Tenk at så mange må gå gjennom livet med angst- og stresslidelser, ikke som følge av opplevelser med krig eller overfall og voldtekt, men rett og slett fordi kommunalt ansatte ikke har gjort jobben sin.
En mobberapport gjør politikerne urolige. Rapporten omhandler oppfølging av barn som har blitt mobbet. Etter å ha blitt ignorert av lærere, rektorer og andre ansvarlige voksne gjennom grunnskolen, ønskes det senere oppfølging. Dette fordi, som rapportens hovedforfatter sier:
– Vi ser at barn og unge som har vært mobbet ikke følges opp lenge nok. De risikerer å utvikle senskader, og det er viktig å utforme tiltak for videre oppfølgingsarbeid også etter at mobbingen er avsluttet.
Postdoktor Kjersti B. Tharaldsen ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning (Læringsmiljøsenteret)
Jeg kjenner til disse senskadene. Jeg lever et liv fylt med angst og stress. Dette er ikke bare negativt, for eksempel får man bedre syn av utvidete pupiller. Og jeg takler kanskje akutte situasjoner bedre enn folk flest. Høy puls og stresshormoner som river gjennom kroppen, er for meg en normaltilstand. Men det har også noen uheldige konsekvenser, som stadige smerter og konstant ømhet i brystmuskulaturen i tillegg til at jeg ofte er utslitt. På natten sover jeg sjeldent særlig godt, mens i helgene kan jeg ta igjen det tapte på dagtid.
«Hører morra di er dau? Gratulerer a, høhøhø, eller heter det kondolerer?»
Medelev rett etter jeg startet på ungdomsskolen
En spørreundersøkelse kunne avsløre tidligere i år at «Mange elever opplever at voksne på skolen ikke legger merke til mobbingen». Denne opplevelsen deler jeg også. Men er det virkelig slik at voksne, ansvarlige, mennesker er ute av stand til å følge med? Innimellom var det faktisk lærere som passet på hva som skjedde på skolegården. De hadde ingen oversikt over elevene som gikk ut i skogen rett ved siden av. Et par medelever visste å utnytte seg av dette. Når læreren så vekk, fikk jeg en knyttneve hardt opp i mellomgulvet. Nesten ute av stand til å puste, og helt ute av stand til å rope om hjelp, ble jeg trukket med inn i skogen og banket opp. Flere slag i mellomgulvet, magen og andre steder på kroppen hvor man ikke ser blåmerkene så godt.
Det er tanke jeg bærer på som er like absurd som den er forbløffende: Tenk at så mange må gå gjennom livet med angst- og stresslidelser, ikke fordi vi har opplevd krig eller fordi vi har blitt overfalt og voldtatt, men rett og slett fordi kommunalt ansatte ikke har gjort jobben sin. Hvorfor kan dette skje? Jeg vet ikke hvordan forholdende for lærere var på 90-tallet, men i senere tid har vi lest i mediene om lærere som tappes for krefter, som opplever stress og utmattelse i jobben sin.
På søken etter hjelp
Nå har jeg passert 30 år og jeg kommer nok aldri til å få noen som helst form for «oppfølging». For å bøte på et nervesystem som konstant er i høy beredskapsmodus har staten i stedet stilt opp med vinmonopoler og ølsalglisenser til butikkene. For å få audiens hos de kommunale ekspertene (psykologer og fysioterapeuter som «står på liste») som kan utrede problemer av denne art må man stå i kø. Når ventetiden er over er det ikke gitt at eksperten man har kommet til er særlig engasjert. Jeg har inntrykk av at de heller vil behandle mennesker med litt færre komplikasjoner enn mine.
Det er mulig at det finnes noen særskilte oppfølgingsordninger for mennesker som har blitt mobbet, men jeg har ikke brukt mye energi for å sette meg inn i dette selv. Å navigere nettsidene til offentlige etater er ikke for en som er konstant utslitt av stress og angst. Og ingen fastleger, psykologer eller fysioterapeuter, som vet om min tilstand, har tipset meg om noe slikt. Jeg regner altså med at slike ordninger er ikke-eksisterende.
Det er noen få, veldig tøffe, personer som krever kommunen for erstatning etter å ha blitt mobbet. Det må være en veldig vond jobb. Ofte så vil kommunen nekte å utbetale den erstatningen man har krav på i utgangspunktet. Som advokat Christian Lundin sier
Det er beklagelig at de ansvarlige i slike saker vegrer seg for å ta ansvar og tilby offeret korrekt erstatning. Dessverre ser vi det samme i en rekke slike saker.
Advokat Christian Lundin
Når kommunen nekter å utbetale den erstatningen man har krav på, er man nødt til å trekke kommunen for retten. Og hvem er det som kan vitne i en sak som dette? Det er jo de som var tilstede. Elevene som mobbet. Lærerne som så en annen vei. Eller enda verre: som var delaktig i mobbingen. Alle disse mot mobbeofferet, en situasjon man allerede har kommet tapende ut av en gang for mye her i livet.
