Blant verdens viktigste politikere representerer president Donald Trump og forbundskansler Angela Merkel ytterpunktene. Ikke først og fremst fordi den ene er verdi-/nasjonalkonservativ mens den andre er sosial-/venstreliberal. Den store forskjellen i måten å opptre på skyldes fundamentalt forskjellige tankesett.
Hvis vi starter med Donald Trump, vet vi at hans bakgrunn er eiendomsinvestor og forretningsmann. Trump er fremfor noe annet det vi kan kalle en dealmaker. En dealmaker og veldig mange andre, men slett ikke alle, forretningsfolk, tenker på en helt spesiell måte. De ser verden som et sted der det alltid finnes motsetningsfylte interesser.
En deal kan man få til hvis man klarer å forene disse interessene slik at begge parter anser at de har noe å tjene på det. Det man tjener kommer til syvende og sist i form av penger. Dette fører også til at man alltid ser løsningen på motstridende interesser som et gi-og-ta-forhold; hvis du får dette av meg, så vil jeg ha det av deg.
Transaksjonsmennesket Donald Trump
Alt vi hører fra Trump tyder på at han ser verden i disse termer. Sikkerhetspolitikk er et typisk eksempel. Ifølge Trump har USAs allierte siden den andre verdenskrig tjent for mye på USAs vilje til å garantere deres sikkerhet, og betalt for lite. For at USA skal fortsette å garantere deres sikkerhet må de selv betale betydelig mer. Handelspolitikk er et annet eksempel på at Trump tenker veldig direkte på et gi-og-ta-forhold.
Trump er det typiske transaksjonsmenneske. Hele livet er en serie av transaksjoner. Målet er å gjøre vellykkede transaksjoner, men det lykkes man ikke alltid med. Det er en del av gamet. Når man har tapt, må man forsøke å gjøre det beste ut av det, og det å heve stemmen eller å gå rettens vei er to muligheter. Det å heve stemmen og å forsøke rettens vei er for øvrig heller ikke ukjente virkemidler blant maktmennesker.
Det er ganske sikkert at Donald Trump så på den amerikanske valgkampen som en serie transaksjoner som fulgte etter hverandre. Da han startet sin såkalte valgkamp trodde han neppe selv at han ville bli valgt. Men, som tidligere nevnt, har Donald Trump gjort sitt eget navn til merkenavn. Derfor tenkte han nok snarere at å skape litt liv og røre i valgkampen ville være god markedsføring. Dessuten kunne han nettopp på grunn av sitt merkenavn slippe unna med å bruke meget begrenset med penger i valgkampens startfase.
Valgkampen som en serie transaksjoner
Etter hvert som tiden gikk opplevde Trump stadig flere vellykkede transaksjoner. Da vokste troen på at dette kunne bli noe større. Likevel, og det har han også sagt, trodde han knapt på at han skulle bli president selv på valgdagen. Uansett var han målbevisst på hvor han skulle sette inn støtene. Det er ingen vits i å forsøke seg på en enkelt transaksjon man vet man ikke vil få til eller kan tjene penger på.
Slik fungerte det amerikanske valgsystemet perfekt for Trump fordi det kan kuttes ned til en serie transaksjoner, for så å avsluttes med en gruppe transaksjoner (valg i 50 delstater + DC) der han kunne velge de transaksjonene han ville være med på, og velge bort noen andre (som for eksempel California der det var nytteløst for ham å bruke tid og ressurser).
Maktmennesket Angela Merkel
For Tysklands forbundskansler Angela Merkel er nok dette en ganske fremmed måte å tenke på. Hennes bakgrunn er så langt fra det man kan kalle forretningskvinne og dealmaker man kan komme. Merkels bakgrunn er prestedatter fra DDR uten så mye som et snev av opposisjonell aktivitet. Hun er utdannet innen teoretisk fysikk, og hennes eneste yrkesbakgrunn før hun gikk inn i politikken er som forsker ved Akademie der Wissenschaften der DDR. (Her var hun også aktiv i den lokale avdelingen til FDJ (Freie Deutsche Jugend) med ansvar for «Agitation und Propaganda».)
Kort etter murens fall orienterte Merkel seg raskt bort fra det østtyske kommunistpartiet, SED, som hun aldri var medlem av, og skled etter litt om og men inn i CDU der hun raskt ble oppdaget av Helmut Kohl. Hun ble tidlig minister i Kohls regjering, og «the rest is history» kan man si.
Det finnes ingen tegn på at Merkel noen gang har gjort en forretning i sitt liv. Hele hennes oppvekst og karriere bærer preg av å rette seg etter makten. Merkel representerer det vi kan kalle en klassisk maktpolitiker, med maksimen at makten alltid har rett.
