At velstand drypper nedover, såkalt ‘trickle down economics’, er blitt en slags vits, en utskjelt antakelse ingen tør å forfekte i fullt alvor. Men ikke la deg lure: Den stemmer.
Kan skattelette til investorer og entreprenører gagne resten av samfunnet? Begrepet trickle down economics skal først ha blitt brukt av komikeren Will Rogers i en hånlig kommentar til president Herbert Hoovers (påståtte) bruk av tilbudssideøkonomi – en makroøkonomisk teori som sier at skattekutt og deregulering stimulerer produksjon og investering, og derfor vekst – for å hjelpe økonomien ut av Den store depresjonen.
Senere er begrepet mest hissig brukt av kritikerne av den økonomiske politikken til Ronald Reagans administrasjon, såkalt «reaganomics». Eller voodoo-økonomi, som man også har kalt det.
I Vårt Land ble nylig skattekuttene til dagens regjering kritisert av tenketanken Agenda. I en «forskning og erfaring viser at»-argumentasjon hevdes det at «milliardkuttene» ikke har skapt «en eneste ny arbeidsplass». Agendas rådgiver skriver at hvis rike blir rikere, så uteblir veksten «fordi de sparer mer enn dem med lavere inntekter, og sparing skaper ikke vekst».
Som jeg poengterte i mitt svar den gang:
Sparing er et virkemiddel for å samle opp ressurser. Noen putter penger i banken, andre i formuesgjenstander som bolig og verdipapir. I en normalt fungerende økonomi vil ikke sparing hemme økonomisk vekst. Tvert imot vokser samfunnets rikdom ved at det spares. Fra sparing får vi midlene til å investere i fabrikker, utstyr og arbeidsplasser.
I boken Prosperity Through Competition (1958) beskriver Tysklands daværende næringsminister Ludwig Erhard, få år før han ble forbundskansler, sammenhenger skattefetisjister ikke går med på: I 1949 lå statens utgifter til sosiale tjenester på 9.6 milliarder tyske mark. I 1955 var beløpet 21 milliarder. Økningen ble ikke finansiert av hardere skattlegging, men en dereguleringspolitikk som sørget for mer aktivitet og økte inntekter fra tyskproduserte varer og tjenester. Statens inntekter økte fra 23.7 milliarder i 1949 til 54.45 milliarder i 1956. Denne perioden i Vest-Tyskland omtales som wirtschaftswunder (det økonomiske under).
Det kan være verdt å minne om at økonomiske sammenhenger ikke kan gjøres til gjenstand for laboratoriumstesting. Det er sjelden rette linjer mellom årsaker og virkninger, og effekter av politiske endringer viser seg like sjeldent umiddelbart. Den innflytelsesrike taiwanske økonomen Richard C. Koo bemerker i sin siste bok, The Escape from Balance Sheet Recession and the QE Trap: A Hazardous Road for the World Economy (2014), at strukturelle reformer gjerne krever et tiår før de blir synlige, og Reagans tilbudssidereformer begynte å bære frukter først under Bill Clintons presidentperiode.
Skaper ikke BNP-vekst
En skribent i Pacific Standard kalte for en tid tilbake trickle down og forestillingen om at økonomiske gevinster for investorer, bedrifter og entreprenører vil dryppe ned på og øke levestandarden for fattige grupper i samfunnet, en «vits». Sannhetsvitnet hans er IMF-rapporten «Causes and Consequences of Income Inequality: A Global Perspective». Studien sier at BNP-veksten faktisk går ned dersom de 20 prosent rikeste eier enda mer av den samlede inntekten. Dette betyr at «the benefits do not trickle down». Og dersom inntektsandelen til de 20 prosentene på bunnen øker, vil også BNP-veksten øke.
Videre vises det til at ulikhet i USA skal ha økt med reaganomics. Pacific Standard refererer også til en graf som viser at topp 1-prosenten (som om dette var en konstant gruppe) får en stadig større andel av velstanden.
Felles for innvendingene er at de i sin essens omhandler økonomifagets nye moteord, ulikhet. Årsaker til ulikhet og BNP-vekst er interessante diskusjonstemaer, men de er sidespor. Trickle down lover ikke at gapet mellom fattig og rik vil bli lukket, eller engang bli smalere, dersom incentivene for å investere og skape maksimeres. Trickle down betyr heller ikke at kroner og øre triller direkte ned til samfunnets mindre bemidlede, ei heller at vi bør ønske de 20 prosent rikeste en større andel av samfunnets samlede inntekt.
Poenget er snarere, og enklere, at den økonomiske kaka vokser og at velstand og gevinster over tid drypper nedover.
