Sivil ulydighet er ikke noe som er forbeholdt venstresiden og miljøvernere. Debatten om bruk av sivil ulydighet har gått også på den liberalistiske høyresiden i Norge. Det spesielle i Heidi Nordby Lundes tilfelle er at hun er medlem av den lovgivende forsamling.
At en representant for et konservativt parti i den lovgivende makt oppfordrer til sivil ulydighet for å få endret lovene må anses som ganske spesielt. Det har a også vakt reaksjoner at Heidi Nordby Lunde i Klassekampen 20.februar oppfordret Uber-sjåfører til å fortsette å kjøre, for å få bukt med løyvekravet for drosjenæringen. På spørsmål fra Klassekampen om hun ønsker at politiet skal gjøre jobben sin sier Nordby Lunde: «Ja, men det er jo sivil ulydnad mot eksisterande lovgivning.» Klassekampen følger opp med å spørre om hun oppfordrer til lovbrudd. Hun svarer; «- Eg vil ikkje gi deg den setninga. Viss det er lovbråt er det sivil ulydnad.» Hun sammenligner det med kampen for å endre butikkenes åpningstider på 1980-tallet.
Heidi Nordby Lunde refererer til Henning Holstads kamp for å få kjøpt melk og brød efter kl 1700 på hverdager. En kamp som førte til at Holstad gikk i fengsel for sin overbevisning. Men han nådde sitt mål. Åpningstidene ble liberalisert.
Nyhetssjef i Klassekampen, Mimir Kristjánsson la ut artikkelen med Heidi på sin Facebook-vegg. Det førte til en lang debatt, der jeg henviste til Liberalerens artikler om sivil ulydighet. Jeg varslet en artikkel om temaet, og her er den.
Gandhi, Luther King jr. – og Thoreau
Når man snakker om sivil ulydighet vil folk huske Mahatma Gandhis kamp mot britenes kolonistyre i India, og om Marthin Luther King Jrs. Kamp mot raseskillelovene i Sydstatene i USA på 1960-tallet. Noen vil kanskje også kjenne til studentbevegelsen Den Hvite Rose i München, som oppfordret til ikkevoldelig motstandskamp mot Hitlers regime. Ghandi ble skutt og drept, King Jr. fikk fredsprisen før han ble skutt og drept, mens Den Hvite Roses ledere ble halshugget av naziregimet.
Det er neppe mange som vil kjenne til at Gandhi fikk inspirasjon fra amerikaneren Henry David Thoreau, som i 1846 nektet å betale skatt fordi han var uenig i krigen mot Mexico. Thoreau havnet i fengsel, og valgte å begrunne sin skattenekt skriftlig. Verket ble rett og slett hetende Civil Disobedience. Da Gandhi studerte i Oxford ble han kjent med Thoreaus verk.
Plikten til ulydighet mot lovene
For liberalister finnes det moralske og umoralske lover. Umoralske krenker individets frihet. Kan man da bryte disse lovene? Som kjent mener liberalister at frihet er en individuell rettighet som er medfødt, og at statens oppgave er å beskytte friheten. En stat skal derfor ha en begrenset størrelse, og et avgrenset antall oppgaver som er klart definerte. Allerede her ser vi at så godt som alle demokratiske samfunn har en statsmakt som er langt større enn liberalister mener den skal være. Derfor har det gjennom mange år vært en debatt om ulike former for protest mot lover som krenker individets frihet uten at det finnes noe annet offer enn nettopp individet som rammes av disse lovenes bestemmelser. Å bryte slike lover vil være en forbrytelse uten offer.
Mord, voldtekt, ran, innbrudd etc er åpenbart kriminelt. Det finnes klare ofre for slike forbrytelser. Å holde butikkene på andre tidspunkter enn loven tillater har ikke tilsvarende ofre.
Hvis man ikke anerkjenner lover som krenker individets frihet, hva gjør man da? Det finnes to åpenbare metoder:
Å bryte lover man ikke anerkjenner
uten å fortelle det til noen, er den ene formen. Man anerkjenner ikke reguleringer av hva man kan ta med seg over grensen, over hvor mye man maksimalt kan jobbe overtid, over hvor mye skatt man skal betale til formål andre finner prisverdig etc. Derfor smugler man, jobber mer overtid enn reglene tillater, og jobber svart – for å unngå skattetrykket.
Man forteller ingen at man gjør det. Dermed unngår man represalier i form av bøter og/eller straff (forutsatt at man ikke blir oppdaget), og omgivelsenes generelle misbilligelse overfor lovbrytere.
Jeg vil tro at mange, både liberalister og andre, bruker denne formen for sivil ulydighet relativt ofte. For de eksemplene jeg har brukt, er noe mange ikke-liberalister vil være enige med liberalister i at er for strengt lovregulert.
Lovbrudd som politisk protest
er den mest kjente formen for sivil ulydighet, og den formen de fleste vil nevne hvis de blir bedt om å svare på hva de forbinder med sivil ulydighet. Miljøvernere bruker denne formen for å protestere mot vedtak de er uenige i. Venstresideanarkister som mener eiendom er tyveri bruker husokkupasjon for å protestere, både mot lovgiver og eiendomsbesitter.
