette gjelder alt i fra fastsatte priser, tollsatser, kvoteordninger for eksport og import og så videre. Martinsen definerer, på bakgrunn av dette, byråkrati veldig treffende:
Byråkrati er det styringsapparat staten må ha når den setter markedsmekanismen ut av spill.
Vi finner enda flere troverdige begrunnelser for de økende problemer i velferdsstaten, som manglende incentiver til å produsere, når penger uansett er garantert gjennom staten. De instansene (skolene, sykehusene) som gjør det bedre enn andre, får ikke en forholdsmessig høyere inntekt enn de som gjør det dårligere. Enkelte pasienter kan bli nektet behandling, fordi behandlingen er for dyr ut fra hva staten anser som samfunnsmessig nyttig.
Skatt
For å få råd til alle de suboptimale varer og tjenester velferdsstaten tilbyr, samt å kunne lønne alle byråkratene som skal forvalte dette, må staten ha en inntekt. Skatt er noe alle er tvunget til å betale, med trussel om bøter og fengsel hvis vi prøver å slippe unna. Martinsen skiller mellom direkte skatt – slik som inntektsskatt, formueskatt, arveskatt og eiendomsskatt – og indirekte skatt – slik som avgifter og gebyrer. Say definerer skatt slik:
Taxation is the transfer of a portion of the national products from the hands of individuals to those of the government, for the purpose of meeting the public consumption or expenditure. (Treatise s. 244, gjengitt av Martinsen).
Martinsen hevder at ca. 70 prosent av alle våres inntekter går til skatt, selvfølgelig avhengig av hvor mye vi tjener og hvilke ting vi kjøper. Skatten i en velferdsstat har, ifølge Martinsen, tre formål. Den skal finansiere tjenestene som myndigheten tilbyr. I tillegg skal skatten virke utjamnende.
Sist men ikke minst søker staten å styre befolkningens adferd via beskatning: Kjøper du godteri, alkohol eller tobakk betaler du en høyere skatt, fordi politikerne vil begrense hvor mye av dette du får i deg. I tillegg blir skatten ofte brukt på subsidier, for eksempel sponser staten opptil 1600 kroner når du kjøper en operabillett, fordi de vil veldig gjerne at du skal ta deg en tur til operaen.
Økonomiske kriser
Saysiansk økonomi tar også grundig for seg økonomiske kriser, med en historisk gjennomgang av de mest kjente tilfellene. Fra Spania på 1500-tallet og USA etter borgerkrigen, helt frem til dagens finanskriser og eurokrisen. Sistnevnte er egentlig ikke kriser i ordets rette forstand, mener Martinsen. For å kunne beskrive noe som en krise, må vi snakke om relativt alvorlige hendelser, slik som at veldig mange mennesker mister jobben sin, et stort antall bedrifter går konkurs og at velferdsgoder blir vesentlig redusert som konsekvens.
Det er helt normalt at økonomisk aktivitet går ned og opp. Vi kaller ikke normal nedgang for kriser, men for konjunktursvingninger. I tråd med teknologiske nyvinninger og endring i folks forbruksmønster, må markedet omstille seg. Etterspørsel etter råvarer og kompetanse endrer seg over tid. Får man nok slike endringer på samme tid, kan man se dette på en endring i konjunkturen (det generelle aktivitetsnivået i økonomien). Noen ganger kan disse svingningene være kraftige, og vare lenge. Det kaller man resesjoner og depresjoner/kriser.
Martinsen poengterer at årsaken til slike kriser kommer nærmest utelukket fra feilslått politikk. Krig, utsettelse av nødvendige omstillinger, begrensning av frihandelen, høy skatt/inflasjon, store byråkratiske hindre og feilslått finanspolitikk. De fleste punkter her burde tale for seg selv, men jeg ønsker å se litt nærmere på feilslått finanspolitikk. Påstanden til Martinsen er at staten aktivt søker å bremse økonomisk vekst under høykonjunkturer – under påskudd av å ville hindre overoppheting/inflasjon – slik at renten på kortvarige lån er høyere enn renten på langvarige lån, en såkalt inverted yield-kurve.