BNP sier lite om trickle down-effekter
Og hvordan kan noen med to friske øyne benekte en slik realitet? Sammenlikn den materielle velstanden en fattig i dag opplever med den en fattig – eller rik for den saks skyld – opplevde for 70 år siden, og spør deg selv om du tror forbedringen skyldes sosialdemokratisk omfordelingspolitikk eller privat initiativ, frie kapitalstrømmer og forretningskonsepter som kan testes ut i markedet.
Som økonomen Diane Coyle skriver i GDP: A Brief but Affectionate History (2014), måler BNP fysisk masseproduksjon, altså ren output, og passer dårlig på en moderne økonomi. For vi må gjøre mer enn å bare telle antall biler og datamaskiner:
GDP underrecords growth by failing to capture fully the increase in the range of products in the economy. It is a poor way to measure innovation and customization, and the extent to which it undermeasures them is extremely large.
Om man kun skal forholde seg til BNP-vekst, vil verdiene som resulterer fra ikke-håndfaste digitale tjenester, kontinuerlig innovasjon og kvalitetsforbedringer kamufleres. Verden så mellom 1945 og sent på 1960-tallet dramatiske forbedringer i behandling av sykdommer som kopper og polio. Man fikk p-pillen, rimelige flyreiser, farge-tv, telefoner og moderne husholdningsutstyr, borrelås og nylon. Og på midten av 1990-tallet falt prisene på datamaskiner kraftig.
Markeder er dynamiske
Økonomien er for kompleks til å fanges opp godt i BNP-tall. Økonomien må studeres som en prosess, ikke som et øyeblikksbilde. Ideer trenger kapital for å realiseres, for deretter testes ut, modifiseres og forkastes eller beholdes.
Da kjøleskapet først ble produsert, var det kun tilgjengelig for en liten gruppe velstående samfunnsborgere grunnet sin høye pris. Siden innovasjonen viste seg å berike forbrukernes liv, begynte masseproduksjonen og tilgjengeliggjøringen av kjøleskapet for massene til lavere pris.
I dag er ikke kjøleskap, elektriske ovner, flatskjermer eller computere forbeholdt en rik elite; de er alle materielle goder som har dryppet ned til mindre bemidlede medlemmer av samfunnet.
Michael Graff, A.G. Kenwood og A.L. Lougheed forklarer i Growth of the International Economy, 1820-2015 (2013) hvordan forbedringer i produksjonsmåter, især utviklingen av samlebåndet, sørget for økt materiell velstand:
Initially developed by Henry Ford as the key to the efficient, large-scale – and therefore cheap – production of motor cars, the assembly line system was widely used in the US after the First World War to mass-produce such items as washing machines, radios and refrigerators. In addition, many other products, including shoes, stockings, glassware and chinaware, were passed through factories in a continuous process from raw material to final product. By enormously increasing the volume of output, and thereby reducing costs, the assembly line led to a market rise in productivity and a consequent increase in real incomes, which was partly used to purchase the growing output of consumer goods made possible by the new industrial techniques.
Å avstå fra å ta er ikke å gi
Det er ingen som tror at gevinstene fra trickle down-politikk, altså lavere skatter og færre reguleringer for å stimulere vekst, direkte lekker ned fra rik til fattig. Man kan derfor ikke avfeie trickle down economics fordi det ikke reflekteres i BNP-tall, og det er ingen motsetning i at forskjeller kan øke samtidig som velstand drypper nedover.
Kunnskap om gapet mellom A og B sier ingenting om velstandsnivået til A eller B. Liberalister og konservative er mer opptatt av hvilke forhold som kan løfte B til bedre levestandard, enn de er av å holde A tilbake for å minske avstanden til B.
Den konservative økonomen Thomas Sowell avfeier det som løgn at «høyresiden» noe gang har forfektet trickle down economics slik ideen blir fremstilt av venstresiden: at vi skal gi mer til dem som allerede har mye. For å la være å kreve inn penger er ikke det samme som å gi penger. Foruten interessegrupper tar ingen til orde for å subsidiere eller overføre rikdom til A i håp om at det skal dryppe ned til B, slik kritikere ønsker å gi inntrykk av. En slik teori finnes ikke, i hvert fall er det ingen som tar den seriøst.
Det er heller ingen som ønsker skattelette utelukkende til «de rike». Men høyt skattepress kan ha skadelige virkninger fordi det svekker næringslivets incentiver for å skape verdier, noe også John Maynard Keynes, Woodrow Wilson og John F. Kennedy gjorde et poeng av.
Professor i økonomen ved St. Lawrence University Steve Horwitz avviser trickle down economics-karikaturen av samme grunn som Sowell, og mener at skatter og reguleringer må reduseres for alle slik at «anyone can come with new ways to create value and potentially enrich themselves and others in the process».
For det er dette som ligger i antakelsen om at velstand drypper nedover.