Hensikten med å begå lovbrudd som politisk protest, er å få endret loven eller vedtaket. Da må man nødvendigvis fortelle andre om at man bryter loven – og hvorfor. Også høyresiden har brukt sivil ulydighet på denne måten. Henning Holstads kamp er nevnt lenger opp i artikkelen.
Høyresidens bruk av sivil ulydighet
Heidi Nordby Lunde er ikke alene om å oppfordre til lovbrudd som politisk metode. Heller ikke på høyresiden. For i all ubeskjedenhet å starte med meg selv, så har jeg oppfordret til å bruke sivil ulydighet mot kirkevalget. I 2009 opprettholdt stortingsflertallet forbudet mot politisk reklame, selv om Norge var felt for dette i en dom i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Høyre, FrP og Venstre sa at de kunne tenke seg å gi blaffen i forbudet, og påberope seg dommen i Strasbourg dersom de betalte for politisk reklame i etermediene. Flere butikkjeder har holdt åpent på søndager, selv om den er brudd på lov om helligdagsfred. Liberalister har nektet å avtjene verneplikten, i protest mot innskrenkningen i deres individuelle frihet. Liberaleren har oppfordret stortingsrepresentant Erlend Wiborg (FrP) til å ta imot utfordringen om å spille poker på norsk jord, for å utfordre forbudet. Daværende Unge Høyre-leder Paul Joakim Sandøy drakk øl i parken, selv om det var forbudt. Allerede i 1993/94 tok stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen (FrP) med seg en vinflaske over kvoten, for å utfordre Vinmonopolet. I 2012 oppfordret jeg folk til å gi blaffen i taxfree-kvotene. Jan Arild Snoen oppfordret i 2009 folk til å overse tøvete reguleringer. Da jeg blogget for Dagbladet i 2009-valgkampen (Oppviglerbloggen) handlet det første innlegget om å bryte krenkende lover. Bloggen ble dessverre tatt ned av Dagbladet noen år senere. For mange liberalister er svart arbeid å anse som økonomisk selvforsvar mot grådige politikere. Allerede på 1980-tallet oppfordret daværende FrP-nestleder Pål Atle Skjervengen i et intervju med SV-organet Ny Tid folk om å jobbe svart hvis de satt igjen med for lite penger efter at staten hadde krevet inn skatten. Noen av dem som i 1996 deltok i demonstrasjonene mot Chinas president Jiang Zemin lot være å rette seg efter politiets begrensninger av demonstrasjonene.
FpU ble inspirert til sivil ulydighet av Frihetsfronten
På begynnelsen av 1990-tallet var den svenske Frihetsfronten en stor inspirasjonskilde for norske liberalister. Christian Gergils, den ledende aksjonisten, holdt foredrag på Høstkonferansen til Fremskrittspartiets Ungdom (i 1991 eller 1992). I 1993 besøkte jeg deres ulovlige bar (svartklubb) Tritnaha i Stockholm. I 1993-valgkampen importerte FpU poteter fra Sverige og solgte i Spikersuppa i Oslo sentrum, i protest mot norsk landbrukspolitikk. Oslo FpU holdt åpen bar i sine lokaler i Rådhusgata 5 (som var leiet av Oslo kommune), i protest mot det røde byrådets skjenkepolitikk. Bar Noir fikk førstesideoppslag i Dagbladet, med blant annet Ap-politiker Trond Giske på besøk. I 1995 startet norske liberalister tidsskriftet Nyliberalen og drev en ulovlig bar (No Limit) i Torggata i Oslo.
At sivil ulydighet nytter
finnes det mange eksempler på. Spørsmålet er om sivil ulydighet kan brukes for å oppnå større tilslutning til liberalistenes kamp for større individuell frihet. Blir det for mange lover i et land, er det umulig å kontrollere at folk ikke bryter lovene. Ofte er de ikke engang klar over at de er lovbrytere. Mengden av lover fører til at respekten for lovene synker. Hvordan skal lovgiverne sikre at de viktigste lovene i et samfunn overholdes, når innbyggerne hele tiden dynges ned av lover? Svaret er naturligvis å kun lovregulere det man synes er viktigst.
Mengden av lover er uttrykk for én bestemt holdning hos politikerne; at de i prinsippet har rett til å regulere hva som helst. Og gjør det. Å bruke sivil ulydighet for å oppnå større individuell frihet kan godt lykkes, men betyr ikke at man endrer politikernes holdning. Og det er den som er det reelle problemet – ikke lovene.
Både og
Det er ikke bare krenkende lover som må fjernes, men politikerne med en grunnholdning som får dem til å vedta krenkende lover. Ergo er ikke sivil ulydighet det eneste virkemiddelet liberalister kan bruke – man må også sørge for at politikere med rett holdning blir valgt. Da må slike politikere stille til valg. I mellomtiden kan alle minne om det gamle prinsippet fra Magnus Lagabøtes landslov fra 1274: ”Med lov skal landet bygges – ikke med ulov ødes.”
Denne artikkelen er inspirert av oppslaget i Klassekampen og en debatt på Mimirs Facebookvegg. Den er også en oppdatering av min artikkel fra 2015 om sivil ulydighet. Også på min VG-blogg Liberalist? Javisst! skrev jeg i 2005 om nødvendigheten av sivil ulydighet.