Hun har også vanskelig for å akseptere parallelle maktsentra. Da Russlands president Vladimir Putin nektet å godta USAs og EUs beskrivelse av situasjonen i Ukraina, uttalte hun at det synes som om Putin levde i et parallelt univers. Dette viser at hun så det nærmest som irrasjonelt å ikke akseptere det hun så som maktens (USA OG EU) syn på situasjonen. At det faktisk kunne dreie seg om ulike oppfatninger i to parallelle maktsentra, streifet trolig ikke Merkel.
Makt og plikt
En slik maktpolitiker vil stort sett operere under en maksime om at den som har makten også har en moralsk rett og plikt til å styre og bestemme. Vi ser den samme troen på at makten alltid har rett i Merkels håndtering av gjeldskrisen i Sør-Europa eller flyktningkrisen i 2015.
I Sør-Europa anser hun at siden Tyskland har makten i EU gjennom at de er rikest og betaler, så må de andre rette seg etter det Tyskland til enhver tid bestemmer skal gjelde. Det samme gjelder i flyktningpolitikken der hun helt på egenhånd bestemte at «Wir schaffen das», og hun ble forbauset og nærmest fornærmet da ikke hele resten av EU stilte opp på geledd og aksepterte å dele ansvaret med Tyskland for de ankomne flyktningene.
Et annet eksempel på denne måten å tenke på er måten hun helt egenhendig tvang gjennom valget av Jean Claude Juncker som EU-kommisjonens leder på tross av sterk motstand i egne rekker. Nok en gang ble Merkels reaksjon på at Storbritannia opprettholdt mye av sin motstand mot Juncker preget av overraskelse. Skjønte disse britene virkelig ikke hvem som vitterlig bestemte i EU?
Merkels likesinnede
I president Barack Obama fant Merkel en åndelig likesinnet. Obama var også en politiker totalt uten bakgrunn fra forretnings- og næringsliv. Også han mente makthaveren hadde en moralsk rett til å bestemme – om nødvendig helt på egen hånd.
På tross av en trang start i forholdet med litt overvåkingsskandaler og annet småsnacks anså også Angela Merkel USA som enda mektigere enn Tyskland på den globale scene. Derfor kom hun snart til den konklusjon at USA styrte verden mens Tyskland styrte Europa, nærmest som en hertug under en stor konge. Obama så det naturligvis på samme måte.
Begge har de funnet det vanskelig å akseptere at andre land som Russland og Kina kan ha et annet syn på disse tingene globalt, og at Storbritannia, Frankrike eller Sør- og Øst-Europa også kan ha avvikende syn. For Obama og Merkel må alle finne sin plass i hierarkiet og avfinne seg med den.
Russland og Kina – transaksjonsstyring som norm
Mellom disse ytterpunktene av transaksjonspolitikere og maktpolitikere finner vi de fleste andre politikere. Putin er i god russisk tradisjon ganske mye av en transaksjonspolitiker. Typisk i denne sammenheng er den russiske reaksjon da Trine Skei Grande og Bård Vegar Solhjell ble nektet visum til Russland. Russland foreslo å oppheve visumnekten for norske politikere i bytte mot at Norge opphevet sine sanksjoner mot russiske parlamentarikere. Russland var villig til å gjøre en deal.
Dette ble umiddelbart, og nærmest med forakt, avvist som useriøst av Erna Solberg og Børge Brende. Våre politikere bekjenner seg nesten uten unntak til maktpolitikken. Knapt noen av dem har noen gang gjort en forretning, og forretningsfolks moral og oppførsel er dem totalt fremmed. Den har i alle fall intet i politikken å gjøre. For Russland fremstår Vestens agering etter Sovjetunionens oppløsning som et sammenhengende brudd på god forretningsmoral.
Kinas ledere står nærmere maktpolitikken, men også de bekjenner seg i stor grad til forretningsmoralens prinsipper om at du får ingenting for ingenting. Kinas forhold til resten av Asia er utvilsomt ganske sterkt preget av maktpolitikkens språk, særlig i forbindelse med omstridte områder i Øst-Kinahavet og Sør-Kinahavet. Likevel er forholdet mellom Kina i det store og hele, og mer og mer, preget av forretningsmessighet. Kina ønsker handelssamkvem mer enn noe annet, og myndighetene er villig til å bidra med betydelige investeringer og finansiering. Dette fremgår i opprettelsen av den nye investerings- og utviklingsbanken Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), og spesielt i «One Belt, One Road»-planen.
