Faktasjekker Gunnar Tjomlid hevder at sexdukker som fremstiller barn kan forhindre seksuelle overgrep mot virkelige barn. Påstanden er tvilsom.
Denne måneden kunne vi lese om Tollvesenets beslag av 21 sexdukker som fremstiller barn. Disse dukkene er så virkelighetsnære at det er mulig å ha seksuell omgang med dem. Kripos frykter sexdukkene kan bryte ned barrierer mot å begå overgrep mot barn.
Beslaget har hjemmel i straffeloven § 311, som forbyr «fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn eller fremstillinger som seksualiserer barn». Bestemmelsen er medienøytral, og gjelder alle former for fremstillinger.
Sexdukker som fremstiller barn er tilsynelatende et nytt fenomen i Norge og barne-sexdukkene har skapt debatt.
Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) mener dagens lovverk er for vagt og ønsker et eksplisitt forbud mot barne-sexdukkene.
Blogger og selverklært faktasjekker Gunnar Tjomlid mener lovverket er for strengt og ønsker en full legalisering.
Tjomlid har, slik jeg leser den lange og noe ufokuserte teksten hans, to argumenter for legalisering av sexdukker som fremstiller barn.
Hans første argument tar utgangspunkt i det faktum at sexdukker som fremstiller barn, i motsetning til barn av kjøtt og blod, aldri kan være offer for seksuelle overgrep.
Dette faktum gjør det etter hans mening helt absurd å likestille fremstillinger av seksuelle fantasier (barne-sexdukker) med faktiske dokumentasjoner av seksuelle overgrep mot barn («barnepornografi»).
Tjomlid har åpenbart rett i at fremstillinger av seksuelle fantasier ikke bør likestilles med faktiske seksuelle overgrep mot barn, men det er andre gode grunner til å slå ned på slike barne-sexdukker. For min del handler det om et helt grunnleggende prinsipp, nemlig å beskytte barn mot å bli fremstilt som seksuelle objekter for voksne.
For det andre hevder Tjomlid at forskningen som foreligger tyder på at tilgang på seksualiserte fremstillinger av barn, som for eksempel barne-sexdukker, kan forhindre seksuelle overgrep mot virkelige barn.
For å underbygge påstanden viser han til psykologspesialist Pål Grøndahl, som i en artikkel i Dagbladet blir sitert på at å tro at slike dukker «kan forhindre overgrep mot barn».
Tjomlid og Grøndahls sterke påstand blir tilbakevist av psykologene John-Filip Lundhaug Strandmoen og Øyvind Sandsether i en kronikk i Dagbladet.
De to psykologene skriver:
Vi finner ingen holdepunkter, verken i forskning eller gjennom erfaringene fra vårt arbeid, for å anta at de beslaglagte dukkene kan ha noen forebyggende effekt mot seksuelle overgrep. Tvert imot gir forskningen på beslektede fenomener klare indikasjoner på at dukkene kan forsterke overgrepsrisikoen.
De to psykologene hevder altså det motsatte av Grøndahl og Tjomlid. De sier at tilgang på sexdukker som fremstiller barn kan øke risikoen for seksuelle overgrep mot barn.
Jo mer naturtro dukken og simuleringen av overgrepet er, jo større er risikoen for at man opphisses seksuelt og begår reelle overgrep når man er sammen med virkelige barn.
De to psykologene er
svært betenkt over at Grøndahl legger faglig tyngde bak uttalelser om det motsatte i mediene.
Når det kommer til politiske saker man brenner for, kan det være vanskelig skille mellom rollen som politisk aktivist og rollen som objektiv faktasjekker. I denne saken virker det som om aktivisten Tjomlid har vunnet over faktasjekkeren Tjomlid.
