Kommentariatet i en avis kan ikke løsrive seg fra egen virkelighetsforståelse når de skriver om samfunnet. I Dagbladet har man imidlertid andre illusjoner.
Man er ikke automatisk mindre «uavhengig» enn andre fordi man definerer seg tydelig til høyre (eller venstre) politisk, slik Inger Merete Hobbelstad ser ut til å tro. I Dagbladet kritiserer hun Aftenpostens Frank Rossavik som har etterlyst flere «høyrevridde» kommentatorer i norsk presse. Eller «bestilt nye sett med skylapper», som Hobbelstad formulerer det. Rossavik mener det eksisterer en skjevhet som bør rettes opp.
Hobbelstad er uforstående til at Rossavik ser på politisk ståsted som «en definerende egenskap». For vi må skjønne at mange har et «politisk syn som er vagt og vinglete», og ikke vil «støtte en side i en ideologisk kamp». Hun er redd kommentatorer vil bli bundet dersom de hyres inn i kraft av å være «høyrevridd», og skriver at
Idealet bør ikke være å få flere kommentatorer fra en bestemt politisk leir, men å få inn flere som er distanserte og uavhengige.
For det første får man inntrykk av at den som tydelig definerer seg til høyre (eller venstre) på den politiske aksen ikke klarer å opptre med distanse. Og med «politisk leir» kan det virke som om Hobbelstad tror Rossavik ønsker å rekruttere folk basert på partipreferanser. Men Rossavik sikter ikke til partipapegøyene. Eksempler på stemmer han mener mangler, er livssynskonservative og klassisk liberale som tenker prinsipielt rundt innskrenking av statsmakten.
Pragmatiske hensyn påvirkes av ideologi
Dette handler altså mindre om partier og mer om verdensanskuelse. Og det er vanskelig å se for seg en kommentator koble seg fri fra sine verdier eller det grunnleggende syn han eller hun måtte ha på verden. Så ultrarasjonelle og plastiske er ingen av oss, og det er pompøst å late som annet.
Ens perspektiv på hvordan menneskenatur og samfunn henger sammen, som er med på å forme ens ideologi, vil reflekteres i spørsmål av en mer praktisk og håndgripelig art. For eksempel: Kari som mener staten er et effektivt apparat for å løse sosiale problemer vil, om hun mener narkotikarelaterte problemer er av stor viktighet, ønske å sprøyte enda mer penger inn i krigen mot narkotika.
For Kjersti som mener staten stort sett er temmelig ubrukelig i hva enn den foretar seg, vil en pragmatisk og mer fornuftig løsning være å avkriminalisere eller legalisere narkotika (og slik bli kvitt svarte markeder, urent dop, mafiakarteller etc.) fremfor å fortsette eller trappe opp krigen.
Både Kari og Kjersti kan ha en klar oppfatning av hvordan et problem kan ha en ikke-ideologisk og virkelighetsorientert løsning. Likevel baserer begge løsningene seg på noe som stikker dypere enn formuleringer funnet i et eller annet partiprogram, og er heller ikke rene produkter av pragmatisk og ideologifri tankegang. Man vil se liknende forskjeller når økonomiske spørsmål drøftes av Ola, som grunnleggende sett anser naturressurser som felleseie, og Lars, som holder eiendomsretten som samfunnets viktigste institusjon.
Alle befinner seg på den politiske aksen
Å være påvirket av et gitt politisk tankesett, gjør deg ikke mer uren enn han som vil gi inntrykk av å kommentere en sak fra alle vinkler uten å være farget av fordommer, erfaringer, verdisett eller kultur. Vi er alle like urene i en slik forståelse, fordi vi alle har lest det vi har lest, vokst opp der vi har vokst opp, hatt de erfaringene vi har hatt, snakket med de vi har snakket med, gjort de observasjonene vi har gjort.
Det er ingenting galt i å ta tydelig standpunkt. Det er ingenting galt i å være ideologisk. Det er ingenting galt i å være prinsipiell. I en verden der ingen er utrustet med ubegrenset kunnskap eller er i stand til å forutse alle konsekvenser av en handling – med andre ord: så lenge mennesket ikke er allvitende – må vi forholde oss til generelle prinsipper og ikke innbille oss at vi kan vurdere ethvert tilfelle ad hoc, som om vi ser alle sider av alle saker gjennom nye øyne.
At man ikke har reflektert seg frem til endelige eller tydelige politiske standpunkt, er selvsagt helt i orden. Det er ingenting galt i å være tvilende. Men tvilen bør skyldes – i tilfellet til aviskommentatoren, hvis jobb er å synse om samfunnet – at man har gjort en rekke politisk-filosofiske vurderinger og finner verden kompleks og uoversiktlig. Et «vagt og vinglete» politisk syn bør ikke skyldes at man ikke evner å ha en konsistent eller prinsipiell tanke rundt politiske spørsmål.
Men å være tvilende er ikke en dyd i seg selv, selv om mange ser ut til å tro at tvil uunngåelig er resultat av åpenhet, ydmykhet og forsiktig refleksjon. Man kan være vel så mottakelig for nye innsikter selv om man tydelig definerer seg som sosialist, konservativ eller liberalist. Slike merkelapper må ikke innebære blind dogmatikk.
Forstår ikke sinte velgere
Ingen, med mulig unntak av dem som aldri har reflektert over politisk-filosofiske spørsmål (og dette er mennesker som stort sett har blodkjedelige meninger ingen er tjent med å lese) kan fri seg fra ens grunnleggende virkelighetsforestillinger. Hobbelstad insisterer imidlertid på at kommentatorer er nødt til «å bevege hodet fra side til side». Hun skriver at:
Mange mediehus var for sene til å forstå, og gi uttrykk for empati med, de intense grasrotopprørene, ofte fra mer grisgrendte strøk, som har satt slikt preg på den politiske debatten det siste året.
Men da har hun ikke forstått hva dette handler om. Problemet er at store deler av hovedstrømpressen ikke hadde noen ombord som var i stand til å forstå grasrota. Ingen klarte å se hvordan så mange kunne stemme på Donald Trump eller ønske Brexit velkommen. Ingen var i stand til å formulere eller formidle stemmen til de frustrerte samfunnsgruppene, for ikke å snakke om hvor bortkomne de var i å frembringe gode analyser.
Problemet var ikke, slik at Hobbelstad tror, at kommentatorene i Dagbladet var for seine med å kaste seg rundt når det ble kjent at det var fare på ferde, og skrive en masse sympatiske debattinnlegg om fabrikkarbeideren og vaskekona. I likhet med mange andre større medier, manglet de rett og slett folk som visste hva de skulle se etter, som tenkte fundamentalt annerledes, som forsto strømningene og kilden til sinnet. Og slike egenskaper er uløselig knyttet til hvordan en ser verden.
Forfekter man prinsipper vil man nærmest med sikkerhet anklages for å være dogmatisk og uten bakkekontakt. Det tryggeste er å late som om man er fullstendig rasjonell, uberørt av tankeklimaet man beveger seg i – og helst plassere seg selv i det sosialdemokratiske sentrum der Sannheten alltid befinner seg. Alt utenfor lukter av trasshet, barnsligheter og skylapper.