Vest-Europa – maktpolitikk som norm
De fleste europeiske politikere står nærmest maktpolitikken. Et sted hvor maktprinsippet har nærmest fullstendig gjennomslag er innen tradisjonelle vestlige medier. De fleste journalister, mediefolk, akademikere og mange kunstnere ser på forretningsstandens moral og oppførsel nærmest som noe skittent og umoralsk: Man handler ikke med prinsipper og moral.
Generelt kan man si at jo lenger ut i periferien man kommer jo mer nærmer man seg forretningsmoralen.
Er det kanskje ikke slik at en allmektig og moralsk hegemon står for stabilitet og sikkerhet, mens transaksjonspolitikken fører til uro og ustabilitet? Slik har de som anser seg aller mektigst alltid sett på saken. Kinas gamle keisere så det utvilsomt slik. Napoleon Bonaparte så det definitivt slik, og han så med en viss forakt på England – «a country of shopkeepers».
Problemet med Napoleons verdensanskuelse var at hverken England eller Russland så verden som ham, og når de begge satte seg opp mot hans ønsker, ble resultatet nærmest en katastrofe – særlig for Napoleon.
Under Wiener-kongressen i 1814-15 (før Napoleons endelige fall ved Waterloo) hadde transaksjonspolitikerne noen av sine beste dager. Det ble gjort dealer i øst og vest, nord og sør. Kongressen ble dominert av de to deal-orienterte landene England og Russland, mens de mer maktorienterte Frankrike og Preussen var enten for svekket av krigen (Frankrike) eller ikke sterke nok ennå (Preussen) til å trykke gjennom sitt syn.
Maktpolitikk og hestehandel
Etterhvert som England mer og mer utviklet seg til en hegemon konverterte man mer og mer over til tanken om at makten var det som bestemte. Man ble mindre interessert i å gjøre dealer. Den mest åpenbare vestlige deal-politiker før Donald Trump i moderne tid er Margaret Thatcher, og hun ble da også til dels hatet og foraktet i resten av EU for det.
Under Wiener-kongressen spilte naturligvis Østerrikes store diplomat Fürst von Metternich en ikke ubetydelig rolle. Også han må anses for å ha vært en dealorientert politiker. Det er interessant i denne sammenheng at Metternich kom fra Sør-Tyskland (Koblenz, som forøvrig bare er drøyt 5 mil fra der Donald Trumps besteforeldre på farssiden kom fra). Til en viss grad går det et skille mellom prøysserne i lavlandet i Nord-Tyskland og tyskerne i høylandet i sør. I Berlin tenker de militaristisk og maktpolitisk, mens i München og omegn driver man hestehandel. Dette gjorde seg blant annet sterkt gjeldende på 1970- og 80-tallet.
Mens Willy Brandt og Herbert Wehner reiste til Øst-Tyskland for å drive maktpolitisk Ost-Politik, reiste Franz Josef Strauss til DDR for å drive handel. Det er ikke åpenbart at Willy Brandt hadde mest suksess i lengden, men media i den vestlige verden fant jevnt over det Brandt drev med som vesentlig mer moralsk høyverdig enn det Strauss drev med. Det var også helt utelukket at Strauss skulle bli forbundskansler i et så maktpolitisk styrt land som Tyskland.
Næringsliv og politikk
Nå er det naturligvis ikke slik at maktorienterte politikere ikke er opptatt av økonomi og avtaler, og dealorienterte politikere (og forretningsfolk) ikke er opptatt av makt. Likevel kommer de fra totalt ulike utgangspunkt, og tenkemåten deres er veldig forskjellig.
Vi ser dette nesten like mye i næringslivet som i politikken. Store konsern og deres ledere orienterer seg mer og mer mot maktens språk, og kvier seg ikke for å utnytte makten – markedsmakt eller annen makt – hvis de tror de kan slippe unna med det.
Mindre bedrifters makt er fremfor alt negativ i den forstand at deres sanksjonsmiddel er å trekke seg tilbake slik at deres produkter og tjenester ikke lenger tilbys. Slik vil de kunne oppnå gode dealer selv om de i utgangspunktet har liten makt.
Likevel foretrekker maktpolitikere store bedrifter siden disse er mye enklere å forholde seg til, og med dem snakker man til dels samme språk.
Makttriangelet
Det mest klassiske eksempel på dette er trolig den samfunnsstrukturen som vokste fram i Sverige på 1900-tallet. Sverige er både historisk og i nåtid et av de mest klassisk maktstyrte land i verden. Strukturen ble mer og mer preget av makttriangelet big government, big unions, big business. Denne maktstrukturen ble underbygget av en til dels kraftig ensretting innen media og kulturlivet.
