Det er alvor. Donald Trump er president. Realitygenren har overtatt verdens mektigste embede.
Det var valgsystemet og ikke folket som gav Donald Trump valgseieren 08.november i fjor. Det var femte gang en president er valgt i USA mot viljen til flertallet av velgerne. Sjelden har forskjellen mellom taper og vinner vært så klar; Trump fikk 2,8 millioner færre stemmer enn Hillary (2%).
Nettopp fordi Trump fikk såpass mange færre stemmer enn Hillary Clinton er hulheten i hans frase om at «we are transferring power from Washington, D.C. and giving it back to you, the American People» fra gårsdagens innsettelsestale (inaugaration speech) så åpenbar. Uten valgsystemet ville ikke Trump vært president. Flertallet av velgerne stemte på en annen kandidat. Mens den tapende kandidaten opptrådte med verdighet under innsettelsen av Trump er det slett ikke sikkert at Trump engang ville akseptert et nederlag i valget. Slik han uttrykte seg før valget i fjor ville han kun akseptere resultatet hvis han vant. Er det rart folk er bekymret for hvordan det skal gå?
USA er et av verdens lengstfungerende og mest stabile demokratier. Som sådan er landet et ideal for alle som ønsker at borgerne selv skal kunne velge sine ledere. Men USAs politiske system har åpenbart sine svakheter.
20.januar hvert fjerde år er en festdag; et fredelig maktskifte efter et fritt valg. Den avtroppende presidentens folk legger alt til rette for at overgangen til den påtroppende presidentens regjering skal gå så ordentlig, fredelig, smertefritt og verdig for seg som mulig. Det er slik det skal være. Til sammenligning må nabolandene til et land i Afrika true med militær intervensjon for å få den sittende presidenten gjennom 20 år til å gå av frivillig efter å ha tapt valget.
Donald J. Trump er USAs 45.president. Åtte ganger har en visepresident overtatt fordi en president har dødd i løpet av valgperioden, fire av presidentene ble skutt og drept. Til å være et demokrati har overraskende mange presidenter vært yrkesmilitære med generals rang. Men aldri har det vært noe militærkupp i Washington.
USA er en republikk. Selv den øverste leder velges. Ytringsfriheten og pressefriheten er legendarisk. Det gir håp, selv om tiltroen til tradisjonelle medier er svekket blant amerikanerne. Selv om presidenten er valgt, så er han ikke allmektig. Da USAs grunnlov ble utformet ble landets variasjon av store og små stater hensyntatt, og teoriene til de filosofene som utformet ideene om et fritt samfunn smeltet sammen med erfaringene fra å være koloni med de samme byrder men uten samme rettigheter som innbyggerne i kolonimakten England. Derfor er statens makt splittet og balansert, mellom den utøvende makt (presidenten), den lovgivende (kongressen med sine to kamre) og den dømmende (høyesterett).
USA skulle være «den skinnende byen på høyden», som resten av verden kunne se til som et eksempel. Men USAs system har svakheter. Der målet i andre demokratier er å få flest mulig til å delta i valgene, er det i USA om å gjøre å få sine egne valgt. Gerrymandering er navnet på et lite sympatisk fenomen; å utforme valgdistriktene slik at eget partis kandidater vinner flest mulig plasser. Man sikrer altså ikke alle partier og alle velgere like vilkår. Slikt er ikke et demokrati verdig.
Den nye presidenten er åpenbart en outsider i det politiske systemet. Uten erfaring, og med et syn på kvinner og minoriteter som er frastøtende. Jeg har ikke all verdens tiltro til hans demokratiske sinnelag, eller hans evne til å tåle nederlag. Han vil snart oppdage at han ikke er allmektig, og at demokratiet er et tungrodd og tregt system. Han har gitt uttrykk for synspunkter som ikke har særlig oppslutning i hans eget parti. Det kan godt hende at Republikanerne i Kongressen vil bremse presidentens mest outrerte politiske påfunn.
Jeg har tiltro til USAs frie presse, og til maktbalansen mellom statsmaktene. USA har klart å håndtere mange slags presidenter i løpet av sin historie. Det er en mager trøst, men det er en trøst.