Lærerne som ser en annen vei
Jeg ble ikke bare mobbet. Jeg var også en av mobberne. En dag lekte vi med pennalet til et annet mobbeoffer, kastet det mellom oss, mens han ble mer og mer sint og prøvde å få det tilbake. Etterpå, på vei ut av klasserommet, løp han etter meg og tok tak rundt meg. Han skrek «Gir du deg nå? Gir du deg nå?» mens han holdt meg fast bakfra. Både jeg og dem som så på rundt flirte. Så slo jeg bakhodet mitt inn i ansiktet hans. Han gjemte seg bak en vask og hylgråt.
Den høylytte gråtingen fikk faktisk noen lærere til å reagere, for en gangs skyld. Vi ble begge tatt med ned på et kontor ved lærerværelset. Mens han satt og gråt, spurte lærerne oss om hva som hadde skjedd. Jeg valgte å fortelle min del av historien. «På vei ut av klasserommet løp han etter meg og tok tak rundt meg. Han skrek «Gir du deg nå? Gir du deg nå?» Når jeg prøvde å vri meg løs, slo jeg uheldigvis bakhodet mitt i ansiktet hans.» Lærerne kjøpte min versjon uten å blunke. Han fikk derpå kjeft av en av lærerne fordi han ikke stoppet å gråte.
Del av en statistikk
I sosialdemokratiets byråkrati er vi ikke mennesker. Vi er tall på papir, gruppert inn etter kriterier som er interessante for politikerne. Vi er ikke Ola og Kari, vi er menn, kvinner, eldre, yngre, elever, kanskje en minoritet, yrkesaktive, arbeidsledige, mobbeofre, elever med lærevansker, elever som faktisk kan lese og skrive etter fullendt utdanning, og så videre. Jobben til politikerne er å få noen grupperinger til helst å bli større, mens andre grupperinger helst skal bli mindre.
Således kan det godt hende at jeg er en del av en eller annen politikers suksesshistorie. Hvem vet, kanskje jeg «bare» var en av 20 som ble mobbet for årskullet mitt, for eksempel. (Jeg har ikke undersøkt tallene, jeg bare finner på.) For individer finnes ikke i slike suksesshistorier. Bare tall som heldigvis – eller uheldigvis – har gått opp eller ned.
For foreldre finnes ingen gråsoner. «Mitt barn har blitt mobbet på skolen» versus «mitt barn har ikke blitt mobbet på skolen» er to helt forskjellige virkeligheter. Frustrasjonen blir stor når foreldres virkelighet er på kollisjonskurs med skolebyråkratiet og politikerne. Blant annet derfor er det eneste forsvarlige å overlate de viktigste valgene for barn til deres foreldre. Hvor barn ikke lenger er statistikk, eller barn av en velgergruppe, men det viktigste og kjæreste man har.
Byråkratisk eksperimentering
Hele skolesystemet i Norge er et system totalt uten evne til å ta ansvar. Lærere kan peke på lite ressurser, læreplanen og for mange elever å holde styr på. Kommunen kan peke på dårlig økonomi, og de «ansvarlige» som sitter i kommunen blir jevnlig byttet ut. Stortingspolitikere sitter alt for langt unna problemene, og vedtar reformer og mindre politiske endringer som gjelder hele landet av gangen.
Over 600.000 barn er i dag gjenstand for stortingspolitikeres eksperimenter. Og det finnes ingen enkeltperson som kan stå til ansvar når noe går galt. Det hele er en kjede av pekefingre som skal finne det ansvarlige byråkratiske leddet. Hele skolesystemet i Norge er et en iskald, grå mur av betong fylt med gode intensjoner.
Følger man stien av ansvar, havner man alltid til slutt opp på stortinget. De som sitter med «ansvaret» i et sosialdemokrati er de samme menneskene som søker toppbetalte skattefrie stillinger i Nato og FN hvis de har mistet lysten på storting og regjering. Men politikere vet råd. Nå skal alle landets fylker få nok en byråkratisk stilling som skal sørge for at mobbingen tar slutt. KrF har fått gjennomslag for et mobbeombud.
Mobbeombud er jo en interessant idé, hvis vi setter den opp med betraktninger som de Venstre-leder Trine Skei Grande hadde for noen år siden: «Lærerne er blitt nedlesset med alle andre oppgaver enn det å formidle kunnskap. De må stadig endre seg og tilpasse seg kortsiktige politiske målsetninger. For hver ny idé følger det mer administrasjon, mer papirarbeid og mindre kunnskapsformidling.» Hun vil ha mindre byråkrati i skolen, og det er jeg for så vidt helt enig i.
Nulltoleranse mot mobbing har også blitt innført, for som kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen sier: «Til tross for mange tiltak og kampanjer de siste 20 årene, har tallet på elever som oppgir at de blir mobbet, holdt seg høyt». Så om nye 20 år kan datidens utdanningsminister, på bakgrunn av de mobbetiltakene som blir introdusert i dag, bekymre seg over at tallet over elever som har blitt mobbet har holdt seg høyt i 40 år til tross for de mange tiltak. (Hva var det egentlig som skjedde med skolevesenet for 20 år siden? Kanskje skriver jeg mer om dette siden.)