Man kan godt være uenig om maktforholdet mellom de tre sidene i triangelet, men man setter ikke spørsmålstegn ved den grunnleggende triangelstrukturen. Derfor møtes alternative politiske bevegelser og alternative medier med enorm motstand fra den bestående maktstrukturen.
Tyskland har mye av det samme, men i Tyskland er samkvemmet mellom stat (politikere) og næringsliv litt mindre tett fordi landets gigantiske «Mittelstand» (små og mellomstore bedrifter) utgjør en stor kraft som samtidig er ganske heterogen.
Japan har en samfunnsstruktur som i mangt og meget kan sies å ligge mellom Sveriges og Tysklands; dog med den forskjell at alle sidene av triangelet i Japan har forblitt politisk verdikonservative selv om deres store bedrifter er særdeles internasjonaliserte. I både Tyskland og Sverige synes internasjonaliseringen nå å ha drept mye av det verdikonservative elementet i hovedtriangelet.
Forskjellig tilnærming til usikkerhet
I USA og Storbritannia finner vi imidlertid ikke dette triangelet. Skillet mellom de store globaliserte bedriftene og de mange små bedriftene er vesentlig større enn i Sverige og Tyskland. Dermed havner de store bedriftene ofte sammen med de sosial-/venstreliberale maktpolitikerne, mens de små bedriftene orienterer seg mye mer mot de verdi-/nasjonalkonservative politikerne.
Dette er nok også noe av forklaringen på Brexit og Trumps fremmarsj, og den nesten hysteriske motreaksjonen fra maktpolitikere og deres allierte i den vestlige verden har i hvert fall til en viss grad sammenheng med at disse menneskene nå risikerer å miste makt og innflytelse.
Et veldig viktig skille mellom maktmennesker og transaksjonsmennesker er hvordan de håndterer usikkerhet. Maktmennesket misliker usikkerhet og vil søke å minimere det så godt det går. Det gjøres gjennom planlegging, påvirkning og, om nødvendig, bruk av makt.
Transaksjonsmennesket ser på usikkerhet, volatilitet i markedet, som en mulighet. For et transaksjonsmenneske kan det ha en verdi å øke usikkerheten fordi antallet muligheter (opsjoner) da kan økes, og fordi «utbetalingen» på hver enkelt opsjon kan bli større.
Flere av de tingene Trump har gjort og sagt både før og etter at han faktisk ble president kan tolkes som et ønske om å øke usikkerheten. For folk som lever under maktmenneskets logikk, er dette vanvittig. Problemet med maktmenneskets logikk er som enhver markedsaktør vet, at usikkerhet kan i lengden ikke fjernes eller unngås, den kan kun håndteres.
Systemer der man gjennom rå maktutfoldelse har forsøkt å fjerne usikkerhet og skape stor forutsigbarhet har som regel endt med katastrofe, best eksemplifisert av storskalaprosjektet og det kommunistiske eksperimentet i Sovjetunionen og Øst-Europa.
Trumps forgjengere: Berlusconi og Thaksin
De politikere i nyere tid som Trump ligner mest på, er Silvio Berlusconi fra Italia og Thaksin Shinawatra fra Thailand, begge fra land der politikken i utgangspunktet var maktstyrt. I motsetning til Trump var begge disse totalt self-made som forretningsmenn, men ellers ligner deres karriere mye på Trumps. Alle tre kjennetegnes ved at de tidlig skapte et merkenavn av sitt eget navn. Både Trump og Shinawatra har brukt etternavnet i sine egne viktigste selskaper.
I likhet med Trump ble både Berlusconi og Shinawatra umiddelbart motarbeidet på det aller sterkeste fra store deler av det politiske establishment. Dette ble fulgt opp med at medier og akademikere bidro med historier som skulle underbygge at de var totalt uegnet til å være politikere og styre et land.
Både i Italia og Thailand tok den etablerte eliten etterhvert i bruk rettssystemet for å bli kvitt oppkomlingene, og det er interessant at man allerede snakker mye om å bruke rettssystemet for å stoppe og eventuelt avsette Trump. Både i Italia og Thailand lyktes man jo til slutt. Dog var man i Thailand også nødt til å ta i bruk de militære gjennom to militærkupp før det ser ut til at man endelig har fått has på Thaksin og hans familie.
Felles for alle disse tre er at de henter nesten all sin politiske oppslutning blant det som må kunne kalles «vanlige folk» deriblant mange småbedriftseiere, mens de har minimal støtte blant de øvre sjikt innen politikk, medier og akademia. De har også relativt lav oppslutning blant ledende bedriftseiere i landene de er blitt valgt i, selv om Trump har kunnet hente enkelte toppledere fra store konsern til sin administrasjon.