Dette kan finansdepartementet styre gjennom å sette renten på statsobligasjoner (lån Norges Bank utsteder til finansinstitusjoner). Dette for å effektivt endre mengden kreditt som finnes på markedet. Martinsen påstår at dette alltid vil ha en negativ effekt: Når staten manipulerer renten den ene veien eller den andre, vil det enten være negativt for banken som gir ut lån, eller kunden som tar lån. Fortjenestemarginene til bankene blir negative, og bankene blir tvunget til å ta høyere en risiko i sin drift.
«Notably, the U.S. yield curve was inverted prior to all U.S. recessions in the past half-century and no recession occurred in that time without a prior inversion. That’s a perfect forecasting record. The Fed also inverted the yield curve prior to the 1929 stock-price crash and Great Depression in the 1930s.»
– Richard Salsman, How Bernanke’s Fed Triggered the Great Recession, gjengitt av Martinsen
Det må nevnes at når Martinsen selv omtaler depresjonen under de harde 30-årene, som startet med kollapsen i 1929, nevner han ikke yield-kurven. I stedet fokuserer han på en forventet høy tollsats, gjennom Smooth-Hawley-loven: Når investorer forventet høy toll på import, forstod disse den negative effekten det vil ha for importavhengige bedrifter, og solgte seg ut. Men det virker altså, når han siterer Richard Salsman senere i boken, at en invertert yield-kurve også var en viktig faktor for børskrakket i 1929.
Flittig Wikipedia-bruk
Martinsens utgivelse er stor og ambisiøs, den tar for seg mye mer enn hva vi kan gå gjennom her. Den introduserer leseren for et stort og komplekst fagområde på en forståelig og pedagogisk måte. I likhet med Say tar Martinsen for seg mange eksempler, både hypotetiske og fra virkeligheten, som hjelper leseren å konkretisere ideene som blir fremmet.
Det er verdt å nevne at man avslutningsvis får en sammenligning av Says metode og filosofien til Aristoteles. Det eneste jeg savner herfra, er det faktum at Say definerte ”verdi” på samme måte som Aristoteles: Verdi er noe subjektet tillegger gjenstanden, verdien finnes ikke i gjenstanden i seg selv. Boken har også en rekke appendikser på slutten, til glede for de som vil vite enda mer om økonomi. Disse tar for seg Keynes, 1920- og 30-årene, samt Bretton-Woods-avtalen.
Det er også noen svake momenter i boken til Martinsen, som er verdt å nevne før vi gjør oss helt ferdig med anmeldelsen. Det første leseren vil legge merke til, er den flittige bruken av Wikipedia og Store Norske Leksikon som kilder til en rekke definisjoner og beskrivelser av økonomiske fenomener. Martinsen skriver innledningsvis at han er klar over at Wikipedia er en tvilsom kilde. Han hevder allikevel at det materialet han har tatt i bruk, er korrekt. Jeg har ikke noe personlig imot at man kritisk bruker Wikipedia som kilde, men jeg er allikevel redd for at boken blir ansett som mindre seriøs.
En annen ting som virker litt svakt, er kritikken av bruken av ordet «knapphet» for å beskrive markedsøkonomi. Martinsen tar her utgangspunkt i en artikkel skrevet av M. Northrup Buechner, som regelrett angriper bruken av ordet knapphet når man skal definere samfunnsøkonomi. Selv om jeg er enig i at denne ordbruken kan være misledende (man skulle heller brukt ordet «begrenset», eller si «ting som må tilvirkes for å eksistere»), virker kritikken voldsom – i sær med tanke på hvor lite spalteplass denne kritikken får i en ellers omfattende bok om økonomi. Den kunne like gjerne være sløyfet.
Dette er uansett å regne som mindre svakheter i en ellers stor og velskrevet bok. Hvis du anser deg selv som over gjennomsnittet interessert i økonomi, og ikke blir skremt bort fra bokens tykkelse, er boken varmt anbefalt til anskaffelse.
