Både PST og E-tjenesten la denne måneden frem sine trusselvurderinger. Et av temaene var russiske påvirkningsoperasjoner ment å undergrave tilliten til norske politikere og institusjoner. Men burde vi også snakke om hvordan det politiske klimaet hos våre allierte allerede gjør jobben for dem?
Leder av PSTs kontraetterretning Arne Christian Haugstøyl uttalte at en vellykket påvirkningsoperasjon vil skape alternative sannheter som fører til at tillit til politikere og offentlige institusjoner undergraves. Fra mitt ståsted ser det ut som om den politiske situasjonen i USA allerede bidrar til å undergrave vår institusjonelle tillitt, og det bekymrer meg.
Amerikanerne er dypt splittet basert på partiske identitetsmarkører. Denne tendensen har foregått siden valget av Bill Clinton i 1992, ifølge den amerikanske valgforskeren Alan Abramowitz, som besøkte Oslo i oktober. Krigstretthet, sviktende offentlig tjenestetilbud og økonomisk misnøye etter finanskrisen og høyt føderalt forbruk har satt splittelsen i høygir. Siden 2008 har velgernes motivasjonen, fremfor å stemme på eget parti, vært drevet av å stemme mot det andre partiet.
Valg, mistillit og mobilisering
Tea Party-bevegelsen lå i oppkjøringstrening før innsettelsen av Barack Obama. Bevegelsen drev et hardkjør mot offentlig forbruk og tok etter hvert til seg republikanske identitetsmarkører som religion, abort, skolevalg, rett til å bære våpen og frykten for forvitring av samfunnsnormer. Velgerne i denne gruppen stoler ikke på tradisjonelle medier og uttrykker en dyp mistillit til en udefinert gruppe eliter og internasjonale samfunnsstrukturer.
Før innsettelsen av Donald Trump mobiliserte Resist-bevegelsen sin base av vantro demokrater og venstresideaktivister rundt klassiske identitetsmarkører som retten til selvbestemt abort, mot fritt skolevalg, mot liberal våpenpolitikk, for mangfold og en udefinert frykt for politisk og sosial kontroll. Disse velgerne har gitt uttrykk for at de ikke stoler på amerikanske samfunnsinstitusjoner, som de mener er kuppet av ekstremistiske krefter.
Importering av usunn skepsis
Både forestillingen om at man ikke kan stole på nyhetsmedier og forestillingen om ekstremistiske krefter i styrende stillinger, har blitt importert direkte inn i den norske debatten av norske mediekommentatorer og politikere. For eksempel har SVs partileder Audun Lysbakken allerede krevet at statsministeren skal sanksjonere USA diplomatisk, og FrPs Mazyar Keshvari har anklaget ledende norske medier for å spre falske nyheter. I LO brygger det til opprør mot en EU-vennlig ledelse og et EU-vennlig arbeiderparti.
Den amerikanske politiske fortellerstrukturen tyter inn i den norske debatten. Man trenger ikke å finlese kommentarfelter eller sosiale medier for å se at argumenter fra Breitbart og Daily Kos bruker mellom 12 og 48 timer på å bli inkorporert i den norske debatten. Apopleksien fra tradisjonelle konservative amerikanske medier som Trumps inntog har satt på sidelinjen, slik som National Review, oversettes direkte på Minervas sider.
Effektiv underminering
Identitetsmarkørene i amerikansk politikk adopteres av oss her hjemme uten at de helt passer inn i debatten. Vårt politiske system har sikkerhetsventiler som gjør at vi ikke får den ekstreme partiske identitetsdrevne politikken vi har sett vokse frem i USA de siste tiårene. Likevel må vi være på vakt for endringen som pågår i den norske debatten.
Norsk samfunnsliv har vært preget av stor tillit til fellesinstitusjoner og en felles problemforståelse.. Mindretallsregjeringer gjør at vi finner løsninger som passer for de fleste. Dette kjedelige men funksjonelle politiske systemet er noe vi må ta vare på. Alternativet ser vi i amerikansk presse. Vi bør derfor være forsiktige med å importere politiske debattrender fra våre allierte. For øyeblikket gjør det like mye for å underminere den tilliten som driver norsk samfunnsliv, som det en russisk påvirkningskampanje vil klare.