Inn og ut av allianser
Mens maktmennesker forsøker å bygge langsiktige allianser der belastningen ved å bryte forpliktelser blir store, søker transaksjonsmennesket kun kortsiktige allianser som stort sett bare er ment å vare frem til neste transaksjon. I den påfølgende transaksjon kan man komme til å velge helt andre allianser.
Transaksjonsmennesket kan bli rasende hvis en allianse i forbindelse med en transaksjon brytes, men det er stort sett fort glemt. Behovet for nye transaksjoner gjør det kostbart å være langsint. Igjen er denne typen tenkning helt fremmed for maktmennesket.
Dette har vi sett utspille seg på en meget spesiell måte de siste årene. Midt-Østen er kanskje det politisk mest transaksjonsstyrte området på kloden. Landene styres i stor grad av familieklaner, og det må enorm maktbruk til for å holde landene samlet innenfor en enhetlig maktstruktur. Når disse maktstrukturene bryter sammen, ser vi hvordan regionen raskt splittes opp i små grupper som forsøker dels å ta knekken på hverandre og dels å gjøre transaksjoner med hverandre.
Vi ser også hvordan de ulike gruppene går ut og inn av ulike allianser i stor hastighet etter hvordan de vurderer hva som tjener dem på kort sikt. For vestlige maktpolitikere er dette nesten umulig å håndtere. Så snart man tror man har en avtale med en alliansepartner dukker denne «partneren» opp som en motstander et annet sted. Dette skaper enorm frustrasjon i vestlige maktsentra. Russland og Putin, som er mye mer vant til slike forhold hjemme, har langt lettere for å manøvrere i en slik setting.
Ubegripelige allianser
For mange i Vesten er det nærmest helt uforståelig hvordan Russland kan gå fra å ha Tyrkia som en slags alliert, til at de to ble bitre fiender en periode, for nå å være de av stormaktene som samarbeider tettest om å finne en form for løsning. I vestlige hovedsteder fører nok dette til utstrakt bruk av hodepinetabletter blant den utenrikspolitiske eliten, mens for Russland og Tyrkia er det «business as usual».
Om et par år kan kanskje Russland ha funnet at de er mer tjent med å støtte kurderne i regionen, og da vil den nåværende alliansen mellom Russland og Tyrkia trolig bryte helt sammen. Eventuelt blir Russland enda sterkere i troen på at det er i deres interesse å støtte Tyrkia mot kurderne, og dermed får kurderne som en ny dødsfiende. Alt avhenger av de transaksjonsmuligheter som dukker opp i et særdeles flytende bilde.
Fra brobrenning til brobygging
Vi ser altså at mens maktpolitikerne ønsker struktur, stabilitet og forutsigbarhet, så opererer transaksjonspolitikerne under en tese om at alt kontinuerlig flyter, og man må forsøke å utnytte de muligheter som dukker opp underveis.
Donald Trump får en formidabel utfordring fordi han i det amerikanske og vestlige politiske landskapet har mange maktpolitikere som motstandere, og vil finne få likesinnede transaksjonspolitikere. Mange vil frykte at en allianse med Donald Trump blir meget kortsiktig.
Det er heller slett ikke slik at selv om Donald Trump og Vladimir Putin tenker mye likere enn Barack Obama og Putin, så vil de ha sammenfallende interesser, eller at de blir enig om avtaler der begge gir og tar. Det skjer stadig vekk i forretningslivet at folk fort kan bli rykende uenig og nærmest dødsfiender selv om de i utgangspunktet tenker ganske likt.
For at Trump skal kunne nå noen vei må han raskt utvikle en evne til å inngå kompromisser og møte motstandere, også maktpolitikere, på halvveien. Hittil har vi primært sett Trumps utgangsbud. Som enhver transaksjonsorientert person vet, er aldri utgangsbudet det som blir resultatet.
Men han har ikke all verden av tid. Trump kan ikke bare brenne broer; han må begynne å bygge noen også. På den andre siden vil det også være helt avgjørende for at vi skal komme ut av dette på en rimelig god måte at de tradisjonelle maktpolitikerne fremfor alt i USA og Europa begynner å forstå at det brenner et blått lys for noen av deres verdensanskuelser.
Hvis de ikke klarer å ta det innover seg, kan verden befinne seg i en enda mer polarisert situasjon om et par år. Det blir neppe et særlig godt utfall hverken for maktpolitikere, de fleste transaksjonspolitikere, eller folk flest.