«Blir du mobbet?»
Jeg har også opplevd tiltak mot mobbing. Rett etter jeg startet på ungdomsskolen tok klasseforstander opp temaet høyt. «Lars-Erik, vi har fått høre at du ble mobbet når du gikk på barneskolen, stemmer det?» Spørsmålet kom midt i en time, høyt, mens alle elevene hørte på. Jeg så ned i bordet og svarte ja. En klassekamerat skrek derimot ut «Nei, det ble han ikke!»
Oppfølgingsspørsmålet fra læreren var enkelt: «Blir du mobbet her på ungdomsskolen da?» Jeg turte ikke svare noe annet enn nei. Læreren hadde så utvist sin plikt. Hvordan det hadde seg at en ungdomsskolelærer fikk vite fra en barneskolelærer at jeg ble mobbet, uten at jeg kan huske noen sinne å ha fått oppfølging på grunn av mobbing på barneskolen, vet jeg ikke.
Nå må dere ikke misforstå meg. Jeg mener at sosialdemokratiet fungerer utmerket, for de som ikke faller utenfor. Og så lenge de som ikke faller utenfor er i flertall, er det vel min sosialdemokratiske plikt å føye meg inn i rekkene. Flertallet bestemmer, akkurat som i skolegården. Samtidig har vi et desibeldemokrati: den som roper høyest blant politikernes yndete pressgrupper skal få – i frykt for å miste stemmer. Andre stemmer klarer kanskje ikke skrike så høyt. Men det skrives masse rapporter som politikere blir litt urolige av, om narkomane, prostituerte, mobbeofre, og så videre. Det er jo givende å tenke på at vi som havner litt utenfor er med på å sysselsette flere byråkrater og akademikere.
Jeg gikk ut av grunnskolen med bunnkarakterer og universitetet med toppkarakterer. At jeg i det hele tatt kom inn på universitetet tilhører flaks og tilfeldigheter. Egentlig skulle jeg ha strøket i flere fag på vei ut av ungdomsskolen, som følge av at jeg holdt meg mye borte fra skolen på grunn av mobbing. Heldigvis klarte min far å overbevise vikarierende klasseforstander om noe annet ved å true vedkommende med en jekkstang. (Han tok den ikke frem, men nevnte at den lå bak i bilen.)
Etter en usedvanlig stygg episode, som endte opp med at jeg havnet på legekontoret og så ble kjørt til politiet for å levere anmeldelse, gikk det gått opp for min far hvor ille mobbingen egentlig var og hvor lite skolen involverte seg. At jeg ble slått ned i bakken og sparket i ryggen og bakhodet av en med vernestøvler, har altså bidratt til at jeg senere i livet kunne ta en universitetsutdannelse.
Private alternativer
Det er ikke så mye jeg vet, men det er et par ting jeg er helt sikker på. For det første er jeg helt overbevist om at jeg aldri skal sende barn til en kommunal skole i sosialdemokratiet Norge. Å oppleve noe så ondt som skolevesenet i Norge, unner jeg kun politikere og rektorer.
For det andre vil vi være tjent med å åpne opp for private skoler for å få bukt med problemer som mitt. Foreldre og elever må ha flere alternativer å velge mellom der ute. Kommunale skoler som ledes under statlige føringer, er ikke bra nok. Det vil være et veldig stort gode å ha skoler hvor ansvarskjeden ikke går lenger enn til skoleledelsen og eierne. Hvor pekefingrene ikke forsvinner i byråkrati og politisk gjørme. Jeg stoler ikke på mennesker som flykter landet til skattefrie toppjobber når politikerkarrieren er over. Jeg tror ikke på medmenneskelighet i et byråkratisk system.
Dessverre deler ikke mange dette synet. Når forrige kunnskapsminister uttalte seg om den store nedleggelsen av skoler som skjedde under rødgrønn regjering, hadde Kristin Halvorsen følgende interessante betraktninger: «hvis skolene blir for små kan det bli (…) vanskelig å finne venner.» Oversatt: Det blir for få elever som kan samle seg om å ta mobbeofferet, samtidig som at det blir flere lærere per elev som kan gripe inn når grusomme overgrep pågår på skolegården.
Samtidig kommenterer Halvorsen direkte på hvorfor hun er i mot private alternativer til skolen: «Det er fordi at vi ikke ønsker at man skal kunne få fritt fram for oppretting av private skoler, som tilbyr nøyaktig det samme som de offentlige skolene og som kan utkonkurrere de kommunale». Hvorfor er det en overhengende fare for at kommunale skoler skal bli utkonkurrert? Fordi de leverer en bedre tjeneste enn de kommunale skolene. For å bøte på dette må private skoler forbys. Hvis ungene dine opplever å bli mobbet på skolen, og skolen er drevet av inkompetente lærere, skal det ikke eksistere alternativer.
Hva slags «rettigheter» på oppfølging jeg har når jeg lever et liv fylt av angst, stress og smerter som følger av mobbing, aner jeg ikke. Men kanskje det finnes en velmenende byråkrat der ute som kan administrere meg til riktig plass i et forvaltningssystem av noe slag.
